Klatrerne som lurte døden på Everest

Amerikaneren Beck Weathers (49) og australieren Lincoln Hall (51) jaktet begge sitt store mål – å stå på toppen av verdens høyeste fjell. Hall lyktes, mens Weathers måtte snu like under toppen. På veien ned fikk de begge så store problemer at de ble forlatt av klatrekameratene – for å dø der de var.

Men mot alle odds overlevde begge to.

Dette er historiene om det som skjedde i mai måned 1996 – og i 2006, altså for 30 og 20 år siden. Historiene fra mai 1996 og mai 2006 er blitt både bøker og filmer. Fortsatt blir dramaene for 30 og 20 år siden hentet frem gang på gang når klatrere samles.

Konkurransen

Legen og patologen Beck Weathers var en av åtte klatrere som i 1996 hadde kjøpt seg inn i ekspedisjonen til den erfarne og dyktige fjellføreren Rob Hall fra New Zealand. Hall hadde lang erfaring på Everest, to år tidligere hadde han blant annet guidet den norske eventyreren Erling Kagge til topps med stor suksess. Nå var han på vei mot toppen for femte året på rad.

Konkurransen var stor mellom Halls selskap Adventure Consultants og selskapet Mountain Madness til amerikaneren Scott Fischer. Konkurransen bidro den gangen til at selskapene ikke var like opptatt av sikkerheten som de burde vært. De lot være å be klatrere som sakket akterut om å snu, noe som førte til at flere kom altfor sent opp på toppen.

Ofte oppstår problemene på vei ned fra toppen av Mount Everest. Da er klatrerne døds­slitne, samtidig som været nesten alltid blir dårligere utover ettermiddagen og kvelden.

Denne maidagen for snart 30 år siden ble været ikke bare verre – det ble aldeles forferdelig.

En rasende storm kom feiende inn over fjellet, et voldsomt snøkov fulgte med. Temperaturen sank som en stein – helt ned mot 60 minusgrader er det blitt hevdet.

I «dødssonen» over 8000 meter klarte ikke klatrerne å orientere seg i uværet, guidene klarte ikke å ha kontroll på hvor hver av dem befant seg, og selv om flere gjorde en heroisk innsats utover kvelden og natten, endte dagen forferdelig galt.

Ventet forgjeves

Noen måneder før han forsøkte seg på Everest, hadde Beck Weathers vært gjennom en øyeoperasjon. Oppe på Everest fikk han problemer med synet da mørket falt på. Ekspedisjonsleder Rob Hall ville at han skulle gå ned igjen, men Weathers mente at synet ville bli bedre når solen kom frem.

Hall bad ham da om å vente der han var – på den såkalte «Balkongen» på 8000 meter, og bli der til Hall kom ned igjen.

Midt på dagen kom tre andre klatrere ned fra toppen, men Weathers avslo invitasjonen om å følge dem ned til neste leir. Han tenkte at dersom han forlot stedet der Hall hadde bedt ham vente, ville ikke guiden vite om han hadde kommet seg trygt tilbake, eller om han ved et uhell hadde falt av fjellet.

Weathers hadde aldri forestilt seg at Hall ikke ville komme ned fra toppen.

– Jeg ventet Rob senest klokken tre, men klokken ble både fire og fem. Jeg begynte å bekymre meg. Lyset ble svakere. Det begynte å bli kaldere, også. Vinden tok seg opp. Snøen begynte å fyke rundt meg, og jeg innså at jeg hadde blitt for lenge på festen, jeg var fanget. Jeg hadde pustet inn oksygen på flaske og klarte meg brukbart. Men jeg hadde stått eller sittet i ti timer uten å bevege meg mye. Kulden begynte å virke som et bedøvelsesmiddel i tankene mine. Jeg hallusinerte når jeg så mennesker, fortalte han senere.

Rob Hall kom aldri tilbake, i den voldsomme stormen var også han sjanseløs og frøs i hjel høyere opp på fjellet.

Etterlatt for å dø

Weathers fikk etter hvert hjelp av en annen guide, Michael Groom, som festet ham i et tau og prøvde å lose ham ned. Da snøstormen slo til for alvor, ble forholdene så vanskelige at Weathers og 10 andre klatrere ikke klarte å finne Camp IV som ligger der dødssonen begynner – på 7900 meters høyde.

