Når Marit henter sønnen sin i barnehagen, stiller han spørsmålet som avslører familiens historie

Hatet har gått i tre generasjoner. Det var ikke lett å forklare den tre år gamle sønnen vår, Per Kristian, hvorfor noen barn kalte ham «tyskerunge» i barnehagen. 

Han ante jo ikke hva en «tyskerunge» var, og hadde ingen forutsetninger for å forstå det heller. 

– På barneskolen kommer han en dag hjem og forteller at han har fått et nytt kallenavn: «Nazisten». Han spurte oss hva det egentlig var … 

Det var heller ikke lett for en 8-åring å forstå. Følgene av hans farmors og farfars store og livslange kjærlighet for hverandre ble enorme for både dem, og de rundt 100.000 andre såkalte tyskerjentene og deres familier. Og for oss. 

Etter at unnskyldningen fra regjeringen kom i 2018, snakket læreren til vårt barnebarn, Teo som da var 12, positivt i klassen om tyskerjentene og unnskyldningen. 

Da rakk Teo armen stolt i været og sa: «Det er oldemoren min du snakker om»!

 Det var det første tegnet på at nå var det kanskje virkelig over, forteller Marit Gabler (75), gift med Reidar Gabler (79), sønn av Else fra Notodden som forelsket seg i den tyske soldaten Erich i 1944.

Marit reiser nå rundt med et foredrag hvor hun forteller svigerforeldrenes tøffe kjærlighetshistorie, og deres møte med et nådeløst etterkrigs-Norge. 

Tiet i 60 år 

Ektemannen Reidar har alltid visst at moren var norsk, og at faren var tysk soldat. 

Da Reidar var barn bodde han i Tyskland sammen med sine foreldre og søsken, men da han ble voksen flyttet han til Sarpsborg. 

Han visste lite om morens historie helt til hun, rett før sin død, fortalte alt hun hadde holdt inni seg i nesten 60 år, til journalist og forfatter Helle Aarnes. Det resulterte i boken «Tyskerjentene» i 2009. 

– Da jeg spurte mor hvorfor hun ikke hadde fortalt noe før, sa hun bare at hun ikke hadde tenkt på det … Jeg skulle ønske hun hadde fått oppleve unnskyldningen fra regjeringen. Med den føler jeg mor har fått en slags oppreisning. Hun gjorde ikke noe annet galt enn å elske far. De måt­te kjem­pe og lide for kjær­lig­he­ten, og den over­vant alt, i både krig og fred. Det er godt å min­nes mors ord: «Man skal ikke gå gjen­nom li­vet og ang­re. Jeg ang­rer in­gen ting», forteller Reidar.

Heldigvis har ikke parets fem barnebarn; Teo (18), Lucas (22), Tobias (25), Caroline (25) og Tia (22) opplevd noe negativt på grunn av besteforeldrene og oldeforeldrenes historie. 

Les også (+): Olles (19) bragd imponerte en hel verden. Seks år senere rammet tragedien

«Ham skal jeg ha!» 

Notodden våren 1944:

Else Marie Huth er 22 år og jobber på forsyningsmottaket på Notodden. Her treffer hun Erich Gabler. «Ham skal jeg ha!» tenker Else da hun ser Erich for første gang. Han er tysk soldat. 

Det er krig, men det går mot fred. De første vårtegnene i 1944 har kommet. Det er deilig å være forelsket, og de vet at de vil være sammen for resten av livet. 

Allerede på frigjøringsdagen 8. mai 1945 mister Else jobben. Hun må gå på dagen. Med unntak av moren, Asta, bryter både far og syv av ni søsken kontakten med henne på grunn av kjærlighetsforholdet til den tyske soldaten.

 Faren hennes har selv sittet i tysk fangeleir under krigen for sitt motstandsarbeid, og fire av brødrene har flyktet til Sverige og England av samme grunn. 

Nå er endelig tre millioner nordmenn fri, og 350.000 tyske soldater interneres som krigsfanger og skal sendes ut av landet. Else gleder seg over freden. Men frykten for hva som kommer til å skje med henne og Erich, er større. 

