Én ting gjør hun aldri:
– Ville vært helt utilgivelig

– Hipp, hipp, hurra for 17. mai!

Det er torsdag 4. februar. På en liten plattform i hagen foran den norske ambassadørboligen i Bangkok, står en høyreist, blond kvinne, mens et videokamera på stativ sirkler rundt. På hodet har hun en vikinghjelm av plast.

På brystet av den elegante, blå aftenkjolen har hun festet en 17. mai-sløyfe. Rygg mot rygg står hennes ektemann med et norsk flagg i hånden. Mens kamera filmer, vifter han entusiastisk med flagget, mens hun slipper ut et ektefølt «Hurra!».

En helt vanlig dag på jobben for Astrid Emilie Helle (64), Norges ambassadør til Thailand?

– På ingen måte, sier hun, klatrer ned fra plattformen og overlater plassen, flagget – og vikinghjelmen – til nestemann i køen som ønsker å bli foreviget i anledning dagen.

– Nei, dette er langt fra hverdag, sier hun og ser utover de fire-fem hundre gjestene som konverserer uanstrengt mens de balanserer tallerkener og vinglass med innøvd eleganse.

– I tillegg til 17. mai feirer vi også nasjonaldagene til Sverige, Danmark og Finland her i kveld. De andre ambassadørene og jeg fant ut at det var mer effektivt å gå for én stor feiring. Og vi ble enige om denne datoen, forklarer hun.

– Du trives godt i rollen som ambassadør?

Øynene bak de rammeløse brillene blir nesten kulerunde.

– Å, ja! Veldig godt!

– Selv om dette ikke er en typisk hverdag?

– Absolutt.

Så senker hun stemmen litt og tilføyer:

– Men jeg vil kanskje heller si at det er på grunn av at ting som dette ikke er hverdag. Men det er jo en flott fest, synes du ikke?

Stolthet og ære

Kontrasten kunne neppe vært større. Mens ambassadørboligen i Bangkok er en staselig, thai-inspirert villa – omkranset av en gigantisk hage – holder Norges kongelige ambassade til i 18. etasje i et moderne, anonymt kontorbygg. Noen ­turistreklamebilder fra Norge og et bilde av kongeparet, som smiler tappert, pryder veggene.

– Jeg føler både stolthet, ære og ydmykhet over å få lov til å representere landet mitt, sier Helle, sittende inne på det store møterommet.

– Men alle jobber har vel flest hverdager?

– Selvfølgelig. Og jeg – og de vel 45 andre som jobber på ambassaden her – er små brikker i en stor prosess. Det er ikke alltid du ser resultatet av arbeidet ditt, men når du gjør det, er det til gjengjeld veldig tilfredsstillende, sier hun entusiastisk.

Ambassaden i Bangkok er en av Norges største utenriksstasjoner. I tillegg til Thailand, er ambassadøren også akkreditert til Kambodsja. På ut­lendingsfeltet sorterer også de andre landene i Sørøst Asia, Australia, New Zealand og deler av Stillehavet, under den.

Mye av tiden går med på å fremme norske nærings­livs­­interesser, i tillegg til å utføre såkalte konsulære tjenester, som blant annet vil si å assistere norske borgere ved ulykker, sykdom og dødsfall.

– Hvor mange nordmenn som bor her, har vi faktisk ikke helt oversikt over. Men vi regner med at det er mellom 3000 og 3500. Det vi vet med sikkerhet, er at nesten 100 000 nordmenn kommer hit som ­turister hvert år, sier hun.

Høyt på dødsstatistikken

De fleste turistene ser Helle og hennes kolleger lite til. Men det er alltid noen som ­roter det til for seg. Bryter gjeldende lover og regler, og havner i trøbbel med politiet. Da er det, stikk i strid med noen synes å tro, svært begrenset hva ambassaden kan gjøre.

Utover å bistå med juridisk støtte – å hjelpe til med å formidle advokathjelp, for ­eksempel. Det skjer imidlertid ikke så ofte at det sees på som noe stort problem. I motsetning til trafikkulykker, som en del nordmenn havner i.

– Det er for eksempel veldig populært å leie motorsykkel. Ikke for å ødelegge moroa, men det er viktig å vite at Thailand ligger veldig høyt på statistikken når det gjelder dødsulykker som involverer motorsykkel, sier Helle alvorlig.

Så smiler hun.

– Men turisme er stort sett bare hyggelig. For alle parter. Det er forresten ekstra hyggelig at mange thailendere har oppdaget Norge som turistland. Spesielt synes Nord-Norge å være populært.

– Du snakker om såkalt «nordlys-turisme»?

– Nei, ikke bare. Det har seg nemlig sånn at thailendere er veldig opptatt av sin historie. Og et av de første statsbesø­kene til Norge etter unionsoppløsningen i 1905, var fra Thailand. Og da kong Chulalongkorn Rama V først tok den lange turen, reiste han rundt i Norge, fra nord til sør. Og nå vil veldig mange av dagens turister fra Thailand se stedene han var.

Hun nikker sakte, nesten stolt.