Da stormen ga seg flere timer senere, var Weathers så svekket at han og fire andre ble etterlatt der de var, slik at de andre kunne tilkalle hjelp.

Men da hjelpen omsider kom, hadde Weathers reist seg og forsvunnet ut i natten uten at noen stanset ham.

Neste dag ble amerikaneren og den japanske kvinnen Yasuko Namba funnet igjen, men begge var da så svake og sløve at hjelpemannskapene var sikre på at de var døden nær. De to ble dermed forlatt et stykke ovenfor Camp IV. Ingen regnet med å se dem igjen i live.

De hadde rett når det gjaldt Yasuko Namba, hun ble senere funnet død i nærheten av leiren.

Men ikke Beck Weathers.

Alene på fjellet, halvt bevisstløs, nærmest begravd i is og snø, nesten blind og totalt utmattet, fant han plutselig nye krefter. Amerikaneren reiste seg opp i snøen, han hadde voldsomme hallusinasjoner – trodde blant annet at han var hjemme i Texas.

– Jeg var så nær ved å dø. I svime, nesten som en åpen­baring, så jeg for meg kona mi og barna mine. Det fikk meg til å reise meg opp, til å bevege meg og til å gå, fortalte han senere.

– Jeg snublet og stabbet av sted mot de blå teltene i Camp IV.

Amputerte

Men amerikaneren var ikke trygg, de som styrte redningsaksjonen var sikre på at selv om han hadde funnet leiren, så ville Weathers stryke med.

– Ikke ta ham ned, han kommer til å dø, var meldingen opp på fjellet.

– De lot meg være alene i Scott Fischers telt den kvelden, i påvente av at jeg skulle dø. Ved et par anledninger hørte jeg de andre referere til «en død fyr» i teltet. Hvem kunne det være? lurte jeg på mens jeg gled inn og ut av våkenhet.

Ufattelig nok klarte Weathers seg gjennom den natten i det iskalde teltet. Han var ute av stand til å spise, drikke eller holde seg dekket med soveposene han fikk. Når han forsøkte å be om hjelp ble ropene feid vekk av snøstormen.

– Ved daggry pakket nesten alle sammen for å gå ned. De gjorde det veldig stille. Jeg merket ingenting, før jeg hørte en lyd utenfor.

«Hallo!» ropte jeg. «Er det noen der ute?»

Inn i teltet kikket Jon Krak­auer, klatrer og journalist som hadde vært på Everest i samme gruppe som Weathers. Han sjekket alle teltene før han dro ned fra fjellet.

Da han så kameraten, fikk han nesten sjokk.

– Ikke så rart, jeg skulle egentlig være død, sa Weathers etterpå.

Etter en av de farligste helikopter­redningene i fjellklatre­historien, ble Beck Weathers plukket opp fra Mount Everest og brakt i sikkerhet. Men de voldsomme påkjenningene hadde kostet. Hans høyre arm ble amputert mellom albuen og håndleddet. Alle fingrene på venstre hånd ble også fjernet, samt deler av begge føttene – alt som følge av frostskader.

Weathers måtte også amputere nesen – som senere på et vis ble rekonstruert med vev fra øret og pannen.

Pårørende varslet om død

Australieren Lincoln Hall (51) kjente selvsagt historien fra 10 år tidligere da han i 2006 la av sted oppover den samme fjellveggen. Sammen med en gruppe andre klatrere nådde Hall toppen av Mount Everest 25. mai 2006. Men på veien ned ble Hall svært dårlig.

51-åringen hadde pådratt seg hjerneødem – en livstruende tilstand på 8800 meters høyde. Han hallusinerte og var svært forvirret og klarte ikke å gå.

I flere timer forsøkte ekspedisjonens sherpaer å hjelpe Lincoln Hall, men da natten falt på, hadde de så lite oksygen igjen at ekspedisjonsleder Alexander Abramov beordret resten av det fem mann sterke teamet til å etterlate australieren der han satt.

Ingen hadde da sett tegn til liv hos klatreren på to timer, og han ble erklært død.

