Rudy Claes åpner opp om den dramatiske familiehistorien

Det er en sorg å ha mistet så mange familiemedlemmer under andre verdenskrig, men det har også preget oss i form av et nært og godt samhold, sier skuespiller og danser Rudy Claes (59). Du kjenner henne kanskje igjen fra «Hotell Cæsar» som gikk på TV 2 i 19 år.

– Som jøde på 40-tallet ble man jaget overalt. I Norge fikk jødene hverken statsborgerskap eller særlig mange venner. Det var ikke mye verdighet, sier hun. 

Rudi forteller at faren hennes, som barn på 50-tallet, sloss i nesten hvert eneste friminutt på Nordstrand skole i Oslo. 

– Pappa ble plaget og kalt for jøde. Det var ment som et skjellsord, og det er klart at det setter spor i et barn. Det er menneskelig å ikke orke å snakke om det. Vi mennesker er på mange måter opplært til at det er feil å ha det vondt, sier Rudi, som på sin side har erfart at du ikke får det noe bedre ved å skyve smerten unna. 

Slektstraumer

– Familien min har i mange tiår forsøkt å flykte fra det som er vondt, men det går jo ikke. Historien forsvinner ikke, sier Rudy. 

Det var taust i familien rundt hva som hadde skjedd med besteforeldrene, tantene og oldeforeldrene hennes. Rudy har alltid vært stolt over at de er en jødisk familie, men tenker at dét også handler om at hun ikke selv opplevde andre verdenskrig på kroppen. 

– Jeg vokste opp med en lukkethet og har selv måtte jobbe med å tørre å dele det jeg bærer på. Det fine er at når du våger å være åpen, er det enklere for andre å åpne seg også, sier Rudy, som nylig satte opp forestillingen «Hold ut» av Axel Hellstenius på Grinimuseet i Oslo. 

Rudy var produsent, i tillegg til at hun spilte rollen som en kvinnelig fange på Grini. 

– Forestillingen gir et realistisk innblikk i livet i en nazistisk fangeleir. Det har vært skrevet og snakket mest om mennene, så dette er et stykke kvinnehistorie som ikke er så godt kjent, sier hun. 

Karakterene er inspirert av norske kvinner som satt på Grini. Blant andre legen Bjørg Fodstad som skrev «Brystkaramellene», og journalist og forfatter Lise Børsum som skrev «Speilbilder». Nå håper Rudy at stykket skal bli en del av Den kulturelle skolesekken, slik at dagens barn og ungdom kan få muligheten til å lære mer om andre verdenskrig. 

Kom aldri tilbake 

– Hva skjedde med din egen jødiske familie under krigen?

– Oldeforeldrene mine ble sammen med to av pappas onkler, en tante, en kusine og to fettere deportert den 26. november med skipet «Donau» i 1942. Alle åtte omkom i Auschwitz, svarer Rudy. 

Den eldste tanten hennes på farssiden var 13 år da krigen brøt ut, mens faren først ble født da krigen var over. 

– Tante Sonja skrev dikt for å bearbeide alt det familien ble utsatt for, og hun skrev i tillegg ned mye av det som skjedde. Da tante Sonja døde, ble boken «Angst og kjærlighet» utgitt til minne om henne, forteller Rudy. 

Farfaren til Rudy var med på å frakte gull fra Norges Bank i Oslo i 1940. Formålet med «Gulltransporten» var å hindre at Tyskland fikk kontroll over den norske stats gullbeholdning. På den tiden var farmoren og Rudys tre tanter evakuert. De oppholdt seg på Lørenskog og visste ikke hvor farfaren var. Da de norske styrkene kapitulerte ble farfaren tatt til krigsfange for første gang.

Stum av flashbacks 

«Jeg kan ikke huske eksakte datoer, men nå begynte den systematiske jødeforfølgelsen», står det i tantens bok.

Hun har blant annet beskrevet hva som skjedde da Gestapo kom hjem til dem i grålysningen i juni 1941.

Rudys tante lå i mørket på rommet sitt da døren ble sparket opp. En soldat med hjelm satte en revolver i ryggen hennes mens hun forvirret karret seg opp av sengen. Gestapo slo, ropte og skrek og beordret Rudys farfar til å kle på seg. Deretter tok de ham med seg og gikk. Farfaren havnet da på Grini.

«Jeg sa ingenting, og jeg gråt ikke. Alle reaksjoner hadde stoppet opp», står det i tantens bok. Hun har også skrevet om hvordan hun senere gjenopplevde følelsen av å ha en revolver i ryggen, samt dørsparkingen, skrikene og slagene.

«Den dag i dag opplever jeg under angstanfall, eller i visse situasjoner, at taleevnen blir borte. Jeg blir stum. Jeg kan ikke snakke», står det i boken.

Gestapo igjen

I januar 1942 beskriver tanten nok et grusomt møte med Gestapo. De kom om natten og sparket på nytt opp døren til rommet hennes. Det var mørkt, og først så hun bare skyggene av menn i uniform med våpen. De skrek, bannet og ropte skjellord som «juden schwein» og «schnell, schnell Mensch» («Skynd deg»).

Rudys yngste tante var bare tre år gammel og hylskrek fordi hun var redd. Gestapo rev henne opp av sengen og slang henne bortover gulvet. Familien ble kommandert inn i stuen, og Rudys farfar ble siktet på med revolver. Han ble slått og måtte krabbe på gulvet da Gestapo ikke syntes at han kledde på seg raskt nok. Farfaren ble denne gangen tatt til fange i Møllergata 19. 

