Fant unike brev fra Kong Olav i en plastpose: Avslører spesielt vennskap

Det er en fin lørdag i april. Året er 1974. Det er lettskyet, 13 grader og svak vind, 2,6 m/s fra øst-nordøst.

Ikke mye til seilevind. Men det er ikke så farlig, for Ole Andersen har gått i land. Helsen tillater ikke lenger at den erfarne gasten henger over ripa i stiv kuling, eller klatrer til topps i masten når spinnakeren har kilt seg fast.

Ole har stasjakken på i dag, for hans gode seilervenn gjennom et langt liv kommer på besøk. Han stiger ut på trappen for å se om gjesten er i anmarsj.

Om et øyeblikk blir de to vennene foreviget. De har funnet sammen i en felles båtinteresse, og det gode forholdet mellom daværende kong Olav og seilervennen Ole blir festet på film, dokumentert for historien.

40 år senere, når huset tømmes for alt familien Andersen eide og hadde, dukker det opp en plastpose med en unik brevskatt: Kong Olavs håndskrevne brev til en nær venn.

– Onkel Ole gjorde aldri noe vesen av at kong Olav var hans venn. Sant å si var vi så vant til at Olav og kongefamilien var på slippen hos onkel Ole at vi registrerte det ikke.

Det sier Rønnaug Greaker, hun er Ole Andersens niese og tidligere sjefredaktør i Hjemmet. En av dem som arbeidet med å rydde og tømme huset i Vikane ved Hankø, kom i sommer til Rønnaug med en plastpose.

– Jeg tenkte du kanskje kunne ha glede av dette, sa hun. Og der var denne lille brevskatten. Håndskrevne brev i elegante, lyseblå konvolutter. På forsiden navn og adresse med kongens markante håndskrift i blått blekk, baksiden er prydet med kronprinsens, senere kongens krone. Her er julekort fra Skaugum med personlige signaturer fra Olav, Märtha og barna – og ikke minst bryllupsinvitasjon og adgangstegn til kronprins Olav og prinsesse Märthas vielse 21. mars 1929.

– Jeg kan ikke huske at ­onkel Ole noen gang sa at han hadde vært i det kongelige bryllup, sier Rønnaug. Da ­hadde Ole allerede vært i Olavs tjeneste i fire år, fremgår det av en usignert nekrolog som lå i plastposen. Olavs brev er nøkterne, men samtidig er de preget av en fortrolighet som nok ikke ble så veldig mange til del.

– Det er typisk for gode vennskap menn imellom at de kun snakker om praktiske formaliteter, sier psykolog, Bjørnar Olsen. Det at Olav selv skrev brevene for hånd, må tyde på at Ole har vært en av hans næreste nære. Man bruker alltid mer tid på et håndskrevet brev, for tankene går langsommere, man kan ikke gå tilbake og stryke som når man skriver på maskin.

Et håndskrevet brev er mer gjennomtenkt. Så når Ole får håndskrevne brev er det grunn til å tro at han var en viktig venn for Olav. Så er da også brevene undertegnet med «din meget hengivne Olav».

Men historien om bildet på trappen viser også hvor mye Ole vernet om sin kongelige venn. Fotograf Jan Tore Glenjen fra Fredriksstad Blad forteller:

– Vi hadde fått et tips om at kong Olav skulle komme til Ole denne lørdagen. Vi hadde kontaktet kongens kabinetts­sekretær Vincent Bommen med forespørsel om å få ta et bilde av de to. Bommen hadde forelagt saken for Hans Majestet, som stilte seg positiv til det, forteller Giljen.

– Da Ole kom ut på trappen for å se etter gjesten sin, får han i stedet øye på journalisten og meg, han vet hvem vi er, og blir brysk. Han ber oss være så vennlige å gå. For han venter besøk av kongen. Så går han inn og lukker døren omhyggelig etter seg. Da var jeg spent på om vi ville få noe ­bilde, sier fotograf Giljen. Så kommer kongen kjørende. Han sitter selv bak rattet i sin store, blanke amerikaner. Bak følger politiet i en Volvo. Kong Olav parkerer utenfor huset til Andersen, slik han har gjort så mange ganger før. «Men hvor blir det av Ole, da?» sier kongen blid og glad «Vi skal jo ta bilde.» Majesteten går inn i huset og henter kameraten sin.

