Forsvarer med hodet
Elitesoldaten Eirik Johan Kristoffersen blir sjef for hele Forsvaret. Men først vil han få den norske Hæren på beina igjen. Generalen sliter med få soldater, lite utstyr og manglende slagkraft. Men han har en plan.

2En gjennomfrossen 20-årig sersjant tok en avgjørelse for resten av livet på Skjold i Indre Troms, en dag i mars 1990:
− Jeg hadde fått nok av stå på en skytebane og fryse. Så jeg bestemte at jeg aldri mer skulle fryse.
20-åringen vendte ryggen til Forsvaret og startet ingeniørstudier ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim.
Det gikk tre måneder. Så var den unge mannen fra Bjerkvik i Nordland tilbake i Forsvaret. Der er han fortsatt. Nå er Eirik Johan Kristoffersen (51) utnevnt til forsvarssjef i Norge,
− Et land med den dypeste fred, som han selv sier.
Frem til august er han «bare» sjef for Hæren i Norge. Vi Menn fikk følge Kristoffersen noen døgn som hærsjef, blant annet på besøk hos norske styrker i Irak.
− Det er ikke noe som tyder på at noe skal skje i Norge. Livet som sjef for Hæren er ikke så veldig hektisk. Det er faktisk mer stressende for dem som er bataljonssjefer, sier han.

Forventer det uventede
Skulle Norge mot alle solemerker bli utsatt for et militært angrep, vedgår Kristoffersen at han brått får en ekstremt krevende situasjon i fanget.
Det er nettopp en totalt uventet situasjon han skal sørge for at Hæren er forberedt på. Og det er ved å bruke hodet.
− Jeg kommer fra både spesialstyrkene og Heimevernet. Min policy er at folk i så stor grad som det er mulig – må få gjøre som de vil.
General Kristoffersens unike bakgrunn som blant annet høyt dekorert elitesoldat i Forsvarets spesialkommando farger hans filosofi for militær ledelse. Han har stor tiltro til at hans menn er kapable til å gjøre ting på sin måte og velge metodene de selv mener er best. Generalen foretrekker ledere som tør å si «nei» − og tar ansvar langt utover det som er gitt i stillingsbeskrivelsen.
− Vi må ha mot til å si fra når det blir for stor risiko. På alle nivå. Jeg må ha modige soldater som ikke er lydige. Lojale, men ikke lydige. Det er fryktelig farlig når noen blir for lydige, mener Kristoffersen.
− Min personellpolitikk er ikke alltid så lett å få til. Vi må jo selvsagt bevege oss innenfor regelverket. Men i utgangspunktet lar jeg mine medarbeidere få stor
frihet til å ta egne initiativer og egne beslutninger, sier Kristoffersen.
Bak en slik oppfordring finner vi også en rein og skjær taktisk tenkemåte: Generalen vet inderlig godt at de gode hodene forlater Forsvaret hvis de ser at ting blir for firkantet og rigid gjennomført.
− Jeg vet at mange går rundt og teller på knappene om hvorvidt de skal bli i Forsvaret eller ikke, sier den påtroppende forsvarssjefen − som altså selv valgte å forlate Forsvaret. For noen måneder.
− Etter tre måneders studier hadde jeg fått nok, og meldte meg igjen til tjeneste med håp om å bli sendt til Libanon, sier han.
Til FN-tjeneste i Libanon bar det, og siden har det blitt mange utenlandsoppdrag for Kristoffersen.
Før jul i fjor dro han ut og besøkte norske soldater på jobb i Irak. Kristoffersen vil at så mange som mulig skal oppleve at sjefen kommer og oppdaterer dem og blir kjent med dem. Og samtidig får han oppdatert seg mer på spesialutstyret Hæren bruker i tjenesten i utlandet.