Da farfaren til Rudy slapp ut våren 1942, blir han i boken beskrevet som et menneskelig vrak. Han var blitt torturert på det groveste. Neglene var dratt rett ut, og deretter hadde han måttet grave med hendene i snø og is mens blodet rant.

Han hadde arr i hodet etter slag og spark, og alle tennene var slått ut. «Dag etter dag og natt etter natt opplevde han redslene på nytt. Disse opplevelsene ble også en del av meg», står det i tante Sonjas bok. Farfaren til Rudy ble etter hvert lagt inn på sykehus. Farmoren til Rudy måtte melde seg på Grønland politistasjon hver dag og ble stadig presset til å skille seg fra sin jødiske ektemann. Hun nektet. 

Et nysgjerrig barn

– Min jødiske familie ville ikke snakke noe særlig om krigen. De orket ikke. Tante Sonjas mann, onkel Øyvind som ikke var jøde, men motstandsmann og satt både på Grini og i Sachsenhausen, gikk alltid rundt og plystret. Det var nok hans måte å lure hjernen på for å late som alt var bra, men alle i familien var preget av krigen, forteller Rudy. 

Hun minnes at faren var unnvikende da hun kom hjem fra ungdomsskolen med spørsmål etter å ha lært om jødeforfølgelsen under andre verdenskrig. 

– Jeg var nysgjerrig, men fikk lite ut av pappa. Jeg måtte bli voksen før jeg turte å spørre tantene mine som hadde opplevd jødeforfølgelsen på kroppen. 

Historikeren Jonas Bals har skrevet flere bøker, der Rudys farfar, Harald Claes, er omtalt. Farfaren var en av de første fangene på Grini, fange nummer 233. Selv rakk ikke Rudy å treffe farfaren. Han døde fem år før hun ble født. 

Krigshistorie på morssiden

Moren til Rudy, Randi Claes (84), forteller at hun og mannen heller ikke snakket mye om familiehistorien. 

– Det grufulle de hadde opplevd var alltid der. Vi mintes de som ble drept, men snakket lite om overgrepene. Man skulle tro at folk i dag hadde lært, men det ser ikke sånn ut i verden, sier Randi. 

Rudy trekker frem at også morens familie opplevde krigen tett på. Randi nikker. 

– Faren min var i motstandsbevegelsen, noe jeg først fikk vite som voksen. Han var i en gruppe på fire, og da én av dem ble tatt, måtte far flykte og gjemme seg mens mor var gravid med meg. I tillegg hadde hun broren min på fire år. Mor måtte føde alene, og far fikk ikke se meg før jeg var tre måneder gammel. Mor var en modig kvinne, men døde dessverre da jeg var bare syv år gammel, forteller Rudys mor. 

Rudy var morfarens første barnebarn, og ble oppkalt etter mormoren. De to hadde et helt spesielt forhold. 

– Jeg elsket å sitte på morfar sitt fang og høre ham fortelle historier. 

Randi sier at heller ikke faren hennes snakket mye om krigen, men noen ting fortalte han, som da han opplevde eksplosjonen på Vågen i Bergen 20. april 1944. 

– Far våknet oppå et annet menneske. Huden hans var full av små glassbiter. Heldigvis brukte han briller, for ellers ville han blitt blind. Mor satt på sengen og plukket glasskår fra hodet og ansiktet hans en hel natt, forteller Randi. 

Et menneske dør to ganger... 

Da Rudy ble mamma som 29-åring, ble hun enda mer bevisst på at åpenhet skaper trygghet. 

– Jeg har aldri lagt skjul på noe av historien til Aurora, sier hun. 

Da det ble lagt ned minnesmerker – såkalte «snublesteiner» – utenfor hjemmene til Rudys oldeforeldre og de andre i familien som ble deportert, var Aurora med.

«Snublesteinene» er minnesmerker over personer som ble arrestert og deportert av nazistene. Prosjektet bygger på en jødisk tradisjon om at et menneske dør to ganger: Først fysisk, og deretter når navnet ikke lenger sies eller tenkes på. Ved å snuble i navnet, bevares minnet. 

Familietrio

Rudy fyller snart 60, mens datteren blir 30 i år. Det blir felles 90-årsfeiring med venner og familie, inkludert mamma Randi. Rudy forteller at datteren, moren og hun selv bruker mye tid sammen.

De tre kvinnene trives i hverandres selskap og har blant annet reist mye sammen.

– Vi har god kjemi, er samkjørte og støtter hverandre. Da jeg satte opp stykket om kvinnene på Grini, hjalp mamma til med å sy kostymer, mens Aurora tok seg av SoMe-biten, sier Rudy med et varmt smil. 

Familiens historie vil de for alltid bære med seg og selv kanskje være levende «snublesteiner».

Fakta: Snublesteiner

Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt.

Ifølge jødisk tradisjon dør et menneske to ganger – først ved jordlig bortgang, deretter når navnet sies eller tenkes for siste gang. Den tyske kunstneren Gunter Demnig bruker dette som utgangspunkt for minnesmerkeprosjekt «Snublesteiner». Navnet refererer til hvordan forbipasserende «snubler» over steinene, og blir oppmerksomme på historien bak dem.

Hver stein er utformet som en brostein belagt med en messingplate der navn, fødselsår, deportasjonsår, dødsdato og sted er inngravert. Steinene støpes ned i fortauet på steder der jøder eller andre ofre for nazismen bodde eller arbeidet frem til de ble deportert og drept. 

Det er 721 snublesteiner i Norge, og over 100.000 er spredt ellers i Europa.

Kilde: snublestein.no