Vibeke så tegnene hos Synne (14) allerede da datteren var tre år

En blyg Synne Lykkeslet (14) sitter i sofaen og gjemmer seg bak en pute. Det er ikke hver dag det kommer ukjente voksne på besøk som skal intervjue og fotografere henne hjemme i Oppegård.

Det tar imidlertid ikke lang tid før tenåringen forsiktig kommer ut av skallet sitt, og vi blir kjent med en morsom, sprudlende og dønn ærlig jente.

Som når hun får spørsmålet om hvorfor hun meldte seg på NRK-serien «Team Pølsa» og svarer smilende og åpenhjertig.

– Jeg vil jo selvfølgelig være på TV. Og så tror jeg det kan være bra for meg også. I tillegg har jeg lyst til å vise frem psykisk helse.

En ekstra innsats

Sammen med fem andre ungdommer med forskjellige funksjonsnedsettelser skal 14-åringen gå et krevende skiskytterrenn i Holmenkollen den 19. mars.

Reisen frem mot mål får TV-seerne et innblikk i i den andre sesongen av den populære NRK-serien.

– Det føltes egentlig veldig naturlig, forteller Synne om det å ha kameraer på slep.

Men ikke alt går like knirkefritt under TV-innspillingen. Synne, som ikke hadde stått på ski siden hun var liten, måtte legge inn en ekstra innsats for å bli stødigere i skisporet.

– Jeg er blitt flinkere, men den venstre siden av kroppen min er sterkere enn den høyre. Så når jeg skal ploge, så går jeg bare til høyre, ler hun.

Synne måtte også lære seg å bli komfortabel med gevær.

– Akkurat det var nok veldig skummelt i starten, supplerer mamma, Vibeke Østli (50).

– Så har jo Synne tvangstanker, og de ble utløst under innspillingen. Det visste både hun og vi kom til å skje, så det var vi forberedt på. Men det er klart det ble tøft, forteller Vibeke.

Tre diagnoser 

En stor motivasjon for å melde seg på «Team Pølsa» for Synne, var for å kunne komme nærmere målet om å bli skuespiller i fremtiden.

I NRK-serien må hun både venne seg til kameraer og samtidig våge å vise seg frem. For foreldrene var det et stort øyeblikk at datteren selv ønsket å entre en ukjent og uforutsigbar tilværelse under TV-innspillingen.

Det var nemlig ikke gitt med tenåringens tre diagnoser.

– Synne har Aspergers syndrom, Tourettes syndrom og OCD (Obsessive-Compulsive Disorder journ.anm.), og tvangstankene er knyttet til OCD. Det er tvangstankene som har vært den største utfordringen for henne, forklarer mamma.

Kreativ sjel 

Fra hun var liten har ungjenta vært glad i å lage show. Synne fant på egne historier og karakterer, som hun spilte ut sammen med bamsene sine. At hun også er et lyrisk talent, ble oppdaget tidlig.

14-åringen har bestandig vært flink til å sette ord på følelsene sine, som er blitt til fine sangtekster.

De kreative sidene har imidlertid aldri fått offentlig utløp. Uansett hvor stor lysten har vært til å delta i barneteater eller gå på audition, så har det blitt med drømmen.

– Det er jo det hun ønsker, men angsten har gjort det vanskelig. Den har stoppet henne fra å gjøre det hun har lyst til. Det var én av grunnene til at vi sa ja da hun spurte om hun kunne søke på «Team Pølsa». For poenget der er at det er ungdommer med utfordringer. Derfor tenkte vi at hun måtte få prøve, utdyper Vibeke.

Sliter med angst 

Deltagelsen i TV-serien ga Synne en ekstra motivasjon til å takke ja til en omfattende behandling i forkant – tvangstankene hadde nemlig blitt verre før innspillingen.

Tanker som sier hva hun må gjøre for å unngå at noe skjer. Som da brannalarmen gikk et par ganger hjemme i leiligheten hun deler med mamma og storebror Magnus (18).

Hos Synne, som blir skremt av høye lyder, utviklet det seg til angst. Tvangstankene om at brannalarmen ville skade henne, førte til at hun unngikk å være hjemme så mye som mulig. Og når hun først var hjemme, klarte hun aldri å slappe av.

– Da fikk hun en uke med intensiv behandling. Nå var hun også moden nok til det, for man må selv utfordre tvangstankene. Det er vanskelig og skummelt når man tidligere har unngått det som utløser angsten. Nå måtte Synne konfrontere det og lære seg å ignorere tankene, sier moren, som ønsker å belyse hvordan en slik diagnose påvirker den det gjelder.

– Vi bruker uttrykket at «man mater monsteret» om man hører på tvangstankene. Det føles kanskje bedre der og da, og angsten går litt bort. Men da kommer den enda sterkere tilbake, og man blir til slutt fanget i den, påpeker hun.

Vibeke smiler og klapper på datteren.

– Synne var veldig modig som gjennomførte behandlingen. Vi merket en stor forskjell på henne etterpå, og jeg er helt sikker på at det var «Team Pølsa» som fikk henne til å ønske å gå.

Fra tidlig alder 

Vibeke jobber i PP-tjenesten i kommunen og har dermed mye erfaring med barn med forskjellige diagnoser. Allerede fra treårsalderen så hun at Synne lagde seg en egen strikt struktur i hverdagen.

Hun måtte for eksempel gå i de samme klærne som storebroren.

– I tillegg var det andre ting, som at hun måtte ha maten i partall, erindrer moren.

– Men det er fordi det føltes bedre å ha noe på begge sidene, skyter Synne inn mens hun tar seg mot jekslene.

Samme år som hun begynte på barneskolen, fikk hun diagnosene Aspergers syndrom og Tourettes syndrom. OCD-diagnosen kom året etter.

– Men det er klart, når du er så liten, er det vanskelig å fortelle om tvangstanker og angst. Det er først med alderen det blir enklere å håndtere, og Synne har vært veldig flink, roser Vibeke.

Mye humor

9.-klassingen håper å kunne begynne på musikk-, dans- og dramalinjen på videregående. Den store drømmen er å bli skuespiller i en komiserie.

Synne sluker alt av norsk humor, både på TV og radio. Favoritten er humorpodkasten «Desken brenner», som hun hører på ukentlig.

– Og så liker jeg «Humoretaten» og «Basic Bitch», understreker ungjenta.

– Hvordan vil du beskrive datteren din?

Synne lener seg mot moren og hvisker «funny».

– Men det er du! ler Vibeke.

– Det er ingen som har fått meg til å le så mye som Synne. Hun har alltid hatt humor og elsker å tøyse. Hun er flink med ordspill, setter ting på spissen og har et skråblikk på alt. Når hun er i god form, er hun en utrolig morsom, spennende og kreativ person. Synne har utrolig mye å bidra med, sier en stolt mamma.

Skråblikket på egne vegne kommer til syne når vi spør om Tourettes. Synne forklarer hvordan hennes ufrivillige bevegelser, såkalte tics, består av grimaser eller at øynene ruller oppover.

– Og noen ganger får jeg faktisk nye tics. I det siste har jeg begynt å buse ut med navn. «Simen Bondevik», demonstrerer hun.

– Er det vanskelig å leve med Tourettes?

– Nei, det er egentlig greit å ha noe å skylde på, spøker hun lattermildt.