Varselet om dødsfallet ble videresendt til Halls venner og familie og til resten av klatre­miljøet på fjellet.

Men Hall var slett ikke død.

Overraskende møte

Klokken var ikke blitt syv om morgenen 26. mai 2006 da en annen klatregruppe, ledet av Dan Mazur – også han fra Australia – strevde seg oppover.

12 timer var gått siden Lincoln Hall var blitt forlatt. Mazur og klatrekameratene Andrew Brash, Myles Osborne og Jangbu Sherpa ventet å finne et lik. Til sin overraskelse oppdaget de i stedet en mann som satt oppreist.

– Til venstre for oss, omtrent to meter fra et fall på 3000 meter, satt en mann. Ikke død, ikke sovende, men sittende med beina i kors, i ferd med å skifte skjorte. Han hadde åpnet glidelåsen på dundressen til livet, armene utenfor ermene, hadde hverken hatt, hansker eller solbriller på seg, han hadde hverken oksygenmaske, regulator, isøks, oksygen, sovepose, madrass, mat eller vannflaske, fortalte Mazur om det han så.

– Jeg regner med at du er overrasket over å se meg her», sa Hall til Mazur. Etter å ha tilbrakt natten under åpen himmel i godt over 8000 meters høyde uten oksygen, mat og vann, var Hall sterkt forfrossen, han hallusinerte og hadde vrangforestillinger.

Til tross for drømmen om å nå toppen av Everest, avbrøt Mazur og kameratene sitt eget toppforsøk for å ta seg av Lincoln Hall. De fikk kledd på ham, de ga ham varm te, medisiner, mat og vann og sitt eget oksygen.

Deretter kontaktet de Halls team over radio og overbeviste dem om at 51-åringen fortsatt var i live og at han måtte reddes.

12 sherpaer fra Halls egen ekspedisjon ble straks sendt opp for å hjelpe til med å få ham ned.

Mazur og hans kamerater ventet sammen med den skadde klatreren, og returnerte så til North Col-basen på 7000 meters høyde sammen med Hall og resten av hjelperne. Turen tok ikke mindre enn 11 timer.

− Enestående

I tillegg til alvorlige frostskader, særlig på hender og føtter, hadde Hall ødem i hjernen og en brystinfeksjon. Likevel klarte han å gå på sine egne føtter inn i leiren og snakke med kona si via satellitt- telefon. Redningsaksjonen ble senere betegnet som «enestående» av mange i klatremiljøet.

– Å kunne hjelpe til med å få ham ned fra fjellet, var fantastisk. Jeg ble rørt, imponert og inspirert over Halls mot og vilje til å overleve det alle andre trodde var helt håpløst, sa Mazur senere.

Da han ble spurt om følelsene ved å måtte gi avkall på sin egen drøm om å nå toppen, svarte han at «toppen ligger der, vi kan alltids dra tilbake. Lincoln har bare ett liv.»

Etter godt stell og en rolig natt på 7000 meters høyde, ble Hall hjulpet videre ned til Base Camp på 5400 meter, og senere transportert ut fra fjellet og hjem.

Epilog: Fire år etter at han så vidt overlevde på Everest, var Beck Weathers kommet seg såpass at han kunne publisere boken «Left for dead,» (Etterlatt for å dø). Så snart han var i stand til det, gjenopptok han sitt virke som lege, i tillegg har han i alle år holdt en rekke foredrag om sine opplevelser. Da han dro til Hima­laya, var ekteskapet hans i oppløsning, men han og kona Peach fant sammen igjen, og er blitt besteforeldre. Weathers er 78 år gammel, og bor fortsatt i Texas.

Og mens Beck Weathers fortsatt er i live, ble Lincoln Hall ingen gammel mann.

Bare seks år etter den mirakuløse redningen fra Everest, døde han på Prince Albert-sykehuset i Sydney 20. mars 2012 av sykdommen mesoteliom, en alvorlig svulst­lidelse.

Da hadde han rukket å skrive to bøker om det han hadde vært med på. «Life after death on Mount Everest» i 2007, og «Alive in the Death Zone» året etter.

Nordmenn i katastrofestormen

Da katastrofen på sørsiden av Mount Everest utspant seg i midten av mai 1996, var en norskledet ekspedisjon på vei mot toppen fra nordsiden – fra Tibet.

