Johnny Haglund
Stalins skrekkfengsel
Bygningene i de sibirske skogene var en fabrikk for menneskelig fornedrelse og fortvilelse. Opprinnelig et fengsel, siden også sinnssykehus – og et seiglivet spor etter slakterne Stalin og «Jern-Felix». Men om leirer er forlatt, lever minnene om skrekkveldet fortsatt i Sibir.
Navnet låter som en trussel i seg selv:
Sibir.
Enormt. Kaldt. Ugjestmildt. Elendig. Siste stopp før døden.
Hit sendte tsaren sine fiender, kommunist-pampene plasserte folk de ville hevne seg på eller fryktet, Vladimir Putin også. For fortsatt sendes regimets kritikere til Sibir, gjerne dømt som «ekstremister» i summariske rettssaker. Noen kommer tilbake som menneskelige vrak, andre som innbitte kjempere.
Hvis de kommer tilbake i det hele tatt.
Putins fremste rival de siste årene, Aleksej Navalnyj, gjorde ikke det. Opposisjonspolitikeren våget å kalle Putins parti for «svindlernes og tyvenes parti». Han døde, trolig likvidert, mens han satt fengslet, ryddet av veien og plassert i fangeleiren IK-3.
Sibir fikk igjen bekreftet ryktet som åsted for unevnelige overgrep.
Spikret igjen
Landsbygda i Sibir er til tider forvekslende lik Norge. Skogene er store, veiene kronglete og årstidene veksler i samme takt. Men noe er annerledes, veldig annerledes.
På vei nordover fra byen Irkutsk dukker et plankegjerde opp fra skogen. Bak ruver et enormt bygg. To etasjer med tjukke vegger. Vinduer er utstyrt med solid gitter på innsiden og lemmer og planker spikret fast på utsiden − spor etter et fordums behov for å hindre at noen på innsiden kom ut.
I vår tid; tiltak for å hindre at noen fra utsiden nå får komme inn og se spor av hva som har foregått. «Alexandrovsky tsentral». Navnet skjemmer ingen.
– Der er Stalins fengsel, forteller min kjentmann og sjåfør Dima. Han parkerer ved siden av komplekset. Alt er dødt og folketomt. Vi titter gjennom jerngitrene og skimter tomme, mørke rom.
– Om bygget er ødelagt, lever historiene for alltid, hevder Dima.
Fangen Stalin
Dimas foreldre og besteforeldre opplevde Stalins ekstreme regime. Men fordi de bodde avsides i Sibir, ble de ikke rammet hardt av diktatorens galskap.
– Men de fulgte godt med, sier Dima. Hans bestefar og oldefar fortalte ham at Stalin selv satt en liten periode i dette fengselet etter at han ble forvist til Sibir i 1903.
Stalin ble faktisk arrestert og forvist til Sibir syv ganger mellom 1902 og 1913. I november 1903 ankom han den østsibirske byen Irkutsk. Deretter måtte han fortsette delvis til fots nordover mot landsbyen Novaya Uda, hvor han skulle sone tre år i sibirsk eksil.
– Min bestefar fortalte at det var under denne reisen Stalin i kort tid ble sittende i Alexandrovsky tsentral, som dette fengselet heter, forteller Dima.
Vodka-jobb
Tanken på at selveste Gale-Mattias, diktatoren Josef Stalin, eller Iosef Vissarionovitsj Dzjugasjvili, som han egentlig het, engang satt her, utløser en merkelig følelse. Men det var noe helt annet å være fange i Sibir under tsar-tiden enn hva det ble senere da Stalin selv satt ved makten.
I biografien om Stalin av historiker Simon Sebag Montefiore, forteller forfatteren at tsarens politi var kjent for å være udugelige, noe som var en av årsakene til at et Sibir-opphold på den tiden ikke var særlig fryktet.
– Fengselet var åpent, og fangene arbeidet ved vodkafabrikkene like ved siden av, smiler Dima. Han hevder et opphold her på den tiden mer var som en ferie, noe historikere samtykker i.
