Gårdsgutten Sverre dro ut i verden. Et tilfeldig møte, ble starten på et norsk imperium

Det er ettermiddag i Château de Triac i den lille franske byen Jarnac. Inne i det ærverdige slottet summer det i stemmer, og under lysekronene går praten på en blanding av norsk, engelsk og fransk.

Yngstemann Armand på to måneder hviler i fanget til sin oldemor Josette, som snart runder 100 år. Alle i den store stua deler etternavnet Braastad, og de deler også et nært forhold til en liten by langs Mjøsa.

– Jeg var på Gjøvik hver sommer, og mange vintre, i sikkert 50 år! Vi plukket blåbær og tyttebær, og vi badet i Mjøsa om sommeren. Om vinteren sto vi på ski, ­forteller Josette. 

Hun var gift med sønnen til Sverre Braastad – mannen som dette norsk-franske eventyret startet med.

Château de Triac ble kjøpt av Gjøvik-mannen Sverre Braastad i 1946. Det historiske slottet ligger i Jarnac i Frankrike, 20 minutters biltur fra Cognac og halvannen time fra Bordeaux. 

I dag brukes slottet mest til bryllup, selskaper ­eller vin- og konjakk­smakinger. Mange nordmenn har overnattet på slottet. 

Fant jobb og kjærlighet

Sverre Braastad kom til Jarnac i 1899. Han vokste opp på Gjøvik i en søskenflokk på ni, og siden han ikke var odelsgutt, måtte han legge andre planer for fremtiden enn å overta familiens gård.

Han drømte om å reise og lære seg språk, og han studerte både i Kristiania, Hamburg og London før han var 20 år. I London traff han direktøren i konjakkfirmaet Bisquit. 

Direktøren var på jakt etter en språkmektig kollega, og han inviterte Sverre til den lille landsbyen i Cognac-distriktet i Frankrike. Den unge mannen fra Gjøvik grep sjansen. I Jarnac fant han både livets jobb – og sitt livs store kjærlighet, Edith.

Edith var barnebarnet til Médéric Tiffon, grunnleggeren av konjakkhuset Tiffon. Da Médéric døde, arvet Edith og Sverre bedriften. 40 år gammel tok Sverre Braastad over ansvaret for driften av Tiffon, og han skulle i tiden som kom være med på å utvikle destilleriet til å bli et av verdens største konjakkhus.

– Edith og Sverre fikk åtte barn og over 30 barnebarn, og i 1946 kjøpte de Château de Triac. Han elsket å samle familien sin til høytider og søndagsmiddager. Alle s­ammenkomster startet her, i denne stua, forteller Edouard Braastad og slår ut med armene.

– Det var ingen unnskyldning for ikke å komme når Sverre inviterte til familiesammenkomster!

Les også: Yvonne og Knuts naturhage på Hvaler er på 8,5 mål. Her bor de halve året

Stolte av røttene sine

Edouard er fjerde generasjon Braastad og pappa til lille Armand. Som alle Sverre Braastads barn, barnebarn og oldebarn har også Edouard gått på fransk skole og levd et fransk liv. 

Men hver søndag var han altså på søndagsmiddag her på slottet. På 17. mai spiste han eggedosis i eikeskogen som omringer slottet sammen med onkler, tanter, fettere og kusiner. Og hver jul var det norske tradisjoner og norsk julemat på menyen.

– Familietreffene på slottet var som en drøm da vi barn. Første juledag var vi sikkert 70–80 mennesker her på Château de Triac. Juletreet sto her, i denne stua, og når vi gikk rundt treet, var det minst fem ringer med mennesker. Det var norsk jul med norsk julemat og norske julesanger, og julenissen fikk alltid en konjakk!

Edouard snakker godt norsk, og både ordvalg og ­tonefall vitner om at han har norske røtter.

– Jeg bor til vanlig i Bordeaux og lever et fransk liv, men jeg har vokst opp mellom to kulturer. Når jeg lander i Norge, føler jeg meg hjemme. Jeg elsker friluftsliv, jeg liker å gå på ski – og så er jeg veldig glad i pølse og lompe, sier han og ler.

– Vi er stolte av våre norske røtter.

Ribbe og multekrem til jul

Edouard er altså Sverre Braastads oldebarn. Hans far heter Antoine og står for øyeblikket og nipper til en aperitiff i hjørnet av den store stua. 

Mens Sverre Braastad dro fra Gjøvik til Jarnac for å finne kjærligheten, dro Antoine fra Jarnac til Gjøvik. Sommerferien i 1977 traff han vakre Anita. Etter noen år som sommerkjærester på Gjøvik reiste hun til Jarnac – og der ble hun.