Nytt blod
Forsvaret kommer til å trenge mye folk fremover, mener den påtroppende forsvarssjefen. Det kommer en periode hvor mulighetene blir merkbart større – noe som i sin tur betyr at Hæren kommer til å blø litt.
« Jeg må ha modige soldater
som ikke er lydige. Lojale, men ikke lydige.
− Hæren kommer til å miste flere enn det vi mottar fra andre avdelinger. Det er for så vidt greit, for da har jeg en god grunn for å øke Hærens produksjon.
Med det mener han «økt stridsevne per soldat».
− I fredstid er jobben min som hærsjef å lede operasjoner på alle konfliktnivå i en fellesoperativ ramme. Der er ikke Hæren nå. Vi må jobbe hardt for å komme dit.
Jobben handler om å ha de beste på plass om det blir krig eller en mindre konflikt. Den norske hæren skal være klar til å slåss umiddelbart og med det den har av utstyr.
− Hovedutfordringen er å sørge for at materiellet vi har fungerer, er vedlikeholdt og at vi har de reservedeler vi trenger. For i dag øver vi rett og slett i stykker materiellet vårt, sier Eirik Johan Kristoffersen.
− Men vi har ikke annet enn det vi har. Det er det viktig at vi forstår, sier han og illustrerer situasjonen slik:
− I det øyeblikket en stridsvogn går ned, så er det ingen andre stridsvogner klare til å settes inn. Skal jeg sørge for at Hæren er klar til strid, så må jeg gjøre noe med vedlikehold av materiellet.
Så før Kristoffersen ble utnevnt til forsvarssjef, sørget han for at alle sjefene nedover i kommandokjeden i Hæren har fått beskjed om at de i 2020 blir målt etter statusen på materiellet.
− Om det så betyr at vi må gå til skytebanen, bedrive fysisk trening eller gjøre alt mulig annet enn å bruke materiellet, så er det viktig at materiellet er bruksklart. Samtidig må det også øves med materiellet. Den balansen må vi finne. For vi har det vi har.

Må øve hjemme
Det finnes omfattende planer for hvordan Norge skal forsvares. De bærer navn som: Joint Guard, som er Forsvarets fellesoperative hovedkvarters (FOH) plan og Intel Guard, som er etterretningstjenestens planverk.
− Jeg mener at en plan ikke overlever lengre enn til den er signert. Da er den utdatert, sier Kristoffersen.
Og for bli kjent med planverket er det viktig at utenlandske allierte kommer til oss i Norge for å øve:
− Det er bedre at utlendinger kommer til Norge for å trene enn at vi reiser ut for å trene. US Marines som er i indre Troms, har lært seg, og forstår planverket. Norge er slik plassert at vi vil være ansvarlig for nordområdene, uansett hva slags konflikt NATO er involvert i.

Misforståelser i Nord
Kristoffersen påpeker at Norge og Russland i dag har et ganske avbalansert forhold til hverandre og blant annet samarbeider om redningstjeneste.
− Den største frykten min er at det skal oppstå misforståelser som utløser noe som ikke burde vært utløst. Men så lenge vi har norske fly, norske skip og norske soldater, så minsker vi sjansen for misforståelser. Om ikke vi er der, så kommer andre til å være der, sier Kristoffersen.
− Dette er superinteressant, sier han og peker mot nordøst-Norge og områdene øst for grensen mot Russland.
− Russlands «Center of gravity», det strategisk viktigste området for Russland, er Kola. Der har de hele sin garanti for sikkerhet. Atomvåpen er der av flere grunner: Området er rolig, og det er kort vei til USA. Russland kommer til å gjøre akkurat det de sier; nemlig å beskytte Kola.
Kristoffersen svar er handlekraftige og beslutningsdyktige norske mannskaper:
− Hæren er 12 000 personer stor. 4000 ansatte, 4000 tusen vernepliktige inne til førstegangstjeneste og 4000 i reservestyrkene, påpeker han. Og i tillegg har vi utstyr (se egen sak).

Trosset råd
Kristoffersen har med sitt siste opprykk hatt en lynkarriere i Forsvaret etter at han tok befalsskolen «for å få litt mer ut av førstegangstjenesten».
− Karrieren min har alltid vært preget av litt tilfeldigheter. Jeg skulle aldri bli værende i Forsvaret. Men Norges Teknisk Høgskole ble for kjedelig, og jeg havnet tilbake i Forsvaret etter Libanon-tjeneste. På den tiden var det bare én måte å få fortsette i Forsvaret, det var ved å gå krigsskole, bemerker Kristoffersen − og ble selv et eksempel på at man kan nå til topps via alternative karriereveier i Forsvaret:

− Da jeg søkte opptak ved Forsvarets spesialkommando, var det på tross av alle karriereanbefalinger. Men så har jeg alltid hatt lyst å være en utøvende soldat. Og så er det jo slik at det er en tid for alt, sier Eirik Johan Kristoffersen.
Og nå er det tid for å innta den fremste plassen for å forsvare Norge.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 28 2020