Den erfarne klatreren Jon Gangdal har ledet flere ekspedisjoner til Everest. I 1996 var han leder for en gruppe på fem norske og tre utenlandske klatrere. Åtte av ti nådde toppen etter mange forsinkelser og mye strev, blant dem norske Olav Ulvund, Morten Rostrup og Jon Gangdals bror Sven.

– Det som utspant seg på vår side av fjellet hadde mange fellestrekk med hendelsene på sør­siden når det gjaldt feilvurderinger av vær- og klatre­forhold høyt på fjellet, forteller Jon Gangdal til Vi Menn.

– På Tibet-siden av fjellet var det først og fremst Base Camp-baserte ledere for to store nasjonale ekspedisjoner fra India og Japan som sviktet, og til slutt utløste en diplomatisk krise mellom de to landene, forteller Gangdal.

I sin bok «I Gudenes rike» fra 2023 skriver Gangdal at slett ikke alle som forsøkte seg mot toppen fra denne siden var godt nok forberedt. Flere tok avgjørelser som etter hvert fikk fatale konsekvenser.

Verst gikk det utover den indiske ekspedisjonen – der deltagerne var medlemmer av landets grense­politi. Tre av klatrerne på denne ekspedi­sjonen mistet livet i stormen.

– Været ble like uhåndterlig også på nordsiden av fjellet. Vi måtte avlyse det ene planlagte toppstøtet etter det andre på grunn av vinder på over 200 km/t, forteller Gangdal.

– Som ekspedisjonsleder, kjente du Scott Fischer og Rob Hall, de to lederne som døde på sørsiden?

– Nei, jeg møtte dem aldri. Men jeg kjente godt sherpaen Lobsang Sangbu som gjorde alt han kunne for å hjelpe Fischer i sikkerhet. Jeg traff ham i Katmandu bare et par uker etter tragedien. Han gråt og var ute av seg da han fortalte om hendelsen.

Omkom selv

Lobsang hadde sikret både Rob Hall, Fischer og en annen klatrer ned det bratte Hillary Step. Fischer greide da bare så vidt å gå bort til Sør­toppen, men derfra måtte sherpaen dra ham etter seg – inntil amerikaneren bare satte seg rett ned.

– Jeg hadde litt te på termosen og prøvde å få i ham noe, men alt bare rant ut av munnen hans. Plutselig ble han helt klar og sa at hvis jeg ikke kom meg ned og lot ham ligge, ville han kaste oss begge utenfor stupet under oss. Da skjønte jeg at han var ferdig. Samtidig ble været enda dårligere og jeg var i tvil om jeg selv ville komme ned igjen, fortalte Lobsang til sin norske venn.

Det hører med til historien at Lobsang Jangbu selv døde bare få måneder senere, da han den 25. september ble tatt av et ras høyt oppe i Lhotse-veggen – i arbeid for en japansk ekspedisjon. Han ble bare 23 år gammel.

Selv måtte ekspedisjonslederen vente ni år til før han i 2005 endelig kunne se ned på verden fra det høyeste punktet.

Katastrofeåret i tall

Klatresesongen 1996 var en katastrofe på Mount Everest – fjellet som med sine 8848 meter har en enorm tiltrekningskraft på mennesker. Til sammen døde 15 personer dette året – det verste i fjellklatringens historie på Everest til da.

• Før og under stormen 9. mai døde ni mann, resten av sesongen etter stormen døde seks.

• Seks døde av utmattelse og/eller frøs i hjel.

• Tre ble tatt av skred

• To forulykket i fall

• To av sykdom

• To forsvant uten at døds­årsak er mulig å fastslå.

Av de døde var tre fra India, tre fra Nepal, to fra USA, to fra New Zealand, én fra Japan, Taiwan, Østerrike, Frankrike og Storbritannia. De døde var alle i alderen 25–47 år.

For den kjente legen Morten Rostrup førte erfaringene fra en norsk ekspedisjon i 1996 til at han sluttet med klatring på høye fjell. Samme høst tok han initiativet til en norsk avdeling av «Leger uten grenser,» der han har vært internasjonal president, og der han fortsatt er aktiv.