Karolines kamp: – Han slo og jeg måtte trøste ham
Karoline hadde en voldelig samboer. – Jeg levde i frykt i flere år. I dag er jeg fri, sier hun.
Denne artikkelen er en oppdatert versjon av saken om Karoline Bratlien, publisert i Hjemmet Tema Helse, uke 11 2023, og på klikk.no 2. mars 2023.
I den første versjonen av saken fremkom det feilaktige opplysninger som det ikke er dekning for. Dette beklager vi. Vi skrev i vår første versjon noe som kunne forstås som at den omtalte mannen er dømt for voldtekt. Det er ikke riktig.
Da det ble stilt spørsmål om innholdet i artikkelen var korrekt, ble saken avpublisert og vi kontaktet på ny kildene i saken. På bakgrunn av dette, publiserer vi en oppdatert versjon. Vi mener det er viktig at historier om partnervold fortelles.
Personen som omtales i saken, er forelagt hele denne artikkelen. Les hans tilsvar nederst i saken.
---
«– Du er ikke verdt noe! Du er en hore! Du er stygg!»
– Dette sa min samboer til meg hver dag, forteller Karoline Bratlien.
Det er ord som ville tatt knekken på de fleste. De kom fra mannen hun på sin måte elsket uansett hva han sa og gjorde.
I dag er det hun som sier disse ordene til seg selv. Flere ganger hver eneste dag sier hun til seg selv at hun ikke er verdt en dritt.
En bestevenn
Ved siden av Karoline sitter Sofie Skollerud og sender henne anerkjennende blikk.
Hun stråler av glede og trygghet, og forteller Karoline hvor flott hun er i den nye grønne kjolen. Å kunne velge selv hva man vil ha på seg, uten frykt for slag eller stygge kommentarer, er uvant for Karoline.
Å stole på et kompliment er vanskelig.
– Det er fint å høre, men jeg tror ikke på deg, sier Karoline ettertenksomt.
Hun vender blikket ned i gulvet og forteller at hun er veldig glad i Sofie, men at frykten for å miste henne er der hele tiden.
– Hun er min første virkelig gode og ekte venn, sier Karoline.
De to møttes da Karoline nettopp hadde kommet ut av det voldelige forholdet. I dag støtter de hverandre i tykt og tynt.
Karoline er redd for å være alene. Når Sofie ikke kan være hjemme hos henne, snakker de ofte sammen på telefon.
– Det er verst når barna har lagt seg om kvelden og det er mørkt ute, sier Karoline.
Da trekker hun for alle gardiner, låser døren og legger seg i dobbeltsengen sammen med barna.
Les også: Det tok 34 år før Lars delte den vonde hemmeligheten fra barndommen med noen
Grusom handling
Fra sin egen barndom er det en opplevelse som skulle merke henne for livet.
En kveld Karoline hadde hatt en stor krangel med moren, gikk hun ut for å legge seg i lekestua.
Ute i gata møtte hun en voksen mann som gikk tur med hunden sin. Da han spurte om hun hadde lyst til å bli med ham hjem, sa hun ja.
– Der hendte det ting jeg ikke orker å tenke på i dag, sier hun.
Karoline valgte tidlig å flytte hjemmefra. Men hun var kommet inn i en uheldig runddans. Hun knyttet seg til menn som ikke var bra for henne.
– Jeg skulle ønske jeg hadde forstått denne sammenhengen tidligere i livet. I dag sitter jeg på dyrekjøpt erfaring og har store traumer bak meg, forteller hun.
Sitt første barn fikk hun med en mann hun ikke kunne leve sammen med, og hun ble fort alenemamma. Etter bruddet var hun klar for å nyte singellivet, men det skulle ikke vare lenge.
Det startet med at Karoline fikk en hyggelig melding fra en kjekk fyr hun kjente litt fra før. De chattet gjennom hele jule- og nyttårshelgen før de bestemte seg for å møtes.
– Jeg ble fort betatt av den høye, kjekke mannen, og kjemien var god. Han ga meg mange komplimenter, både den første kvelden og de påfølgende dagene, sier Karoline.
– Men jeg husker at han allerede etter noen dager virket annerledes, forteller Karoline.
Følte omsorg for kjæresten
– Han var åpen om tidligere rusproblemer, men lovte at han var helt ferdig med det livet. Men jeg fikk mistanke om at det ikke var riktig, da det virket som han hadde abstinenser en kveld, sier hun.
I stedet for å kutte kontakten følte hun omsorg for ham.
– Jeg tenkte at jeg hadde ressursene til å hjelpe ham gjennom dette, sier hun.
Men så kom utbruddene likevel.