– Jo, da. Norge er en sterk merkevare, kanskje spesielt her i Thailand.

– Som dere er med på å styrke ytterligere?

 – Ja. Det hører med til jobben.

Stilte strenge krav

Astrid Emilie Helle er bokstavelig talt født inn i diplomatiet. Hun åpnet øynene sine for ­første gang en tidlig høstdag for 64 år siden i Wien, der hennes far var tilknyttet den norske ambassaden. Så tilbrakte hun en stor del av barndommen i Shanghai, hvor faren var generalkonsul.

Senere fulgte Elfenbenskysten, der han var ambassadør. Spenn­ende, eksotisk og interessant – for voksne. Men hvordan var det å flytte så mye rundt som barn?

– Min erfaring er at det ­enten er veldig vanskelig, eller så klarer man det bra fordi samholdet innad i familien blir veldig viktig. Det var heldigvis det siste som skjedde med meg. Både foreldrene og søsknene mine var ekstremt viktige for meg.

– Hvor mange søsken er dere?

– Fire. Min eldste bror er født i Chicago, søsteren min i Norge, min andre bror i Marseille.

– En internasjonal familie, må man kunne si?

– Ja, og få også med at min mor er fransk. He-he.

– Tenårene kan ofte være problematiske, hvordan var de for deg?

– Jeg var heldig, for mesteparten av tenårene var jeg i Norge, hvor jeg kunne gå hvor jeg ville uten å tenke på sikkerhet og den slags. Det er jo ikke alle steder i verden man kan gjøre det, og jeg tror tenåringer opplever slike begrensninger enda vanskeligere enn voksne. Eller mindre barn. 

Etter videregående begynte Helle å studere i Frankrike: Lyon, så Aix en Provence og Paris. Det var her hun møtte Abdeslam, som hun i dag har vært gift med i 32 år. Men at det skulle bli de to, var ingen selvfølge.

– Vi giftet oss først ti år etter at vi møttes. Jeg måtte være sikker på en del ting først.

– Som hva da?

– Siden Norge var min base, måtte jeg være sikker på at han også ville like seg der. Ja, det stilte jeg nærmest som krav til meg selv.

– Et sånt ultimatum er ganske risikabelt …

Helle nikker alvorlig.

– Nei, jeg gjorde det ikke lett for meg selv. Men det var viktig. Jeg er kanskje ikke født og har ikke tilbrakt hele oppveksten i Norge, men tilknytningen er enormt sterk.

– Blir man kanskje enda norskere av å bo i utlandet?

– I noen tilfeller tror jeg det. Ibsen bodde jo seksti år i Italia, og sa at han måtte være i utlandet for virkelig å se det «norske». «Peer Gynt» ble til i Roma og Sorrento.

– Hvor innforstått var din mann med å bli ambassadør-husbond?

– Ikke i det hele tatt! Ha-ha! Det heter forresten medfølger, sier hun og legger til at mannen, som opprinnelig er fra Marokko, var godt forankret i Frankrike.

Og selv om Norge og Frankrike har mye til felles, er det også markante forskjeller.

– Absolutt. Men heldigvis gikk det bra. Han elsker Norge.

Plan B: å bli gravid

Starten på Helles diplomat­karriere kunne utvilsomt vært bedre. Eller som hun sier selv: Mens noe var planlagt, gikk ­andre ting ikke helt som ønsket.

– Da jeg studerte hadde jeg spesialisert meg på europeisk integrasjon. Så da jeg kom inn på aspirantkurset til Utenriksdepartementet, var jeg kjempehappy. Dette var rundt Sovjetunionens slutt og utvidelsen av EU, så jeg var godt kvalifisert. Og jeg var ganske sikker på at Norge ­ville bli medlem – men så ble det likevel nei til EU! Ha-ha!

Helle er åpenbart en dame som tar motstand med godt humør. Det skulle komme godt med da hun dro ut på sin første jobb for UD.

– Ambassaden i Rabat i Marokko ble stengt, og så ble det i stedet opprettet en i Tunis, som jeg ble sendt til.

– Hvorfor ble den flyttet til Tunis?

– Fordi det var der den ­daværende palestinske lederen Yasir Arafat oppholdt seg. Dette var jo da Oslo-avtalen ble forhandlet frem. Så jeg var sjeleglad over å ha fått jobb der, men så, tre måneder etter min ankomst, meldte Arafat sin avreise. 

Hun rister oppgitt på hodet og forteller at i løpet av de neste tre ukene fikk ambassaden én eneste telefon fra UD, som viste seg å være en feilringing. Så hva gjorde Helle da? Satt hun med hendene i fanget og ventet på at noe skulle skje? Nei.

– Da tenkte jeg at det bare var én ting å gjøre: Å sette i gang med Plan B. Så da ble jeg gravid.

Latteren fyller møterommet. Når den har stilnet, forteller hun at det også skjedde andre ting. Hjemme i Oslo ble det avgjort at ambassaden i Tunis skulle stenges, og ambassaden i Rabat gjenåpnes. Da ble Helle spurt om hun ville være med på å starte den opp igjen.

