I det uvanlige øysamfunnet takker de fortsatt Thor Heyerdahl

Høyt over havet, iskaldt, knallblå himmel og klar luft. Sammen med Joel sklir jeg langsomt over Titicaca­sjøens speilblanke overflate. Vi passerer skoger av siv og vann så klart at jeg kan se bunnen tre, fire meter under oss. Joel er født og oppvokst her.

En flytende øy hviler på den blå overflaten. Små hus bygget av siv møter oss, og jeg får en sterk fornemmelse av å være tilbake i tid. Til den gang Thor Heyerdahl var her i 1969, under sin søken etter båtbyggere til «RA II»-ekspedisjon i 1970.

Og nettopp Heyerdahl, den kjente arkeolog, eventyrer og oppdagelsesreisende, er mer enn bare berømt her.

– Han er en av årsakene til at vi i dag lever et godt liv, forklarte Joel meg tidligere på dagen.

Nå skal vi besøke en som visstnok skal være blant Titicacas beste båtbyggere.

Haaland?

– Velkommen. Roberto tar oss ydmykt imot og hilser meg med en kraftig neve. Hele mannen oser av flere tiår med hardt arbeid og gamle tradisjoner. Beboerne på disse flytende øyene, uros-folket, er berømte og sagnomsuste for sin unike kunnskap om å bygge båter av siv og leve et helt liv på øyer som flyter. De har gjort det siden tidenes morgen.

– Vi levde her før inkaene, sier Joel.

Jeg følger etter Robert. Å gå på en flytende øy, er litt som å traske over en norsk myr. Du synker litt ned og det surkler rundt føttene.

– Fantastisk, tenker jeg, og hvis noen kjenner til Heyerdahl, må det jo være Robert. Så jeg spør. Og får svar.

– Ja, selvsagt har jeg hørt om Haaland, han er veldig flink, treffer alltid mål, svarer Robert og blir ekstra entusiastisk da Joel forteller at jeg også kommer fra Norge.

– Samme land som Haaland, wow, utbryter han og nærmest danser foran meg. På inn- og utpust forteller Robert at han innimellom drar til fastlandet for å se fotballkamper på TV.

– Alle venner av Haaland er mine venner, nærmest roper han ut og inviterer meg til «gårdsplassen».

Jeg takker og bukker. Ingen vits i å fortelle at Haaland og jeg lever på to forskjellige planeter. Straks gleden over å møte en av Haalands «venner» har lagt seg, kan jeg endelig spørre om Heyerdahl.

– Kjent for «Ra II»? «Kon-Tiki»?

– «Kon-Tiki», ja, veldig kjent her, svarer han endelig.

Jeg forsøker å skjule et spørrende blikk. Balsaflåten «Kon-Tiki» har jo ingenting med Titicaca å gjøre. Men jeg er ikke her for å korrigere noen. Jeg vil vite hvordan de berømte båtene av siv faktisk bygges.

Og det vet Robert alt om. Men også her har verden gått videre. På et vis.

Plast og siv

Ved byggingen av «Ra II» i 1970 samarbeidet Heyerdahl direkte med sivbåtbyggere fra Titicaca- regionen, aymara-folket.

– Vi, uros-folket, levde her før aymaraene, sier Joel, men understreker samtidig at uros og aymara i dag nærmest er for ett folk å regne.

– Slik har vært det i uminnelige tider.

Det var disse menneskenes unike kunnskap om båtbygging Heyerdahl søkte da han sent i 1969, etter at «RA I»-ekspedisjonen hadde mislyktes samme år, besøkte Titicaca. Han fant det han lette etter.

Men båten Heyerdahl bygde, bestod kun av siv, ikke spiker eller moderne materialer. Slik er det ikke nå. Robert viser meg arbeidsplassen sin. Her ligger flere hundre tomme plastflasker.

– Jeg trenger rundt 2000 tomme plastflasker for å lage en litt større båt, forklarer Robert og viser hvordan han binder det hele sammen. Plastflaskene surres sammen, deretter pakker ham dem inn med siv.

– Siv veier mer enn plastflasker og de tomme flaskene har bedre flyteevne. Dessuten er det bedre at flaskene blir båter enn at de flyter rundt på innsjøen som søppel, sier Robert.

Men om Heyerdahl i sin tid hentet kunnskap fra Titicaca for å bygge «RA II» og med det beviste at folk i oldtiden mest sannsynlig kunne krysse Atlanterhavet i enkle farkoster, er det ikke akkurat den typen transport dagens sivbåter på Titicaca brukes til. Robert bygger vanligvis seks større båter i året. For hver båt tjener han rundt 15 000 soles – cirka 45 000 kroner.

– Samtlige går til turistindustrien, forteller Robert.

Og det er nettopp der Heyerdahls «arv» kommer inn i bildet. Men for å forstå det, må jeg til en annen flytende øy.

Her bor 85 år gamle Gustino.

Seilte 6100 km

Den gamle mannen sitter under en blå plastduk, omringet av små hus laget av siv, planker og metall. Sønnen forteller at Gustino ikke kan bevege bena.