– Fangene diskuterte politikk, hadde romanser med lokale kvinner og brevvekslet med sine kamerater i St. Petersburg og Wien, forteller forfatteren. Andre med kunnskap om russisk historie forteller at ikke bare fikk fangene gratis mat og stor frihet, de fikk i tillegg lommepenger mens de var her.
Og skulle ønsket om frihet bli for stort, var det bare å løpe over taigaen til nærmeste transportmiddel og reise hjem igjen.
Rømte fanger risikerte lite, selv ved å ta offentlige transportmidler som tog. En rekke historier verserer om fanger som rømte og dro hjem allerede dagen etter at de hadde ankommet stedet de skulle sone.
Angivelig lot flere revolusjonære i pengeknipe seg frivillig arrestere og frakte til Sibir, for på den måten å spare opp litt penger mens de fikk gratis kost og losji en periode.
– Av de syv gangene Stalin ble forvist til Sibir, rømte han seks av gangene, noe som indikerer at sikkerheten ikke var på topp, sier Dima.
Jern-Felix
Både Dima og jeg har i ettertid gjort en rekke undersøkelser for å finne ut om Stalin virkelig satt i dette fengselet. At han har vært i området i forbindelse med forvisningen i 1903, er dokumentert flere steder.
Men vi finner ingen konkrete bevis for at han satt nettopp her. Det betyr ikke nødvendigvis at bestefaren til Dima farte med oppspinn; Alexandrovsky tsentral ligger på veien til Novaya Uda, så Stalin var nødt til å passere her.
Og i fengselet får historien fra Dimas bestefar uventet støtte.
Mens Dima og jeg rusler rundt det gamle bygget og undrer oss over om vi kan komme inn, dukker brått en mann i kamuflasjedrakt og hans to hunder opp. Sergej, som mannen heter, har jobbet her i mange år. Litt motvillig og lettere nervøs deler han av sin kunnskap.
– Jo da, Stalin satt her, sier Sergej, men legger til:
– Også en av hans etter hvert gode venner, var fengslet her: Felix Dzerzhinsky.
Brått får dette avsidesliggende komplekset en enda dypere, historisk betydning.
Felix var ingen hvem som helst; Felix Edmundowicz Dzerzhinsky var om mulig, like gal og voldelig som Stalin. «Jern-Felix» var lederen av det hemmelige kommunist-politiet Cheka, grunnlagt av Lenin i 1917. Cheka, var ikke bare var forløper til KGB, men senere også en modell for det fryktede Gestapo under 2. verdenskrig.
Felix Edmundowicz Dzierżyński terroriserte alle som kunne mistenkes for å være fiender av revolusjonen. Han var av polsk herkomst, og en rekke historier forteller om hvor ekstrem han var. Under en partikonferanse i 1918 hvor Lenin talte, fikk Jern-Felix en papirlapp påskrevet et spørsmål om hvor mange fiender av revolusjonen som for øyeblikket satt fengslet. Felix skrev rundt 1500 og leverte lappen tilbake.
Lenin leste og noterte et kryss ved siden av tallet. Felix fikk lappen tilbake, reiste seg og forlot møtet. Ingen tenkte mer over det, før de neste dag fikk vite at Felix hadde henrettet samtlige fanger. Han trodde nemlig det var det Lenin hadde ment med sitt kryss. Lenin hadde for vane å sette et kryss ved det han hadde lest. Denne lille misforståelsen krevde rundt 1500 menneskeliv, men ingen turte noensinne å nevne det for Jern-Felix.
Og om jeg ikke finner konkrete bevis for at Stalin satt i dette fengselet, finnes det flere dokumenter som beviser at Jern-Felix satt her.
– Stalin og Jern-Felix var gode venner, og de ble det da de begge satt her, hevder også Sergej.
