Da Vilgerd sa til foreldrene at hun ville gifte seg med fiskeren Oddvar, kom moren med en advarsel

I dokumentarfilmen «Havfolket» deler ekteparet fra Fedje, en liten øykommune ytterst i havgapet i Vestland fylke, en lang periode av sine liv.

Vilgerd (80) og Oddvar (82) Husa har vært et ektepar siden 1969.

De måtte gifte seg de tre ukene av året da hvalen var fredet, mellom 1.–23. juli. Store deler av året var han på fiske. 

– Jeg passet på aldri å beklage meg over at jeg var alene om ansvaret hjemme, sier Vilgerd.

Hun innrømmer at det var tøft til tider, og spesielt på ­dager som 17. mai, som jo er en dag for fellesskap. 

Historien om de to begynte da hun kom som nyutdannet engelsklærer til hans hjemsted, Fedje. Selv hadde hun hatt oppveksten først i Bergen og så på Valderøy på Sunnmøre. 

– Min far var res.kap. og sogneprest i Borgund og hadde tjeneste i alle prestegjeldets fem sogn. Min mor, som var universitetsutdannet, var hjemme med oss seks barna. Jeg hadde en god oppvekst, forteller Vilgerd, som ble født 18. april 1945. 

Hun var 22 år gammel da hun kom til Fedje, og planen var å bli der i to år. Men så ble hun kjent med Oddvar. 

– Han ble fisker i ung alder. Allerede som 25-åring var han skipper på egen skute. Året besto av loddefiske i Barentshavet og hvalfangst i Barentshavet, på Svalbard og Grønland. Utover det var det makrell- og sildefiske.

– Han var svært mye borte, men det ble kjærlighet til tross. Han var, og er fortsatt, min bauta, sier hun. 

Hadde det bra i lag

De to sitter sammen under intervjuet med Hjemmet, og det er hun som snakker mest. Han supplerer iblant og legger ting til. De er tydelig samkjørte og enige om det meste. 

– Barnebarna våre spør iblant om det er sant at vi bare var i lag i fjorten dager før vi giftet oss, og på en måte er det sant. Oddvar dro jo på fiske og var borte i flere måneder etter at vi forlovet oss.

Hun hadde god tid til å sy brudekjolen, utnyttet tiden godt. Og advarslene fra moren bestemte hun seg for ikke å bry seg om. Det var Oddvar hun ville leve livet med. 

– Jeg visste at jeg ville bli mye alene, sier hun. 

– Når vi var sammen, hadde vi det så bra i lag, supplerer han. 

Ti måneder etter at de sa ja til å dele livet med hverandre, fikk de sitt første barn, dat­teren Beate. Den gangen var ikke fedrene med inn på fødestua, men Oddvar var hjemme og fikk holde den nyfødte i ­armene sine. 

– Da vi fikk nummer to i juni 1972, ble det ikke sånn. Da var han på Orknøyene og Shetland på hvalfangst. Olav så ikke pappaen før han var tre uker gammel, minnes hun. 

Vilgerd var ikke som ­småbarnsmødre flest på den tiden, for hun fortsatte å jobbe som lærer. Det var tolv ukers barselpermisjon, og den førstefødte ble passet av svigermoren. 

– Det var ikke snakk om å få forlenget permisjon da nummer to ble født i skolens sommerferie. I august var jeg tilbake i klasserommet. Da måtte vi ha dagmamma. Da jeg ble gravid med nummer tre, sa jeg opp jobben. I september 1974 fikk vi en datter til, Ingeborg, og i 1977 fikk vi yngstesønnen vår, Asbjørn. Det ble fire barn på syv år, og jeg ble hjemme til minstemann var to år, oppsummerer mammaen.

Puslespillet

Ordet tidsklemme var ikke oppfunnet, men det var i ­realiteten hva hun kavet med. Puslespillet gikk ikke opp hvis hun jobbet full tid ved siden av å ha eneansvaret for barn og hjem. 

– Da jeg begynte å jobbe igjen, ble det veldig hektisk, men jeg sto opp tidlig og hadde utholdenhet. Etter at barna hadde sovnet, forberedte jeg meg til neste skoledag. Som yrkesaktiv var jeg også vanlig husmor og tok meg tid til å sy klær og bleier. Engangsbleier var sjelden brukt. De var dyre.

Vilgerd husker at boblestoffet kom i den tiden, og hun sydde bobledresser, jakker og kåper til ungene. Hele tiden hadde hun noe fore. 

Oddvar var ofte langt borte. Hjemme hadde de ikke telefon. Når han ville snakke med kona og fortelle at alt var bra, skjedde det via diverse sendere, som Vardø radio, Florø radio og Rogaland radio. Var han på Grønland, gikk det via København. 

