Morten Rostrup om opplevelsen på Everest: – Sjokkert over at det går an
Morten Rostrup (68) fra Leger Uten Grenser om tapet av bestevennen, sitt humanitære arbeid, singellivet og dramatikken på Mount Everest: – Det jeg opplevde på Everest fikk meg til å se det helt meningsløse i slike ting.
– Åh …
Morten Rostrup slipper ut et nesten uhørlig sukk. En tanke oppgitt. Mannen som har viet store deler av sitt liv til å hjelpe folk i den ytterste nød, som har rykket ut til katastrofeområder og krigssoner, slik at du, jeg – og millioner av andre – kan rette ryggen, nikke stolt og tenke: Ja, sånn er vi nordmenn!
– Jo, jeg har fått spørsmålet om jeg føler at jeg har ofret et liv med kone, barn og trygghet mange ganger.
– Og hva svarer du da?
– At det ikke er snakk om noe offer. Da jeg valgte som jeg gjorde, følte jeg at det var det riktige. Slik er jeg. Jeg har valgt en livsstil som harmonerer med den jeg er.
Og hvem er han, egentlig? En sær einstøing som trives best i selskap med samboeren Olof, altså en yuccapalme som har fulgt ham siden 1991?
Eller er han en danseglad og hypersosial fyr som har sett så mye død og fordervelse på nært hold, at han har skjønt at en må leve i øyeblikket?
Viktig å koble av
– Jeg kom nylig hjem fra mitt 28. oppdrag for Leger Uten Grenser. Det var i Gaza.
Rostrup åpner en porsjonspose med sukker. Heller den i den kokende teen foran seg. Så en til. Og enda en.
– Hvor lang tid tar det før du klarer å omstille deg til hverdagen i fredelige Norge igjen?
– Det går ganske fort. Jeg tror det handler litt om rutine. At hjernen nesten automatisk stiller seg tilbake til normalen. Det er ikke snakk om fortrengning. Erfaringene blir liksom parkert et sted i hjernen, men kan hentes frem ved behov. Det er ikke ulikt å være lege på en intensiv- eller akuttavdeling her hjemme. Det er viktig å kunne koble av når man har fri.
– Samtidig er det vel ganske annerledes å jobbe i Gaza?
– Selvfølgelig. Det er så mye meningsløs lidelse og død. Det er et folkemord i langsom kino som foregår der nå. Mange har av helt forståelige grunner mistet fullstendig troen på fremtiden.
Rostrup rører rundt i tekoppen, hever den mot munnen og tar en forsiktig slurk.
– Jeg er blitt spurt om jeg kan rangere oppdragene jeg har vært ute på, men man kan ikke sammenligne lidelse på den måten. Likevel må jeg si at Gaza er enestående, i den forstand at du har en pågående og meget brutal krig som har vestlig støtte. En krig der folk ikke har mulighet til å flykte.
– Og der sykehus og helsevesen også er under angrep …
Rostrup nikker sakte.
– Til nå er mer enn 1700 helsearbeidere drept.
– Hvordan er det med frykt for eget liv?
– Det er blitt vanskeligere. Mer usikkert. Jeg tror ikke at det vil skje, men samtidig er jeg forberedt på det. Det må man være. Så jeg har ordnet med testamentet mitt.
Mistet bestekamerat
Det er lunsjtid på Frenchie’s like ved Frognerparken i Oslo, et sted dominert av fine fruer fra Frogner og dress og slipsmenn fra omliggende kontorer. Med piggsveis, velbrukt fleecejakke og ryggsekk, skiller Rostrup seg ut. Uten at det synes å bry ham det minste.
– Det var her jeg vanligvis møtte en av mine aller beste venner, som dessverre døde sommeren 2024. Han var som tvillingbror for meg og han reiste også til katastrofeområder og krigssoner.
Mannen han snakker om er den prisbelønte pressefotografen Harald Henden. Siden de hadde mye av samme erfaringsbakgrunn, trengte de ikke prate så mye om det.