Hun giftet seg med Antoine, og de fikk fire barn. Nesten ­ 50 år senere holder hun fortsatt på det norske språket og tradisjonene fra hjemlandet.

– Jeg er veldig lykkelig her i Frankrike, men jeg savner selvsagt både familie, venner og norske tradisjoner. Men istedenfor å savne Norge, lager jeg heller litt Norge i Frankrike. Da barna var små, markerte vi alltid Lucia-dagen og 17. mai, og i jula spiser vi alltid ribbe, rødkål og multekrem. Men det er klart – Gjøvik og Jarnac var – og er – to helt forskjellige verdener, forteller Anita.

Les også: (+) Søsknene er ikke på talefot: – Vi anser dette som en uholdbar fordeling i testamentet

Arvet reiselysten

De åtte barna til Edith og Sverre Braastad sørget for over 30 barnebarn og et stort antall oldebarn. Ikke alle kunne holde på med konjakk, og flere av dem arvet Sverres ­reiselyst. En av dem som forlot Frankrike var barnebarnet Jan Braastad og hans familie.

Nå må vi holde tunga rett i munnen. Braastad-familien er nemlig stor, og i hver krik og krok av dette slottet gjemmer det seg et nytt familiemedlem og en ny historie.

På Sverre Braastads kontor er det svart-hvitt-bilder av gården på Gjøvik der han vokste opp, det er Biri-tapet og norske flagg. Ved skrivebordet står Jan Braastad. 

Han er Antoines bror og Sverres barnebarn, og han har i dag vært daglig leder for Tiffon i mange år. Han snakker flytende norsk.

– I barndommen kjørte vi bil til Norge hver sommer, og var flere uker på gården på Gjøvik. Det var veldig idyllisk, men jeg lærte faktisk å snakke norsk på Elfenbenskysten.

– På Elfenbenskysten?

– Ja, foreldrene mine reiste fra Frankrike til Elfenbens­kysten for å drive en ananasfarm på 80-tallet. Moren min, Astrid, er norsk. Hun snakket aldri norsk med oss i barndommen, men da vi flyttet til Afrika ville hun at vi skulle ha en norsk barnepike slik at vi kunne få en nærhet til språket og kulturen. Jeg kan ikke den norske grammatikken, men jeg hørte språket i hele oppveksten, og jeg har kanskje memorert det. Når jeg snakker norsk, er det som at jeg har noter og melodier i hodet, forteller Jan.

– Moren min var veldig opptatt av norske tradisjoner, og det var faktisk et lite norsk miljø på Elfenbenskysten den gangen. Vi hadde en kokk fra Burkina Faso, og han ble en mester i å lage norsk julemat. Moren min på 83 år bor i dag på Gjøvik, og hver julaften ringer han til henne fra Burkina Faso for å høre hvordan det står til og for å ønske familien god jul, sier han og smiler.

Inn i fremtiden

I 2003 reiste Jan, kona og barna hjem til Frankrike. Det var ­allerede mange Braastad-er involvert i konjakkhuset, og det var ikke gitt at han skulle ha noen rolle i selskapet. 

Men Braastad-familien trengte en daglig leder med utdannelse og erfaring, og det naturlige valget var Jan.

– Å drive bedrift i en familie er kanskje lettere fordi vi har den samme bakgrunnen og erfaringen. Vi deler de samme tradisjonene og historiene, og hver nye generasjon moderniserer bedriften litt. I 1996 besluttet vi å lage en konjakk i familiens navn, og lanserte konjakken under ­navnet «Braastad», sier han, og fortsetter:

 – Mange nordmenn er glade i konjakk, spesielt etter maten. Edouard, som «bare» er 40 år, lager stadig cocktails med konjakk. Han ønsker å føre familiehistorien videre inn i fremtiden ved å vise at konjakk kan brukes til mer enn mange tror.

Les også: Trosset advarslene: Laura (24) bygget seg et hjem på bare 15 kvm

Bål på 17. mai

Mannen som startet konjakkeventyret i Jarnac var veldig glad i å feire 17. mai. Den norske nasjonaldagen var en spesiell dag for ham, og han inviterte alltid familien til feiring.

I dagene før nasjonaldagen samlet han alltid inn ved for å lage et stort bål. Den 16. mai 1979, to måneder før hans 100-årsdag, døde han. Han døde mens han samlet ved til det store 17. mai-bålet.

– Oldefaren min elsket dette stedet, og vi som er etterkommere synes det ville være en skam ikke å dele det med andre. Sverre ville likt å vite at det stadig kommer nordmenn hit på besøk, både privat og i grupper, sier Edouard og ser utover stua. Det klirrer i glass, og fire generasjoner Braastad er straks klare for familie­middag.

– Alle er enige om at slottet er på sitt vakreste når det er liv og lys i vinduene.