– Jeg fikk et flott bilde av Andersen, og majesteten med hund og hatt, forteller fotograf Giljen. Han er så fornøyd med bildet at han den dag i dag har det hengende på stueveggen hjemme i Gresvik utenfor Fredrikstad.

– Da onkel Ole døde i mars 1979 kom kong Olav til begravelsen i Onsøy Kapell. Jeg husker at han var så stilig og flott, og jeg følte meg sant å si ganske loslitt ved siden av ham. Da først la jeg merke til hans vakre blå øyne. Og kongen felte en tåre ved onkel Oles båre. Han sørget virkelig over sin venn, forteller Rønnaug.

Vakre joller og tøffe gutter

Så hvordan hadde det seg at en arbeidskar fra forholdsvis enkle kår i Østfold og selveste majesteten ble så gode venner? Det handler om seiling.

– Men sannsynligvis også om en nær gjensidighet, sier psykolog Bjørnar Olsen. Ole var en av ni søsken, og hans far Anders Andersen var en driftig kar som så forretning i det meste. Alt fra sin hustrus hjemmebakte brød, til de fem sønnenes seilerferdigheter. Etter århundreskiftet var det sommerstid godt arbeid for karer som kunne fange vinden og oppføre seg skikkelig, de fikk hyre som sommermannskap på lystbåtene.

– Allerede den gang deltok de norske seilerne i internasjonale mesterskap. Lettmatrosene fra Hankøsundet hadde rykte på seg for å være gode. Andersen senior så et marked i seilsporten og etablerte i 1901 «Anders Andersen, Slip & Baadoplag, Hankøsund». På det meste hadde han 20 mann i arbeid på slippen. Arbeidet besto i båtpuss, reparasjoner og vinteropplag av lystbåtene. Andersen produserte også ­joller og 12,5 metere, og av alle ting; ski.

– Jeg kan ikke tilgi meg selv for at jeg ikke har sikret meg en av de jollene, de var smykker i skinnende brun m­ahogni, sier Rønnaug. Om vinteren lå de i opplag på buloftet, og vi ungene fikk lov å leke der oppe. Vi hadde hver våre båter, og du kan tro vi seilte på mange hav, forteller hun. Fantasiseiling på iskalde buloft er for øvrig det nær­meste den pensjonerte sjef­redaktøren kommer seiling.

– Båtliv har aldri interessert meg, sier hun.

Rønnaug har sitt sommersted her i Vikene ved Hankø, og fra terrassen har hun utsikt over til Kongeskipet når det ankrer opp i Hankøsundet.

Da barna hennes, Stina og Mads, var små, hadde de sommerjobb med å kjøre posten med jolle ut til Kongeskipet hver morgen.

Tidligere ­generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy har skrevet historien om Andersen-familiens slipp i Hankøsundet i «Båten min sover hos brødrene Andersen…», og der skriver han om da Andersenslippen ble kongelig i 1930.

«I 30-­årene leide kronprins Olav hytte på Hankø om sommeren og kunne bruke mer tid på ­seiling, og fra nå av ble han også kunde og god venn med Andersen-familien. Sira (kongens båt) fikk etter hvert også plass og godt stell på slippen. Ole Andersen og etter hvert hans sønn Bjørn ble fast mannskap om bord.»

Julen 1947 fikk prins Harald en helt spesiell gave av sin farfar, kong Haakon. Han hadde med stor tilfredshet sett at den unge Harald viste både interesse og talent for seiling.

Og denne julekvelden får den 10 år ­gamle prinsen vite at Ole Andersen og hans bror Ingvald (som hadde gått i båtbyggerlære hos Anker) var i gang med å bygge en 12,5 ­meter til ham. Og det ble Haralds første «Fram».