– Jeg ble utsatt for kvelertak og slag. Det var ofte i sosiale settinger at utbruddene kom, og han tok meg med inn på et rom alene. Men jeg fikk aldri sjansen til å fortelle om de fysiske angrepene de gangene vi var innom helsevesenet, sier hun stille.
– Han sto alltid rett ved siden av meg og virket veldig overbevisende.
I denne perioden oppdaget hun også til sin store forskrekkelse at hun hadde blitt gravid. Han jublet, og hun gråt.
Hvordan skulle hun klare å passe på en baby når hun ikke klarte å passe på seg selv?
Våget ikke si noe til andre
Karoline forteller om gjentatte besøk på helsestasjon og hos jordmor.
– Men jeg turte aldri å fortelle med rene ord hva som foregikk hjemme hos oss. Jeg hintet på min egen desperate måte.
Da babyen kom til verden, ringte hun stadig til helsestasjon og spurte om ting var normalt.
Alt fra magevondt, til manglende matlyst og blikkontakt. Hun ble beroliget med at hun var en god mor.
– Men det var et rop om hjelp, sier hun.
Hun vet ikke om det ville ha vært annerledes om hun hadde hatt et nettverk. Hun kunne ikke bare dra. Hun hadde ingen å dra til.
– Han fortalte meg hele tiden at politiet aldri ville tro meg. Det var knyttet et sterkt traumebånd der. Og det kan være vanskelig for andre å forstå, forteller hun.
Hun tenkte stadig på at hun måtte komme seg bort, men hun visste ikke hvordan.
– Jeg opplevde at han overvåket meg og telefonen min døgnet rundt. Hvis han var ute noen minutter, fortet jeg meg å sende lydopptak og bildebevis til ei venninne, for så å slette det igjen. Jeg var konstant redd. Jeg var redd for å puste feil om natten, for da kunne han beskylde meg for å drømme om andre menn. Og da var jeg utro i søvne.
Hun forteller om ferieturen de var på bare noen uker etter fødselen. Han kjedet seg og ville reise bort.
– Jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt. Vogn fikk jeg ikke lov til å ta med meg, så jeg gikk rundt og bar på den lille babyen hele uken. Det var et mareritt av en ferie, en uke med vold i det som for andre er et ferieparadis, sier hun.
– Litt senere var det en gang jeg og barna satt i bilen med han. Han klikket for noe, en liten bagatell. Raseriet eskalerte, og jeg var redd for at han skulle ta livet av oss. Både barna og jeg skrek, sier hun.
Hun føler ikke på hat og gjorde det heller ikke da det sto på.
– Etter hver voldsepisode la han seg ofte i fanget mitt og gråt. Han ville ha trøst og fortalte at det ikke skulle skje igjen. Det er en forferdelig følelse å måtte trøste overgriperen. Det var jeg som trengte trøst, forteller hun.
Veien videre
En dag allierte Karoline seg med en venninne mens han var i butikken, og bare dro.
– Det reddet trolig livet mitt, hevder Karoline.
Hun flyttet inn på et krisesenter og anmeldte forholdene.
Da saken kom for retten ble han dømt for fem tilfeller av vold mot Karoline.
Nå finner hun terapi i å dele sine daglige gjøremål og tanker på Snapchat, gjennom podkasten sin og på Instagram. Hun får daglig meldinger fra jenter i lignende situasjoner. Mange takker henne for åpenheten, og flere hevder at de har klart å komme ut av et voldelig forhold fordi Karoline har vært så åpen.
– Jeg prøver å hjelpe alle som skriver til meg, og jeg håper jeg kan gi flere håp, legger hun til.
Hun har også et håp om at helsevesenet skal bli flinkere til å se etter tegn på vold i nære relasjoner, og hun er blitt kontaktet av både helsesøstre og sykepleiere.
– I dag sliter jeg med posttraumatisk stresslidelse (PTSD), frykt, søvnvansker og dårlig selvbilde. I dag går jeg på AAP (arbeidsavklaringspenger). Jeg går fast til psykolog og håper ting blir bedre med tiden, sier hun.
– Du kledde den fargen, sier Sofie med et stort smil, om den nye kjolen Karoline har på seg. Sofie vil gjerne at Karoline skal oppfatte komplementet hun gir henne.
– Jeg tror ikke på deg. Men det er fint at du sier det, svarer Karoline.
Tilsvar
Den tidligere samboeren til Karoline har lest dette intervjuet og kommet med følgende tilsvar:
«Jeg har stått for det jeg har gjort, og sonet for det. Nå er jeg på god vei videre i livet, og har andre ting enn dette å fokusere på. Ting er langt ifra som det blir lagt frem fra hennes side. Men jeg orker ikke å legge mer tid i dette.»
