Grete er 95 år og full av skaperkraft

– Jeg var fem år da jeg fikk min første dukke, og jeg ga henne straks navnet Sonja, oppkalt etter en eldre jente jeg så veldig opp til. Nå har Sonja og jeg holdt sammen i nitti år, smiler Grete Borud (95) fornøyd og løfter en vakker celluloiddukke med lyse krøller og fjong hatt opp på fanget.

Sonja har holdt seg godt. 

Se video med Grete: – Jeg er 95 år nå og synes jeg kan gjøre hva jeg vil

For kaninenes skyld

Men det er ikke for Sonjas skyld vi har kommet på besøk.

Grete holder nemlig hus med enda flere dukker og dyr, og ektemannen Arve selvfølgelig, som hun har vært lykkelig gift med i syttien år. Men så var det kaninene da, når flyttet de inn?

– Jeg begynte å strikke disse kaninene i 2013, og siden har jeg holdt på, kan du si, ler Grete og viser oss en kurv full av de søteste skapninger i myk ull.

Ørene står på stilk, som det heter, og øynene lyser av humor og glede. Den ene etter den andre har antrekk så lekre at man kan bli helt grønn av misunnelse. Kaninene kan kles av og på, og Grete har selv designet og strikket hvert eneste lille plagg. 

Et liv med dukker

– Jeg fant en engelsk oppskrift der mange av klærne var strikket fast på kaninene, men jeg synes at man må kunne kle av og på dem. Derfor forandret jeg litt på oppskriften. Dess­uten er jeg veldig opptatt av at de kan sitte, så der også gjorde jeg en del forandringer, medgir Grete, som synes det er mye morsommere å leke med dukker og kaniner når de kan både sitte fint og kles av og på.

Hun vet hva hun snakker om, for Grete har lekt med dukker i hele sitt lange liv.

Til tross for tre barn, seks barnebarn og ti oldebarn, har hun aldri forsømt dukke-Sonja. Og det var til Sonja hun strikket sine første plagg, det var under krigen.

Personlighet

– Det var dårlig med garn den gangen, men jeg fikk litt av moren min, som lærte meg å strikke. Jeg startet med en ­liten lapp, og siden ble det klær til Sonja. Jeg snakket så mye med Sonja da jeg var liten at pappa sa jeg måtte holde opp med alt det dukke-snakket, men det gjorde jeg ikke. Jeg fortsatte, for til Sonja kunne jeg fortelle alt, sier Grete, som fremdeles snakker litt med Sonja av og til.

Selv om det ikke blir like mye snakk med kaninene, vet Grete likevel alltid hvem av kaninene som er snille, i godt humør eller litt skøyeraktige. Øynene og antrekkene er med på å gi dem en personlighet. 

Finner på underveis

– Det er morsomt å strikke små plagg. Noen antrekk tenker jeg ut på forhånd, men de fleste blir til underveis. Jeg bare finner på, og ofte vet jeg ikke selv engang hvordan det endelige resultatet blir. Jeg strikker jakker og gensere, skjørt og bukser, men skoen strikker jeg på selve dukken slik at de alltid sitter fast. 

– Jeg bruker bare ull fra Sisu-garn i alle farger og strikker på pinner nummer to og en halv. Jeg har en stor samling med knapper, noen som jeg til og med har arvet fra moren min. Du vet, under krigen da samlet de jo på alt, nikker Grete, som er født i 1931.

Små broderier

Morens knappebeholdning er imidlertid i ferd med å gå tom for knapper som er like, så nå vurderer Grete å sy på ulike knapper. Kan jo bli fint det også. De er vakre, de gamle knappene.

– Ofte broderer jeg gjerne noen motiver på de ulike plaggene. Det er både dekorativt, morsomt og fort gjort, synes Grete og ber oss om å velge ut et par kaniner vi liker, så kan de få bli med oss hjem.

Det skal vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Ikke før har man falt for den ene, så svermer man for den andre.

Her er til enhver tid mellom ti og tjue kaniner å velge mellom. Grete bruker to dager på en kanin og strikker hver dag. Men hvor blir de av alle sammen?

– Jeg gir dem bort, de fleste til oldebarna, men også til folk som kommer innom, smiler Grete, som nettopp har fått to nye bestillinger.

Begge er fra oldebarna, en jente på ti år som ønsker seg en helrosa kanin og en gutt som ville ha en sort kanin med hvite øyne og striper på magen. Grete er i gang.

Setter fantasien i sving

Hun bor i barndomshjemmet sitt på Gan i Lillestrøm kommune. Her er det alltid kaniner, men ennå flere er gitt bort og bor hos svigerdatteren der de virkelig får svingt seg.   

– De yngste leker med dem hos bestemoren sin, kler av og på dem og snakker med dem hele tiden. Kaninene setter fantasien i gang. Min svigerdatter sender meg bilder, og det er morsomt å se på. Jeg kjenner meg godt igjen, medgir Grete og forteller at hun egentlig aldri har sluttet å leke med dukker. Selv da hun stiftet bo og giftet seg med ungdoms­kjæresten Arve i 1955, måtte Sonja være med inn i ekteskapet. 

Til tross for at huset til stadighet har vært fylt opp av dukker og strikkedyr, har Arve aldri klaget og aldri vekslet et vondt ord med noen av dem. 

Oss to og dukkene

– Det kan jo fort bli veldig fullt her, men jeg passer på å plassere dem litt rundt omkring.

Heldigvis er Arve veldig grei. Han lar Grete holde på med dukkene sine uten å si noe.

– Vet du, jeg visste at jeg skulle gifte meg med den mannen da jeg så ham første gang. Da var vi begge knapt fylt femten år. Men det tok jo litt tid før Arve skjønte at vi hørte sammen. Han gikk på gymnaset, dro i militæret og gikk på lærerskolen, og først da han kom hjem igjen, ble vi gift. Siden har det vært oss to, smiler Grete.

Alltid et håndarbeid

Til tross for sine 95 år er Gretes fingre like myke som da hun var yngre. Hun har ­alltid strikket og kan ikke ­tenke seg et liv uten et hånd­arbeid mellom hendene. Før kaninene flyttet inn i huset, sydde hun dukker, lagde hår og frisyrer.

Før det igjen, gikk det i klær til barna og luse­kofter til Arve. Så kom seks barnebarn og ti oldebarn, og nå en lystig gjeng med kaniner. Grete har aldri manglet noen å strikke klær til.

– Jeg plages en del av svimmelhet og kan ikke gjøre like mye i huset som før, men å ­sitte i stolen og strikke går fint, og noe må jeg jo gjøre, sier den livlige romerikingen. 

Litt plunder

Oppskriften på kaninene til Grete er fra en engelsk nettside som heter littlecottonrabbits.com

– Jeg kom tilfeldigvis over den for tretten år siden, oversatte oppskriften og satte i gang. Det var litt plunder i ­begynnelsen med å legge ut og ta inn masker, men etter hvert gikk det bra. Det er bare å ­trene og trene. Nå går det av seg selv. Jeg begynner alltid på baksiden av hodet først. 

Hvor mange kaniner det har blitt i årenes løp, har ikke Grete tall på, men det er snakk om mange, mange.

Takket være en stor familie, gode venner og bekjente, pluss hyggelige folk som stikker innom, har samtlige kaniner fått et godt hjem. Det er Grete ­temmelig skråsikker på. 

Helene Spillings VM-hatt tok av: Derfor deler hun oppskriften gratis