Han forteller at Jern-Felix satt her fra 1902 til 1904. At Stalin og «Jern-Felix» fant hverandre, er naturlig. Stalin er én av tidenes verste massemordere, mens Felix, i kraft av å være Chekas leder frem til 1922, ligger rett bak ham. I løpet av fire år klarte han å henrette flere tusen mennesker – enkelte hevder så mange som 500 000 − de aller fleste uten noen form for rettergang.
Asyl til 2016
Bygningskomplekset på den sibirske landsbygda huser mer historie:
– I 1956 ble fengselet også psykiatrisk sykehus, forteller Sergej, og legger til at både fanger og mennesker kommunistene definerte som mentalt syke, ble stengt inne her.
Fangene og pasientene levde side om side under samme beinharde kår, ifølge vaktmannen.
De behagelige forholdene Felix og Stalin opplevde da de var her, forsvant straks bolsjevikene tok makten.
Lite og dårlig mat, samt iskalde vintre i et bygg uten særlig varme, gjorde anstaltene til helvete på jord.
Den russiske antropologistudenten Vasilina Orlova, som er fra området, har forsket på menneskene i området og historien til Alexandrovsky tsentral.
– Hvis ikke å være fengslet i Sibir var nok, var i tillegg tortur og isolasjon svært vanlig, forteller hun. Dessuten var fengselet, og senere det psykiatriske sykehuset, til tider så overbefolket at fanger og pasienter i gjennomsnitt hadde to kvadratmeter hver til å bevege seg på.
– På det meste var mer enn 1200 fanger og pasienter her, hevder hun og forklarer at fengselet ble et overgangsfengsel etter revolusjonen:
– Mange av fangene som kom fra den europeiske delen av Sovjet og skulle videre til GULag leirer i Øst Sibir, var innom her før de fortsatte ferden.
Sergej på sin side tror likevel ikke at fengselet var så ille som en GULag leir, selv om det ikke var langt unna. Og om ikke det skulle være rystende nok: Når jeg spør hvor lenge denne bygningen var i drift, er Sergejs svar gir sjokkerende: Sykehuset mistet sin lisens i 2012, men de siste pasientene forlot ikke sykehuset før i 2016.
Med andre ord; at en slags etterkommer av GULag har eksistert her helt frem til 2016.
Men det ler Dima av:
– Putin er ikke Stalin, men han leker litt med den gamle tyrannens ideer. Så at folk blir diagnostisert som mentalt syke på svakt grunnlag og innesperret i et avsides sinnssykehus av dårlig standard langt ute i Sibir, er dessverre ingen nyhet i Russland.
Forskjellen er at fangene som sendes til Sibir ikke lenger defineres som psykisk syke, men som «ekstremister» − en raust definert merkelapp som omfatter opposisjonelle, folk som er kritiske til krigen i Ukraina eller homofile.
Samme dag som Aleksej Navalnyj døde i februar 2024, ble over 100 mennesker varetektsfengslet, like mange ble arrestert før eller under begravelsen hans. Over 400 personer opplevde forfølgelse i forbindelse med minnemarkeringer etter Aleksej Navalnyjs død, ifølge Amnesty International, som i en kronikk i Aftenposten i fjor forsøkte å rydde all resterende tvil til side:
− Forholdene i straffekolonien der Navalnyj satt i langvarig isolasjon, var i seg selv en dødsdom.
Fengsel i generasjoner
Fengselet i Aleksandrovskoye, Alexandrovsky tsentral, ble bygd mellom 1873 og 1891.
Her satt angivelig Iosef Vissarionovitsj Dzjugasjvili. Han tok navnet Stalin, og ledet Sovjetunionen fra 1922 til sin død i 1953. Hvor mange som døde under hans regime, diskuteres fortsatt.
Også den senere lederen av kommunistenes hemmelige politi, Felix Dzerzhinsky (1877 – 1926) med tilnavnet «Jern-Felix» satt her før revolusjonen.
I 1956 ble fengselet omgjort til et psykiatrisk sykehus. Først i 2016 ble det lagt ned.