– Har du det bra? Over.

– Ja. Du, da? Over.

Slik kunne en samtale fortone seg etter at Vilgerd ble budsendt av naboen for å snakke med ektemannen i ­deres telefon. 

– Vi fikk ikke snakket sammen ofte. Men da vi fikk vår egen telefon i 1978, ble alt enklere, sier de to. 

Fremmed pappa

Det var ikke alltid barna ­kjente igjen pappaen når han kom hjem. Ett år telte hun hvor mange dager ektemannen var borte, og det ble 325 av årets 365 dager. Heldigvis var han hjemme julaften. 

Styrker det kjærligheten å være fra hverandre? Da vi spør, sier de at det er både og. 

– Jeg følte meg ensom av og til og syntes det var trasig å være alene med barna på dager da de fleste andre var samlet som familier. Sankthansaften var en slik dag, sier hun. 

– Jeg hadde dårlig samvittighet noen ganger, spesielt var det vondt når vi nærmet oss 17. mai. Jeg syntes også det var tungt å reise ut igjen etter perioder hjemme, sier han.

Mannskapet på båten besto av fem-syv personer. I mange år utgjorde hvalfangsten 60 prosent av årsinntekten. Målet gjennom året var å få så mye at man kunne betale sine ­forpliktelser og leve av det. Han kunne føle seg langt hjemmefra, men ansvaret for båt, bruk og mannskap var sterkest. Man må velge det nødvendige fremfor det behagelige, mener Oddvar.   

Hun spurte aldri om han kunne få seg en annen jobb. I dag tenker hun at hun ville ha spurt ham om hun ikke hadde hatt helse til å dra lasset hjemme alene. 

– Hadde jeg som sterk og frisk forlangt at han gikk i land, ville jeg ha følt meg som den tapende part. Jeg visste jo at han var et ekte havmenneske, og det ville bety at jeg tok livslykken fra ham, reflekterer hun. 

En god kone

Fisket var hans interesse og yrke, men iblant tenkte han at det ville ha vært bedre å ha en jobb som ga mer tid hjemme. 

– Min lykke var at jeg alltid ble tatt godt imot hjemme. Det fungerte bra. Vi klarte det spesielle samlivet, og det er jeg veldig takknemlig for. Vilgerd sto på på sin måte, og jeg på min. Jeg var heldig med kona mi, konstaterer han. 

Han sluttet som heltidsfisker da båten ble solgt i 2010, men kjøpte en mindre båt og fortsatte med hvalfangst til 2017. Vilgerd pensjonerte seg i 2012, 67 år gammel, men fortsatte å ha vikartimer til hun var 78 år. 

Hun er en eksepsjonell dame, som var i politikken i 35 år og hadde to perioder som ordfører for KrF. Egentlig har de aldri hatt 24-timersdøgnet sammen, for hun har vært langt over gjennomsnittet engasjert. Det hele begynte med at hun ble satt øverst på Kvinnelisten, uten partitilhørighet. I 1974 kom hun inn i kommunestyret som eneste kvinne. 

Å støtte hverandre er helt naturlig for ekteparet Husa. 

 – Da Oddvar for noen få år siden sa at han kunne ha tenkt seg å dra på lofotfiske, sa jeg at han måtte skynde seg å ­gjøre det mens han fortsatt hadde helsen. Så det gjorde han, forteller hun. 

Fortsatt aktiv

Nå sitter hun i politikken igjen, i kontrollutvalget og kommunestyret, og han heier på henne. De har elleve barnebarn, som de følger med på og har kontakt med.

Den store sorgen er at datteren Ingeborg, etter å ha vært alvorlig syk i mange år, døde i 2022. 

– Det var mange tøffe sykdomsår og er fortsatt krevende. Å miste et barn er det verste, forteller Vilgerd. 

Hun er den eneste i Norge som bærer navnet sitt. Det betyr «beskyttelse/vern mot strid», og ble gitt henne, fredsbarnet, som en påminnelse om hva som ikke må skje igjen. 

 – Vilgerd er tøff. Hvis de rundt oss har det bra, har hun det bra, og slik har det alltid vært. Til og med nå, med en Parkinson-sykdom, står hun på og gjør det beste hun kan for oss andre. Hun er en fenomenal kone, slår Oddvar fast. 

– Å være i samme båt, men på hver sin plattform, har ­fungert for oss, sier hun.

Og legger til at hun er blitt god til å lage ulike retter av hvalkjøtt. Hos dem serveres det både med fløtesaus, sopp og tyttebær, og som biff stroganoff.