Det kongeørnen gjorde er uforståelig

Når rovdyr ikke frykter mennesker, kan de være farlige. Lille Oline og familien hennes på Svorkmo i Trøndelag erfarte det 7. september 2024. Mamma Tonje Jakobsen (33) hadde vært på låven og lekt sammen med de tre barna Olav (11), Anna (9) og Oline (1). 

På vei over gårdsplassen kom en diger ørn stupende ned på tunet og satte klørne i hodet til yngstedatteren.

Det var det siste angrepet i en rekke av mange. Over hele landet – og også i utlandet – klødde ørneeksperter seg i hodet. Hva skjedde? Normalt er ørner redde mennesker.

I Joachim Førsunds podkastserie «Kongeørnen» på NRK forteller han om hendelsene og forsøker å finne svar på hvorfor ørnen oppsøkte mennesker i det som ble oppfattet som målrettede angrep. 

Flere med stor kunnskap om ørners adferd mener bestemt at ørnen var halvtam. Førsund har derfor forfulgt dette sporet og aktivt lett etter den eller dem som kan ha hatt ørnen i fangenskap. Finnes det noen som vet noe?

I så fall vil han lage en fjerde episode av podkasten.

– Historien er jo unik, og det hadde vært flott å komme til bunns i den. Vet noen av leserne noe, ønsker jeg at de kontakter meg, sier Joachim Førsund, journalisten og forfatteren, kjent for sine spennende podkastdokumentarer.

Tiggelydene

3. september i 2024 skjedde det første angrepet. Den pensjonerte politimannen Arvid Flæte var på trimtur på Filefjell da han ble angrepet av en kongeørn.

– Jeg hadde blikket mot bakken og så ikke ørnen med to meters vingespenn, kanskje på jakt etter småvilt. Den kom som ut av ingenting – svisj – som en hvit og svart fallskjerm i hodet, forteller han til Førsund i podkasten.

Filmen av det ublide og dramatiske møtet med Flæte gikk viralt på sosiale medier. Det var mann mot ørn. Da han endelig ble kvitt forfølgeren, svevde ørnen videre og oppsøkte flere andre turgåere. På fem dager fløy den 500 kilometer gjennom tre fylker. Det ble registrert ørneangrep på Glittertind, i Holtålen og i Orkdal i Trøndelag. 

Ekspertene studerte bilder og filmer og konstaterte at det måtte være snakk om én og samme ørn.

Se video Arvid Flæte tok av ørnen i vinduet under:

Var den syk? Den store rovfuglhunnen ble en snakkis.

Fugleentusiast Viggo Ree har mye kunnskap om ørner. Han var i villrede, for «angrep» på mennesker er ingen naturlig adferd for den store rovfuglen.

– Det måtte være en forklaring. Ørn kan ta voksen rein ved å punktere lungene med bakkloa. De er fantastiske jegere, men de frykter mennesker. Det slo meg at det den egentlig prøvde på, var å sette seg på folks skuldre – kanskje fordi den var vant til å få mat mens den satt på en skulder. Flere fikk ørneklør i seg, men hadde den angrepet, ville det sett helt annerledes ut og endt langt mer alvorlig. Da ville klørne blitt kjørt gjennom kroppen og gitt store skader, forklarer han til Hjemmet.

Det var lydene ørnen ga fra seg i et par av videoene som fikk Ree og flere andre til å forstå hva den egentlig gjorde: Den ba om mat. Lyden var den samme som ørnunger gir fra seg når moren kommer med forsyninger. Det var tiggelyder de hørte.

– Derfra var tanken kort til at den hadde levd tett på mennesker, blitt fôret av et menneske og deretter sluppet ut. Personen som har gjort dette, har sannsynligvis ønsket å redde fuglen og ikke forstått hvor farlig halvtamme rovdyr er, sier Ree.

Han legger til at ørnen først ble sett i Valdres, så det er nærliggende å tro at den har vært i dette området. Samtidig flyr ørner langt på én dag, så den kan ha blitt sluppet ut mange steder.

Har skjedd før

Hvis ekspertene har rett, er det ikke første gang at ørn som er fôret opp i fangenskap, slippes ut i håp om at den vil klare seg som vill. Da diskusjonene om ørneangrepene gikk for fullt, fortalte en annen ekspert om en tilsvarende historie som går mer enn 60 år tilbake i tid.

I tidsskriftet «Våre rovdyr» har naturfotograf, forfatter og filmprodusent Arne Nævra, som har laget utallige naturprogrammer for NRK, skrevet om to ørner med tilsvarende adferd:

«Da jeg fikk høre om et lignende tilfelle som hadde skjedd for flere år siden, av en svært pålitelig person, nemlig konservator Finn Audun Grøndahl ved Randsfjordmuseene, gikk jeg ut i sosiale medier med en post om at denne kongeørnadferden måtte skyldes et individ som var fôret opp av et menneske», skriver han.