Erich er mannen i hennes liv. Hun kan ikke velge ham bort. Da han blir internert i fangeleiren på Notodden, setter hun alt på spill for fortsatt å få treffe ham. 

Hun sniker seg inn i fangeleiren og gjemmer seg i et hemmelig hull i jorden, under tregulvet på rommet hans. I opptil tre uker av gangen holder Erich henne skjult på rommet. Else er livredd. Hun vet hvordan de behandler «tyskertøser».

Fritt vilt

17. mai 1945:

De norske flaggene vaier over hundretusenvis av stolte og lykkelige nordmenn på Karl Johan. I den samme gaten tvinges «tyskertøser» til å marsjere halvveis avkledd mens de bærer plakatene «Jeg er tysk hore». 

Mens dette skjer sitter Else og en like ulykkelig venninne på et lite kjøkken i Notodden. De vet ikke hva de skal gjøre, så de bare sitter der og er redde. 

På ettermiddagen kommer en mann fra det norske politiet. Han går inn i hagen og skyter venninnens hund. 

Fra nå av blir de fritt vilt i Norge, Else og titusener av andre jentene som har hatt, eller har, et forhold til tyske soldater. En dag skjer det. På vei inn i leiren for å besøke Erich, blir Else oppdaget og arrestert. 

Hun føres inn til et skolelokale stappfullt av andre tyskerjenter. Hun trues med tvangsklipping, og må marsjere med vaskebøtte i hånden for å «vaske ut dritten etter tyskerne», med bevæpnede soldater både foran og bak seg. 

Mamma Asta prøver å hente datteren. Politimesteren er så uforskammet mot moren at hun til slutt roper ut: – «Ti stille! 

Jeg har syv sønner som har vært motstandsmenn, fire av dem i England!» Det blir stille. Else føler stor skam. Den slippet aldri taket i henne. Men kjærligheten er større enn skammen.

 Else og Erich interneres i fangeleiren i Brevik, men de vet at Erich snart vil bli sendt med de enorme fangetransportene til det fattige og sønderbombede Tyskland. 

For at ingenting skal skille dem igjen, bestemmer de seg for å gifte seg. For Else innebærer det at hun blir fratatt sitt norske statsborgerskap og blir forvist og deportert til Tyskland. Hun har aldri vært utenfor Norge før.

Bare mamma i bryllupet

Nå kommer Elses bror hjem fra England, og han blir sjef i fangeleiren i Breivik. Han aner ikke at en av tyskerjentene som sitter der er hans egen søster. 

Else får vite at broren er der, men nekter for at hun er hans søster. Hun vil ikke bringe skam over broren. Når broren blir oppmerksom på at hun er der, behandler han henne som en fremmed. Han skriver et brev til henne hvor han sier at han nå avskriver henne som søster. 

Elses foreldre får sjokk når de får brevet om giftermålet som planlegges. De lokker med penger og trygler datteren om å la være. 

Men 23-åringen lar seg ikke rikke. Presten nekter først å vie de to elskende, men Elses mor tar ham fatt så han likevel gjør det. 

Hun er også den eneste som kommer i bryllupet 19. oktober 1945. Hun har med seg en blå kjole som blir datterens brudekjole. Erich har på seg uniform. De får ingen bryllupsgaver.

1. april året etter blir Reidar født. Mot alle regler blir det tyske barnet døpt i Brevik kirke. 

Det er Elses far som ordner dette, og dåpen blir første gang far og datter møtes siden hun fortalte hun skulle gifte seg. Faren gråter gjennom hele seremonien, men blir med dem på kaffe etterpå. «Jeg håper du vet hva Else gjør for deg,» sier han til Erich. 

Det er siste gang de ser ham. 3. juni blir den vesle familien sendt med båt og kuvogner til Øst-Tyskland. Noen måneder senere dør faren hennes, 57 år gammel.

Les også (+): Spøkelsesbygda i Sogn: Husene ser ut til å være forlatt i all hast

Sengetøyet fryser fast

Livet er hardt i det russerstyrte Øst-Tyskland, og familien sulter. Erich og Else får to barn til. Familien flykter etter hvert til Vest-Tyskland fordi Erich vekker harme som antikommunist. 