Noen var redd onkel Ole

Rønnaug forteller at Ole var en morsom mann å være sammen med. Han var en skikkelig hardhaus og en tøffing, rapp og skarp i replikken.

– Han sjenerte seg ikke for å bruke de sterkeste ordene i vokabularet. Noen i slekten var redd ham nettopp fordi han var så tøff i målet. Men jeg syntes det var ordentlig festlig å være sammen med ham. Jeg likte onkel Ole. Og jeg tror han likte meg også, sier Rønnaug. Hun husker spesielt en gang, en av kongens båter var på full fart inn Hankøsundet for full spinnaker. Det var et forferdelig leven og kjefting om bord, for båten hadde stø kurs rett mot land. Den store spinnakeren hadde kilt seg fast. Da klatrer onkel Ole til mastens topp, og får løsnet tauet slikt at spinnakeren kom ned, og kongens båt og ære reddet.

– Men ordbruken deres ­hørtes over hele Hankøsundet, minnes Rønnaug.

Ole og hans Hildur hadde tre barn, men ­ingen av dem fikk barn. Rønnaug, en kusine og fetter er nå de nærmeste gjenlevende slektninger etter Ole og Hildur. Brevene og nekrologen tyder på at kronprins Olav og Ole ble kjent på midten av 1920-tallet.

I 1930 får Ole et brev fra H.K.H Kronprinsens adjutant som sier: «H.K.H. Kronprinsen har paalagt mig at forespørge om De i sommer kan ta jobben som gast paa Kronprinsens 6-meter.» Dette var Oslo, siden skulle Ole Andersen få ansvaret for Olavs kjæreste båt, 8 m Sira.

Det er stort sett den båten brevene handler om. Vi har vist brevene og kortene til Tore Rem, forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Han holder på med biografien om kong Olav som skal komme høsten 2016.

– Det er jo ikke viktige historiske saksopplysninger her, sier han.

Men det er en fortrolighet i disse brevene som nok ikke ble så veldig mange til del. Både at han skriver brevene selv, er dus og undertegner «din hengivne» og «din meget hengivne», er tegn på det.

At han også refererer til Andersens familie og hilser fra sine, bekrefter inntrykket. Brev av mer formell art ville vært skrevet av adjutant eller kabinettssekretær. Seiling hadde jo en helt spesiell plass i kronprinsen og kongens liv, og han fikk et spesielt forhold til sine seilerkompiser og, åpenbart, til enkelte andre som var assosiert med seilersporten, som Andersen, sier Tore Rem.

Alle brevene innledes med «Kjære Ole». Innholdet er nøkternt og teknisk, og handler om båt og seiling. Som for eksempel i februar 1950 skriver Olav om en mast som skal byttes, om et storseil til Sira som kongen har solgt, og malerarbeider som Ole åpenbart har gjort på Bloksberg. Men brevenes avslutninger ­utmerker seg. Dette avslutter han slik: «Med mange hilsner fra oss alle Forblir jeg din hengivne Olav».

– Det er rørende, personlig og likevel høytidelig! sier språkprofessor og forfatter Helene Uri. Jeg oppfatter dette som en vari- ant av en nokså standard, formelbunden måte å sette opp en skriftlig hilsning på, sier hun.

Typisk mannfolk

I april 1953 skriver Olav: «… jeg ser av kalenderen at 1. mai i år falder på en fredag, jeg lurer derfor litt på å prøve å komme nedover til dig og Sira torsdag eftermiddag den 30. april, så kunne vi enten gå seil på eftermiddagen og komme oss et stykke oppover eller gå seil tidlig fredag morgen.

Forsommeren kommer til å bli helt ekstraordinær i år på grunn av konfirmasjon og bryllup i mai og så skal jeg over til kroningen i London og blir borte halve juni, så hvis det skal bli tur med Sira opp­over i vår må det nesten bli over 1. mai weekenden.» Det er prins Harald som skal konfirmeres, og prinsesse Ragnhild som skal gifte seg.