– Jeg fikk to år i Tunis, to år i Rabat – hvor jeg fikk sønnen min – og så var det tre år i Genève – hvor jeg fikk datteren min. Nei, livet blir ikke alltid slik man har planlagt.

Fordommer og skandaler 

De som har levd en stund – og fremdeles har hukommelsen intakt – husker kanskje NRKs prisvinnende humorprogram «Diplomatix», der humortrioen KLM harselerte hemningsløst med diplomatlivet. Har den slags parodier noen rot i virkeligheten?

– Kanskje i tidligere tider. Diplomatiet har, som alt annet, også endret seg. Og når det gjelder fordommer, så handler det alltid om kunnskap. Akkurat som at jeg ikke vet i detalj hva en urolog eller en pilot gjør, så har jeg respekt for at de gjør en jobb. Det er på samme måte med diplomatiet. Men det sies jo at tillit er noe man må gjøre seg fortjent til hele tiden, sier hun alvorlig.

Her er det selvfølgelig naturlig å grave i skandalene i kjølvannet av offentliggjøringen av Epstein-dokumentene. Men Helle sier – diplomatisk, selvfølgelig – at siden dette er en pågående sak, kan hun ikke å kommentere den. Men likevel, det er vel veldig klare regler for hva man kan og ikke kan gjøre som ansatt i Utenriksdepartementet?

– Selvfølgelig. Det er noen ting som er selvsagte. Som at du ikke skal «stjele fra kassa». At du ikke skal lyve.

– Høres ut som sunt folkevett?

– Ja, egentlig. Gaver er en annen ting som kan være ­utfordrende. Det er en grense oppad, at en gave ikke kan ha større verdi enn 500 norske kroner, sier hun.

Du får ikke mye for det beløpet i dag. Så det er ikke overraskende at folk som Helle stadig må si «Takk, men nei takk», selv om det da er en fare for å bli oppfattet som både utakknemlig og uhøflig. Helle sier at heldigvis virker det som om givere i større og større grad også skjønner problemstillingen og derfor ikke blir fornærmet. 

– Samtidig er det flere og flere land som har innført en «No gift policy», blant annet den thailandske ambassaden i Oslo. Og det gjør ting mye ­lettere. For alle.

– Hva med å bli påspandert eksklusive middager?

– Det er noe helt annet. Hvis jeg blir invitert på middag i kraft av stillingen min, er jeg på jobb. Da sitter jeg i en middag og konverserer i stedet for å slappe av hjemme med en bok. Eller å være sammen med gode venner ­eller mine nærmeste. Det er hyggelig å bli invitert ut på middag, bevares, men da er jeg på jobb. Jeg representerer Norge, og er ikke der som ­privatperson.

– Helt utilgivelig 

Å mestre kunsten ikke å si hva man egentlig tenker og mener, og samtidig unngå å lyve, ­krever trening og øvelse. Skal du bli en god diplomat, er det en av de grunnleggende ­tingene du må lære deg. Men selv for den dyktigste diplomat kan det vel gå en kule varmt? Helle husker godt en episode da hun jobbet ved den norske FN-delegasjonen i Genève.

– Vi jobbet med spørsmål rundt menneskerettigheter, da en av de kubanske representantene, som hadde vært litt vanskelig hele veien, sa at Norge var et imperialistisk land, og ga meg hele den der «Che Guevara-greia». Da følte jeg det var på sin plass å være litt … tydelig.

– Du klarte ikke å holde deg?

– Vel, jeg tenkte først veldig nøye gjennom hvilke konsekvenser det kunne få, før jeg sa til ham: «Hvordan våger du å kalle Norge for et imperialistisk land!? Vi har vært en koloni i 400 år! Så kom ikke her!»

– Opps! Hva skjedde?

– Han ble ganske spak og ba om unnskyldning. Og etter det var han faktisk riktig medgjørlig. Spurte alltid om det var noe han kunne gjøre for meg og sånt. Saken er at jeg brukte dette strategisk, ikke bare fordi jeg hadde behov for å lufte ut.

– For det hadde virkelig ikke sømmet seg?

– Nei. Og det som er helt utilgivelig, er å bli personlig. Det skal være Norge som ­taler. Alltid.

Gøy på jobb

I hagen til ambassadørboligen går den samnordiske nasjonaldagsfeiringen mot slutten. I ­løpet av kvelden har gjestene hørt den svenske, danske, finske og norske ambassadøren prise samarbeidet med hver­andre og med Thailand. Det har vært musikk, dans og dansk flæskesteg, svenske ­köttbullar, finske piroger og norsk sjømat.

Men som den dannede og rutinerte vertinnen hun er, viser ambassadør Helle ingen tegn til at hun er sliten. Hvis hun tenker at det hadde vært helt greit om folk nå begynte å tenke på hjem­turen, sier hun det ikke.

– Du er på jobb, selv om det er selveste 17. mai som feires?

Helle tenker seg om og svarer på typisk diplomatvis:

– Ja, jeg er på jobb.

Så smiler hun bredt.

– Men det går jo også an å ha det gøy på jobb, ikke sant?