– Harald var også i kategorien «single, no kids», så da han spurte meg om jeg kunne være hans nærmeste pårørende, sa jeg selvsagt ja. Og så tok jeg ham i hånden og lovet at jeg skulle følge ham på denne siste reisen. I mai i forfjor, da jeg egentlig hadde tenkt å reise til Gaza, begynte Harald å bli dårligere, så jeg kunne ikke dra fra ham. Jeg ble med ham helt til slutten.
Vennens død var en av grunnene til at han bestemte seg for å trappe ned på jobbingen, både som overlege på Ullevål sykehus og som professor ved UiO. I stedet vil han vie sine siste yrkesaktive år til andre ting.
– Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan reise ut på oppdrag for Leger uten grenser, men vil stå på til helsen sier stopp. Det går jo også an å jobbe som rådgiver her i Oslo.
– Du holder deg godt?
– Vel, jeg prøver. Sykler hele året, går på ski om vinteren og trener styrke regelmessig. Å opprettholde god fysisk form blir bare viktigere og viktigere. Også å ta vare på seg selv på andre måter.
– Hva tenker du på?
– Jeg tenker på at både selvrespekt og verdighet er viktig. Da jeg var i Gaza før jul, så jeg dette hele tiden. Folk som jobbet på sykehuset, var alltid pent antrukket og velstelte. På imponerende vis klarte de å finne frem rene og pene klær, til tross for at de bodde i telt og alt var kaos. Det virket som om de tenkte at selv om israelerne hadde lykkes i å ta fra dem praktisk talt alt annet, så skulle de ikke få ta fra dem verdigheten deres. Det var både sterkt og fint å se.
Strandet i Afrika
Trygg. Forutsigbar. Stabil. Slik beskriver Morten Rostrup sin oppvekst på Blindern, et fornemt og pent strøk på Oslos vestkant. Og da unge Rostrup skulle velge yrkesvei, falt det naturlig for ham å følge i sin legefars fotspor. Alt var pent og pyntelig, og tilsynelatende relativt strømlinjeformet.
– Oppveksten min var ikke kjedelig, men ganske forutsigbar. Så jeg kompenserte med en svært livlig fantasi. Jeg leste bøker om oppdagere og eventyrere, og hadde nok allerede tidlig en stor utferdstrang. Spesielt var jeg opptatt av Afrika, som jeg dro til første gang som 22-åring.
– Var det da du og to kamerater bestemte dere for å utforske sideelvene til Kongo-floden – i gummibåt?
Rostrup ler.
– Nei, det var senere. Målet da var Månefjellene på grensen mellom Kongo, Rwanda og Uganda. Der er det topper på rundt 5000 meter, med isbreer og greier.
– Hvordan gikk det?
– Ikke så bra. Påhengsmotoren hadde bare seks hestekrefter, strømmen var stri, så vi sto omtrent stille. Dessuten gikk det hull på båten, så vi strandet etter relativ kort tid midt i regnskogen. Og lærte selvfølgelig mye av det.
De kom seg til Månefjellene, takket være en pygméstamme som guidet dem gjennom regnskogen til nærmeste bilvei, hvor de fikk haik og kunne etter hvert bestige de mytiske fjellene. Noen år senere var Rostrup både mer erfaren og bedre forberedt – og da gikk turen til selveste Mount Everest.
Men erfaring og kunnskap til tross, det kunne gått galt der også. Fryktelig galt.
Dramatikk på Everest
Over 7000 mennesker har klatret til verdens høyeste punkt. Men selv om mange drar dit utrustet med all verdens tekniske hjelpemidler, betyr det ikke at en slik ekspedisjon er risikofri.
– Det er mye dramatikk knyttet til en slik tur. Da jeg var der for 30 år siden, døde åtte klatrere i løpet av ett døgn. Det var sterkt, og jeg bestemte meg for ikke å ta noen sjanser.