– Far har arbeidet hele livet her på innsjøen, men for noen år siden sviktet bena. Siden har han sittet her i skyggen, forteller han.

Om kroppen til Gustino bærer preg av et langt liv med hardt arbeid, er hodet klart. Han vet godt hvem Heyerdahl er.

– Men jeg har aldri møtt ham, sukker han. For det kunne Gustino ha gjort.

– Far kjente Demetrio, en av de tre mennene Heyerdahl benyttet da han fikk bygget «RA II» i 1970, forteller Gustino stolt.

For da Heyerdahl kom til Titicacasjøen i 1969, fant han tre menn: Demetrio, Juan og Santiago. Alle med lang erfaring innen kunsten å bygge båter av siv. Men målet til Heyerdahl og «RA II», var å krysse Atlanterhavet. Han tok derfor med seg disse tre mennene til Marokko, hvor den berømte sivbåten ble bygget.

I motsetning til «Ra I», som ble bygget av håndverkere fra Tsjad, var «Ra II» basert på andinsk sivteknologi – og det var dette som utgjorde forskjellen, ifølge ekspertene.

I 1970 krysset «RA II» Atlanterhavet fra Marokko til Barbados på 57 dager. Den rundt 6100 kilometer lange seilturen regnes som en av Heyerdahls mest vellykkede ekspedisjoner. Den viste at sivbåter ikke bare var lokale farkoster, men også havgående konstruksjoner.

– Nordmannens ekspedisjoner satte oss på kartet, mener Gustino,

Men historiene om nordmannen, de som blir fortalt her i fjellene, er ikke er helt korrekte, ifølge den aldrende mannen.

Ikke helt korrekt

– Har du snakket med noen her, som i det hele tatt har hørt om «RA II», undrer han?

Gustino har rett, han er den første. Men alle synes å ha hørt om «Kon-Tiki». På boliviansk side av innsjøen finnes til og med et museum ved navn Kon-Tiki-museet.

– Jeg husker da de første utenlandske turistene kom hit på 1980-tallet, de kom for å se på flytende øyer og vakre fjell, men noen hadde også hørt om «Kon-Tiki».

Den rundt 14 meter lange flåten av balsatre hadde ingenting med Titicaca å gjøre, selv om ekspedisjonen riktignok startet i Peru. I tillegg vant filmen om ekspedisjonen en Oscar for beste dokumentarfilm i 1951.

«Kon-Tiki» ble raskt verdensberømt, og da Heyerdahl kom hit for å hente folk til «RA II», begynte folk å forbinde Titicacas urfolk med nordmannens berømte ekspedisjoner.

– Dessuten har vi i all tid bygget båter, som ligner de Heyerdahl brukte under alle sine ekspedisjoner, smiler Gustino og avslører at nordmannen ikke hentet folk fra den peruanske delen av Titicaca, men fra den bolivianske siden.

– Og min fars venn kom fra Bolivia, forteller den gamle mannen. Han skryter uansett nordmannen opp i skyene.

– Selv om det ikke er korrekt, så forbindes i dag uros-folk og våre båter med «Kon-Tiki», hvilket gjør at folk fra hele verden kommer hit.

Men noe av berømmelsen uros-folket i dag nyter, skyldes andre forhold enn både «RA II», «Kon-Tiki» og Heyerdahl.

– Vårt flytende øysamfunn er unikt, sier Gustino.

Et flytende samfunn

I dag finnes over hundre flytende øyer på Titicacasjøen. En tradisjon som har pågått i hundrevis av år, og som lever i beste velgående.

– Kanskje bor så mange som to tusen mennesker på øyene nå, og her flytter ikke de unge til andre steder når de blir voksne, sier Joel.

For de unge trenger ikke søke ut for å finne arbeid. De har innbringende arbeid rett utenfor stuedøren.

– Vi har alt, bensinstasjoner, butikker og skole, Men aller viktigst; vi har arbeid til alle unge straks de er ferdig på skolebenken, og de tjener godt. Det kan de takke turistene for, smiler Joel.

Han tar meg med inn på nok en øy i det solen står midt på himmelen. Den tidlige morgenens femten minusgradene er erstattet med femten plussgrader. Men familien som lever på denne øya, har ingen direkte kontakt med turistene.

– Men de tjener godt likevel, påpeker Joel.

De mange tusen turistene som årlig besøker Titicacasjøen er blitt hovednæringen til de fleste uros-familiene. På de flytende øyene har de bygget fine, små hotellrom som de leier ut. I tillegg kommer inntekter fra å frakte turistene rundt øyene på egenproduserte sightseeingbåter.

– Men det finnes enda en måte å tjene gode penger på her, skryter Joel og viser meg rundt på denne lille øya.

En ung gutt med en lang, hjemmelaget børse, møter oss. Rundt ham ligger småfisk, som tørker i solen. Han har også et par døde ender fra en vellykket jakttur i sivene. Barn leker, noen voksne jobber med fisken, eller snekrer på hus.