– Det å ha venner som følger deg gjennom livet er viktig, for da kan man dele det umiddelbare, uten å redegjøre for en forhistorie. Og det er verdifullt, sier psykolog Olsen. Han tror også at dette var et vennskap der status og rang var helt uten betydning.

– Siden det besto helt til Ole døde, må de ha hatt et gjensidig utbytte av det. I aktivitet, som seiling, utviskes slikt, og rang blir helt uten betydning, sier Bjørnar Olsen. 

Mens Ole fortsatt var kongens fortrolige Sira-passer kom onkelen en dag over til Rønnaug. En lanterne var byttet på Sira. Den hadde kongen gitt til Ole.

– Onkel Ole mente at jeg skulle ha den lanternen. Om sommeren har jeg den på terrassen på hytta. Der lyser den fint, og jeg håper de kan se Siras gamle lanterne fra Kongeskipet når det ligger for anker i Hankøsundet. Uansett er den et fint minne om en flott onkel, sier Rønnaug. 

Appendiks: Historien om Sira: Ble Olav lurt?

Kong Harald måtte redde båten fra å råtne opp.

I alle år skal kong Olav ha levd i den tro at han vant Sira etter en loddtrekning. Men slik var det visstnok ikke. Båten er tegnet av Johan Anker som også sto for byggingen ved verftet «Anker & Jensens Verft» i Vollen i Asker. Anker hadde imidlertid ingen kjøper til båten, men gjennom et konsortium sikret han prosjektet.

Da båten, med blant annet daværende prins Olav vinner Kattegat-pokalen i 1938 er det altså at det trekkes lodd blant medlemmene i konsortiet om hvem som skal få båten. 

Den virkelige vinneren skal ha latt som det var prins Olav som vant båten. Men det fikk Olav etter sigende aldri vite, forteller historien.

Uansett, Sira var et av hans kjæreste eier helt til han døde i 1991. Og da var hun i topp stand. Det var blant annet om bord i Sira lille prins Harald hadde sin aller ­første seiltur, bare to år gammel. Hele kronprinsfamilien var ofte å se på tur i båten, og prinsessene Ragnhild og Astrid har beskrevet turene som fylt av lek og tålmodighet. 

Under krigen tok Richskommissar Terboven alle kongefamiliens båter, deriblant Sira, og kong Olav fortalte mange år etter til bladet Seilas at Sira så ikke så verst ut da han tok henne tilbake, men «Holderne til maskinpistolene sto ennå om bord».

I brevet kronprins Olav skrev til Ole Andersen i september 1945 kommer det frem at tyskerne hadde troppet opp i Vollen der Sira lå i opplag. «Påhengsmotoren hadde tyskerne visst saapass god beskjed om at A og J hadde vært nødt til å levere den fra seg sammen med Sira saa den er gått all kjødets gang,» skriver kronprins Olav til Ole. 

I båtbladet «Klassiske linjer» fra mai 1998 blir Sira viet stor plass, og der beskrives Ole Andersens innsats for kongen. «Han var fast kuttergast på Sira og fulgte sin gode venn og konge i all slags vær. Ikke sjelden ble Sira’s gjennomvåte seil dandert utover i Hildur og Oles stue til tørk.»

Da kong Olav døde var Sira i god stand og arvingene bestemte seg for å donere Sira til sjøfartsmuseet i Horten, på visse betingelser – blant annet at hun skulle sjøsettes hver sommer og slik fungere som en flytende museumsgjenstand. Men etter hvert var Sira i så skrøpelig stand at hun ikke kunne sjøsettes.

Derfor besluttet kong Harald å ta Sira tilbake. Han ga sin seilervenn Kjell Arne Myrann i oppgave å restaurere båten tilbake til fordums storhet, og i 2008 vant kong Harald Sira-cup, en pokal som i sin tid ble innstiftet i 1983 av kong Olav. 

De som var til stede ved målgang beskriver kong Harald som blid som en sol, åpenbart lykkelig for at Sira var kommet til heder og verdighet igjen. «Jeg har aldri sett båten så fin som nå,» sa en begeistret konge til NRK.