Den 18. mai 1996 kunne Rostrup plante føttene i snøen 8849 meter over havet. Men det store øyeblikket opplevde han ikke der.
– Da jeg så toppskavlen foran meg og skjønte at jeg kom til å nå toppen, ble jeg rørt. At Everest hadde latt meg få komme dit.
– Hvordan var det å stå på selve toppen da?
– Vel, vi tok noen bilder, men så at været endret seg, så vi måtte fort begynne på nedturen – som er mer risikabel enn veien opp. På veien nedover ble det slutt på mitt oksygen, men jeg kom meg ned til campen vår på 8300 meter, sier han.
Ikke før var han kommet dit, så ble han spurt om å hjelpe en østerriksk klatrer som hadde havnet i koma med hjerneødem. Det gjorde han ved å gi oksygen. Rikelig med oksygen, ja, både hans eget og det de tre klatrekompisene skulle bruke den natten.
– Det var en feilvurdering, men jeg er jo lege og her var det en pasient som trengte akutt hjelp. Han døde dessverre, men vi kunne i hvert fall si til kona hans at vi hadde gjort det vi kunne for å redde ham.
– Det kunne endt med fem døde – deg selv inkludert – i stedet for én?
– Ja. Vi skulle være en natt på 8300 meter, som er i dødssonen uten oksygen. Heldigvis var vi alle i stand til å gå videre nedover da morgenen kom. Men det var ingen selvfølge. Vi kunne ha lidd samme skjebne som østerrikeren.
Det var også noe annet som skjedde på den turen, noe som endret Rostrups syn på slike risikofylte ekspedisjoner.
– Uken før vi var der døde tre indere på veien opp. Det skremmende er at en gruppe med japanske klatrere gikk forbi dem uten å hjelpe dem mens de fremdeles levde. Da japanerne gikk ned fra toppen igjen, var fremdeles en av de indiske klatrerne i live – men japanerne gikk forbi for andre gang.
– Uten å hjelpe?
Rostrup nikker.
– Jeg ble helt sjokkert over at det gikk an å være så hensynsløs. Hvordan mennesker kan gjøre noe sånt. At man rett og slett definerer andre mennesker bort. Det er en måte å dehumanisere andre på.
– Som man gjør i krig?
– Nettopp. Det er de samme mekanismene. Og jeg må si, det jeg opplevde på Everest fikk meg til å se det helt meningsløse i slike ting.
– Ville du dradd til Mount Everest igjen?
– Nei.
Samme år som Rostrup kom ned igjen fra verdens høyeste fjell, var han med på å starte den norske avdelingen av Leger Uten Grenser. Er det en sammenheng?
– Vel …
Rostrup tenker seg om.
– Jeg tror det var litt tilfeldig. Men jeg fant ut at noe av eventyrlysten knyttet til alle ekspedisjonene opp gjennom åra, nå kunne kanaliseres til meningsfylt arbeid. Så det er nok noen paralleller.
Singel – og hypersosial
Morten Rostrup har vært gift, har bodd i villa på Nordstrand – og bor nå sammen med en yuccapalme i en 65 kvadratmeter stor leilighet i den multikulturelle bydelen Grønland.
Han stortrives, sier han er takknemlig for å ha tak over hodet, rent vann – både varmt og kaldt – i springen og gleder seg over hverdagslige mirakler, som å stable skitne ting inn i oppvaskmaskinen, trykke på en knapp og ta dem ut igjen skinnende rene. Nei, Rostrup er ikke spesielt opptatt av statussymboler og luksus.
– Nei, den slags gir meg ikke noe. Jeg er takknemlig for at når jeg legger meg om kvelden hører jeg ingen bomber, droner eller skuddvekslinger.
– Noe alle vi her oppe i vår avkrok av verden bør være takknemlig for?