De er fattige. Taket lekker, og gulvet er av jord. Når de våkner om morgenen, er sengetøyet frosset fast i veggen. Elses mor forsøker iherdig å få dem til Norge. 

Som enke har hun god plass til dem. Alle søknader blir avslått, selv de til Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Asta får til nød lov til å sende hjelpepakker til datteren og barnebarna.

Reidar er åtte år da han sammen med moren og søsknene tar toget til Norge og Sarpsborg for første gang. Der blir de mottatt av hele sin norske familie. 

De spiser kjøttpølse, poteter og saus, de leker, og de fryser aldri. Barna er i himmelen, og den som tar seg mest av dem og blir den næreste, er Elses bror, han som var sjef i fangeleiren. De er søster og bror igjen.

– Det var krig, Else, er det eneste han sier. 

Siden sier ingen noe om noe. De vil bare være en stor og glad familie igjen. Else og barna blir et år i Norge før de returnerer til Tyskland. Erich puster ut. Han var redd han hadde mistet dem for alltid. 

Else får jobb som vaskehjelp og Erich som elektriker. De får råd til en liten, ordentlig leilighet, og livet blir mye bedre. Hvert år reiser de på sommerferie til Norge. 

På skolen i Vest-Tyskland går det greit for barna. Reidar har særlig ett spesielt minne: En dag de lærer om nasjonalsanger, og kommer til Ja vi elsker, reiser han seg stolt opp ved pulten sin. Han vet han må til Norge og få lov til å være norsk.

Forelsket i en «tyskerunge»

Sarpsborg 1966:

«Ham skal jeg ha. Han må bli min!» tenker 17 år gamle Marit Sæther da hun får øye på den nye gutten som plutselig har dukket opp i Sarpsborg. 

Hun synes nesten han er for pen til å være mann, og det tar ikke lang tid før hele byen ligger langflate etter Reidar Gabler. Han er 20, og har bodd i Norge i tre dager. Han legger merke til den lyse og fagre Marit, hun har et «visst blikk» i øynene som gjør ham oppmerksom på henne, og at hun er oppmerksom på ham. 

De blir kjærester – og problemene starter. Selv om Reidar lærer seg perfekt norsk, kan han ikke skjule sin historie. Ryktene løper alltid foran ham. Om «tyskerungen». 

Mange er misunnelige på hans populære og vinnende vesen, og bruker det de kan for å sverte ham. Reidar bor hos familien, som også skaffer ham jobb på Sarpsborg Papp. 

Marits far, en motstandsmann, er forferdet, og jager ofte Reidar vekk når han kommer på besøk. Til slutt blir det for mye for det unge paret.

 De orker ikke mer nervepåkjenning, og går fra hverandre en lang stund. Men en dag i 1968 forstår de at de ikke kan leve uten hverandre, og forlover seg. De viser frem ringene til Marits foreldre.

Da reiser faren hennes seg opp og går ut. Kort tid etterpå kommer han tilbake og gratulerer dem.

– Jeg har bare én datter. Om du skal gifte deg med en tysker, Marit, må det være Guds måte å si at man ikke skal hate, sier han alvorlig. Han går også med på å treffe Erich, Reidars far. «Jeg treffer ham kun om han bare var vanlig soldat under krigen!» er betingelsen. 

Det var Erich. De to som en gang kjempet på hver sin side, blir gode venner. Marits far holder selskapet på restauranten sin, og inviterer alle både fra Norge og fra Tyskland. Alle kommer, unntatt to av brødrene hans. 

Marits far er syk, og dør ikke lenge etterpå, bare 48 år gammel. Erich og Else er ofte på besøk hos barna og etter hvert barnebarna de får i Norge. 

De prøver igjen å få lov til å flytte hit, men blir avvist, igjen. Det første barnebarnet deres, han som etter hvert blir kalt «Tyskerunge» og «Nazisten», blir født på selveste 17. mai.