Akkurat til denne øya kommer det sjeldent turister, noe som gjør at den føles mer ekte. Men det betyr ikke at innbyggerne her ikke nyter godt av den turistindustrien på Titicaca.

– Vi er sivplukkere, forteller René.

Penger i sivet

På bunnen av Titicacasjøen finnes tykke, sammenfiltrede lag av planterøtter og torv. De er nærmest som naturlige, flytende «gulv». Når en ny øy skal etableres, skjæres disse rotblokkene løs fra bunnen. Ofte i størrelsen fem ganger ti meter. Blokkene er lette, men solide, og på grunn av luft i røttene, flyter de opp av seg selv straks de blir kuttet løs fra bunnen med lange kniver.

– Deretter binder vi blokkene sammen med tau, bygger øya vår, og tjorer det hele fast i bunnen av innsjøen med påler, forteller Joel. Forankringen er viktig. Hvis ikke kan øya drive av sted med vind og vær. I eldre tider kunne det hende at forankringen ble løsnet og øyene flyttet, som oftest i forbindelse med fare eller konflikt.

– En flytende øy kan vare i rundt 30 år, forteller Joel og kommer endelig innpå hvor den innbringende jobben ligger. Et arbeid han selv er sterkt involvert i.

– Gjennom hele levealderen til en flytende øy må nytt siv, tortora, legges på. Omtrent hver femtende dag fordi de nederste lagene råtner i kontakt med vann, forklarer Joel. Han smiler bredt.

– Med rundt 120 øyer, hvor alle stadig trenger nytt siv, så skjønner du at behovet er enormt. Dessuten tjener jeg rundt 250 Soles (cirka 750 kroner) per båt jeg fyller med siv.

Joel forteller at når han er i støtet, kan han fylle seks båter på en dag.

– Så tar jeg meg fri en uke og nyter livet her på verdens vakreste innsjø.

Ønsker ikke turister

De tradisjonelle båtbyggerne Heyerdahl møtte i sin tid, lever nå nesten utelukkende av turisme. Og kanskje er det bra, for som Joel sier: Uten turistene, hadde trolig mesteparten av lokalbefolkningen bodd på fastlandet, og med det hadde en eldgammel kultur og tradisjon svunnet hen

Men det finnes fortsatt enkelte øyer, litt lengre ut i innsjøen, som ikke er involvert i verken turisme eller sivplukkingens innbringende geskjeft. Her leves livet mer tradisjonelt. Og menneskene her er langt fra like entusiastiske når det gjelder turistene på innsjøen.

Eusebia (84) ektemannen Sebastian (85), som jeg også møtte for mer enn tjue år siden, lever av å fiske og jakte ender.

– Vi plukker også egg og andre ting vi kan spise, forteller den gamle kvinnen.

Kjenner man innsjøen, finnes det mer enn nok mat til alle, hevder hun.

– I tillegg dyrker vi poteter.

Eusebia mener de egentlig ikke trenger turistene. Ekteparet har tre sønner, som alle bor i Puno, den største byen ved Titicaca. Sønnene leve av å frakte turister frem og tilbake mellom Puno og sivøyene.

– Hvis vi er heldige, får vi et glimt av dem et par ganger i uka, klager Eusebia. Da hun vokste opp, var alle samlet.

– Vi fisket, bygde båter sammen, reiste hus og spiste i fellesskap. Vi var en stor, lykkelig familie. Nå er det ingenting igjen. Alt er borte, takket være turistindustrien. Hun mener turistene og pengene de legger igjen har gitt uros-folket et kunstig behov for luksus og komfort – og resulterte i latskap.

– De tjener så mye penger at de ikke lenger trenger å jakte eller fiske. Og gjør de det, er det for å underholde turistene.

Fant tempel i dypet

En så stor mengde vann i et magisk landskap, som bugner av gammel sagn, gir selvsagt grobunn for historier om skatter og fortapte byer som har sunket i sjøen.

Et av disse sagnene hevder at da spanjolene inntok Cuzco i 1533, tok inkaene sin to tonn tunge gulllenke fra tempelet i Koricancha og kastet det i innsjøen. Gullet er aldri blitt funnet, men flere har forsøkt. Blant annet National Geographic (1988) og den avdøde franske oppdageren Jacques Cousteau. Han var her med sitt team og en miniubåt i 1968 på søken etter uoppdagede fenomener i Titicacasjøens dyp. Han fant aldri noen by eller gull, men oppdaget en rekke gjenstander fra en gammel kultur.

Den mest oppsiktsvekkende oppdagelsen ble gjort av en italiensk-ledet ekspedisjon i år 2000. 30 meter under overflaten, fant de ruinene av et 200 meter langt og 50 meter bredt tempel, som er mellom 1000 og 1500 år gammelt.

Funnet ble gjort på en undersjøisk fjellkam, og arkeologer antyder at oppdagelsen beviser at menneskelige ofringer ble foretatt her i oldtiden. Oppdagelsen fikk også konsekvenser for innsjøens innbygger: I dag nekter fiskerne å krysse over fjellkammen, som har fått navnet; «Viracochas alter».