Kjell-Ola og Benedicte om den tøffe tiden: – Som om gulvet forsvant under oss

Kanskje husker du Kjell-Ola Kleiven (48) fra TV3-serien «Svindeljegerne».

Nå har han dukket opp igjen i «rampelyset» – som pappa. På sosiale medier deler han åpent og rørende om hvor sårbart livet blir når alvorlig sykdom rammer familien. 

«De tre siste årene har vært tøffe. Et infarkt. Og et barn som har vært gjennom to år med kreftbehandling. Det forandret alt for oss. En ting ble veldig klart: Tiden på kloden er ikke uendelig.»

Etter 16 år som gründer, bestemte han seg for å skape nye drømmer – med sin kjære, Benedicte Tehrani Kleiven (33).

Sammen har de to barn, Bianca (snart 5) og Bentley (1). Kjell-Ola er også pappa til Maximilian (11).

Å stå i kampen for et kreftsykt barn satte livet i perspektiv.

– Vi gikk inn i en boble der alt handlet om å være til stede for Bianca, forteller Kjell-Ola.

– Å gjøre livet så godt som mulig, midt i det vonde.

Se video: Ida Celines video gikk viralt: «Hvor mye penger klarer du å bruke før du føder?»

Vi møter ham og kona og de to yngste barna hjemme i Drøbak.

– Jenta vår ble kreftfri i 2025. Nå har vi tatt oss et år fri – for bare å være sammen, forteller han. 

Benedicte smiler. Hun har tatt seg permisjon som finansrådgiver hos DNB. 

Vi kommer tilbake til planene deres.

Først vil vi høre hva som ble deres største styrke gjennom tre tøffe år. 

– At vi er bestevenner, svarer Benedicte kjapt.

– I tillegg valgte vi full åpenhet om sykdommen. Oss imellom hadde vi en jevn og god dialog underveis.

De er mer fokuserte på hva de lærte underveis enn villige til å prate om sykdom.

– Vi har virkelig kjent på hvor sårbart livet kan bli. Samtidig har vi erfart at det faktisk er et lys i enden av tunnelen, sier Benedicte. 

– Å holde fast ved håpet er mer enn tomme ord. Det viste oss veien dit vi er i dag. 

Tiden ble skjør

Det var i august 2023 Benedicte og Kjell-Ola fikk beskjeden alle foreldre frykter.

– Da Bianca fikk diagnosen leukemi, var det som om gulvet forsvant under oss, beskriver pappaen hennes.

 Dagene som hadde vært fylt av jobb, barnehage, skole, og hundrevis med kreative planer, ble tilrettelagt rundt sykehus og prøvesvar.

Alt handlet om å være til stede for den lille jenta. Samtidig forsøkte foreldrene å holde fast ved noe som lignet en vanlig hverdag. Spesielt med tanke på storebror Maximilian, som den gangen var ni år.

– Søsken kan lett bli usynlige i en slik situasjon, nevner Benedicte.

– Det ville vi unngå. Vi har vært bevisste på å skape små lommer av normalitet, som å spise noe godt, gå en tur eller se en film sammen.

Besteforeldre stilte opp. Gode venner viste at de tenkte på dem. Midt i det krevende opplevde de en sterk støtte rundt seg.

– Det betyr mye at folk faktisk viser at de vil hjelpe, poengterer Benedicte.

– Enkelte kom for eksempel til oss med mat de hadde laget. Vi lærte mye om både å ta imot og be om hjelp, samtidig som vi fant støtte hos hverandre. Samholdet har vært selve fundamentet

Et kvarter av gangen

Etter hvert som behandlingen strakte seg over måneder og år, lærte de å dele opp tiden. Da ble den litt bedre å håndtere.

– «La oss ta et kvarter av gangen», ble vårt mantra, forteller Benedicte.

Små strekk av tid som ga en viss oversikt.

For Kjell-Ola fikk en setning fra oppveksten ny betydning. Han husket hva morfaren, som han sto svært nær, sa da mormoren døde:

«Det er fortsatt vakkert når blomstene blomstrer og vinden blåser.»

– Jeg har tenkt mye på de ordene, sier han og smiler ved tanken.

– Jeg tolket dem som at verden fortsetter selv om det for deg kan føles som livet stoppet opp.

Han fant trøst i det.

– Jeg er ganske positiv av natur. Ordene ga meg et løft til å søke gylne øyeblikk underveis. 

Han ser mot kona.

– Benedicte er en konstant inspirasjon. Vi er et utrolig bra team. 

Lungeinfarkt

Mens den lille datteren var under behandling for leukemi, kom enda et sjokk.

En natt våknet Kjell-Ola med ekstreme smerter i brystet. Han forsto raskt at noe var alvorlig galt. Heldigvis var Benedicte til stede. Hun ringte etter ambulansen. På sykehuset slo legene fast at det dreide seg om et lungeinfarkt.

– Hva? Jeg som aldri har hverken røykt eller brukt snus og er i super form, protesterte jeg. 

– Trolig er det nettopp derfor du overlevde, svarte legen.

Kjell-Ola gir også kona ros for å ha reagert kjapt.

Plutselig var ikke bare datteren, men også mannen hennes innlagt – på samme sykehus. Belastningen økte og satte sine spor også på hennes kropp.

– Jeg fikk lavt stoffskifte av alt stresset, forteller hun – uten å gjøre et nummer ut av det.

– Vi hadde for lengst lært ikke å ta noe for gitt. Samtidig visste vi at begge sto støtt i kriser. 

Det var på sykehuset Kjell-Ola begynte å skrive. 

– Jeg trengte å få satt ord på alt som skjedde, sier han.

Foruten innlegg på sosiale medier ga han i år ut diktboken «Når lyset holder pusten». 

Ut på tur

I dag skinner solen i Drøbak.

– At Bianca har blitt frisk og får leve et godt, normalt liv – betyr alt for oss, sier Benedicte lettet. 

Datteren følges opp med jevnlige kontroller. Resultatene er lovende. Familien våger igjen å se fremover.

– For første gang på lenge handler ikke planene våre om sykehus og prøvesvar, men om å skape nye, fine opplevelser.

Og det trenger ikke nødvendigvis å være de store drømmene som skal realiseres. 

– Jeg har seilt så å si hele livet, og barna elsker å være på båttur. Vi tar gjerne nye turer langs norske- og svenskekysten.

Nå våger de faktisk å se så langt som til neste jul.

– Den skal feires på Kanariøyene, forteller han fornøyd.

En del av verden han har hatt kjært siden guttedagene. 

– Jeg var der ofte sammen med mamma, opplyser han.

Benedicte napper kjæresten skøyeraktig i skjorteermet.

– La oss fortsatt ta en dag av gangen, foreslår hun rolig. 

En påminnelse om at målet ikke lenger er å fylle livet med mest mulig innhold.

– Vi har blitt enda mer bevisste på hva som er det aller viktigste for oss, sier hun og smiler mot barna som koser seg med iskrem i godværet. Storesøster Bianca deler omsorgsfull noen munnfuller av sin sjokoladekule med lille Bentely.

– Alt vi vil nå er å være sammen, slår mammaen deres rørt fast.