Nævra skrev på Facebook 11. september i fjor, noen dager etter at ørnen ble skutt:

«Den har vært vant til å få mat av et menneske. Har den rømt? Har den blitt sluppet langt vekk fra ‘oppdretter’ fordi den ble for brysom? Uansett viser videoene ganske klart at denne ungørna kommer for å få mat. 

Den er vant til å lande rett ved eller på skulderen/armen til eieren for å få mat. På minst én av videoene hørtes også tiggelyder. 

Ikke rart folk synes de blir angrepet av ørna. Klørne vil også lage store merker og hull i huden om den prøver å klamre seg fast til skulderen eller armen.»

Endte tragisk

En gammel og lenge ukjent historie ble plutselig trukket frem. Den handler om to menn som ville redde to ørnunger.

«Det var den kjente naturfotografen og forfatteren Nils Viker fra Hønefoss som sammen med den like kjente villmarksforfatteren og kåsøren Edvard Elsrud fra Hedalen i Sør-Aurdal tok inn to kongeørnunger fra en sidedal til Østerdalen på forsommeren 1961. Lokale bønder ville avlive dem, siden dette var før fredningen av ørn i 1968. 

De to herrene ville redde ungene og sette dem ut i Vikerfjellet, der det ikke hadde vært kongeørn på lange tider», skriver Nævra.

De hadde gode intensjoner, men feilet. Etter at de to flygedyktige ørnungene ble sluppet fri, gikk det galt. De hadde ikke lært å jakte eller skaffe seg mat selv og søkte derfor mot mennesker. Jo mer sultne de ble, jo mer desperate og «aggressive» fremsto de.

Da mennene hørte rykter på bygda om gale ørner som angrep folk, forsto de hva som hadde skjedd. De oppsøkte fuglene for selv å vurdere situasjonen, men ble angrepet med voldsom kraft og så seg nødt til å avlive dem.

I teksten Nævra fikk tilgang til og delte i Våre rovdyr, står det:

«Jeg sendte begge ørnene til viltkonsulent Arne Belsaas i Trondheim for nærmere undersøkelse. Resultatet var inntørket mageinnhold. Den unormale oppførselen skyldtes sult. De hadde ikke lært å ta til seg næring på egen hånd. Hele livet var de blitt matet av andre – de siste tre ukene av mennesker. For ungene betydde mennesker mat. De hadde ikke lært jaktens finesser.»

Perfekt fjærdrakt

En desperat, sulten ørnunge som insisterer på å få mat, er en forklaring som også gir mening i 2024-saken. Nå er spørsmålet om ørnen ble holdt i fangenskap i Norge eller i utlandet. Det er kjent at det i Tyskland drives oppdrett av rovfugl, og at det er store penger involvert i illegal virksomhet. I arabiske land betales det dyrt for temmede falker og ørner.

I flere tiår har man i Norge forsøkt å forhindre reirplyndring, blant annet fra ørnereir. 38 kongeørner er dokumentert tatt ut av Norge. At egg stjeles direkte fra reir og rovfuglunger klekkes i rugemaskiner, er kjent blant dem som jobber med miljøkriminalitet.

– Vi jobber med å få svar på blodprøver av den unge ørnen som angrep så mange for halvannet år siden. Når svarene foreligger, vil vi vite om ørnen er norsk eller mellomeuropeisk, forteller Viggo Ree.

Han utelukker ikke at noen kan ha kjørt fra Tyskland med en ørn i en sekk for så å slippe den ut, men han ser heller ikke bort fra at en norsk mann eller kvinne har utøvd misforstått dyrekjærlighet ved å ta vare på en ørnunge og deretter gi den en frihet den ikke var klar for.

Var perfekt

Ørnen som til slutt ble skutt på Svorkmo, viste seg å være fire–fem måneder gammel og dermed født samme vår. Den hadde perfekt fjærdrakt. Det betyr at den ikke kan ha vokst opp i et lite bur, men må ha hatt god plass til å lære seg å fly.

– Den må ha oppholdt seg i et stort rom der den kunne trene på flyging. I organisert oppdrett i Tyskland har de store innhegninger. Hvis ørnen ble fostret opp i Norge, må den ha bodd i en silo, en stor låve eller en diger innhegning med tak. Hadde den vokst opp i et lite og trangt rom, ville fjærdrakten vært pjuskete og ødelagt, forklarer Ree.

Når det gjelder lille Oline, som ble rammet av det som lignet et direkte angrep, går det heldigvis bra med henne i dag.

– Lykken var nok at hun var så liten at hun ikke husker hendelsen. Hun har ikke fått traumer, så vidt vi kan se, sier mamma Tonje Jakobsen på Svorkmo i Trøndelag.