– Ja, jeg synes det. Jeg tror du skal lete lenge for å finne et sted det har vært bedre å leve enn her i Norge, fra 50-tallet og frem til i dag. Vi som har levd en stund i dette landet har vært – og er – så privilegerte at jeg synes vi bør ta oss tid til å kjenne på det. Til å glede oss over det. Og så må vi prøve å bidra positivt til fremtiden.
– Du snakket tidligere om valget du tok tidlig i livet, at du valgte bort et A4-liv med kone og barn. Hvorfor gjorde du egentlig det?
– Fordi jeg satte én ting veldig høyt: Friheten til å gjøre ting som ikke lett lot seg kombinere med et tradisjonelt familieliv. Så den gang da det var aktuelt å stifte familie, føltes det ikke riktig. Samtidig er samfunnet avhengig av at folk velger tradisjonelt. Det ville ikke vært bra hvis for mange valgte som meg.
– Noen vil kanskje si at samfunnet også er avhengige av slike som deg?
Han trekker på skuldrene.
– Jeg tror på mangfoldighet. Jo mindre heterogent et samfunn er, jo større sjanse for utvikling. Hjernen vår har godt av det, den elsker «novelty», altså nye ting. Jeg elsker å møte nye mennesker. Folk i alle aldre, fra alle kulturer. Det gir meg virkelig mye.
– Det sies at du er godt over snittet flink til å pleie vennskap. På en skala fra én til ti, hvor sosial er du?
– Elleve? He-he. Jeg tror «hypersosial» er en ganske dekkende beskrivelse av meg. Jeg trives godt sammen med andre mennesker. Veldig godt. Jeg har sett verdien av gode vennskap. Det har jeg investert i. Vennskap betyr mye for meg.
Ting vil bli bedre
I år er det tredve år siden den norske avdelingen av Leger Uten Grenser ble grunnlagt, av blant andre Morten Rostrup, som ble den første lederen. Han er også den eneste nordmannen som har vært leder – eller president – for den verdensomspennende moderorganisasjonen.
I årene siden har han sett ting mange av oss knapt orker å tenke på, og han har benyttet sin posisjon til å si hva han mener. Det gjør han fremdeles.
– Jeg har alltid trodd på de humanitære verdiene, på menneskeverdet, på en felles humanitet. Men …
Han lener seg litt frem.
– Saken er at disse verdiene nå er under angrep. Vi kan ikke lenger ta dem for gitt, kan ikke lenger tro at alle mennesker deler disse verdiene.
– Men … er det egentlig nytt?
– I den utstrekning vi ser i dag, vil jeg si ja. Vi er vitne til en økende polarisering og dehumanisering i verden. Og dette kommer til syne praktisk talt over alt. Det enorme fokuset mange har på seg selv, fra toppolitikere til mannen i gata.
Han rører i teen, som for lengst er blitt kald.
– Mengden av hat som eksponeres. All aggressiviteten. Det synes jeg er skremmende.
Rostrup er i god fart nå. Han raser av gårde om hvordan sosiale medier er med på å forsterke disse tendensene. Om hvordan vi alle daglig blir manipulert til i større grad å tenke «dem» og «oss».
Hvordan demagoger og diktatorer – godt hjulpet av algoritmer – forer oss med usannheter og ting vi vil høre. Men han tror heldigvis ikke at alt er svart. Han ser et lys i enden av tunnelen.
– Jeg tror pendelen har svingt veldig langt den ene veien nå og at den snart vil – eller må – snu. Jeg tror at flere og flere skjønner at dette ikke er veien å gå, at man ikke blir lykkelig av alt hatet som mobiliseres. Vi mennesker har heldigvis evnen til omsorg. Å bidra positivt til andre menneskers liv ligger trygt plantet i vår hjernestruktur. Så, ja, på et punkt om ikke så lenge, så vil ting bli bedre.
– Dette er du helt sikker på?
Rostrup nikker sakte.
– Ja. Helt sikker.