Elias (22) lever proffdrømmen – i albansk 2. divisjon
Sondre (25) spiller fotball for fulle tribuner i England, mens Elias (22) spiller for vekslepenger i albansk 2. divisjon. 240 nordmenn lever proffdrømmen i utlandet.
Den Store Drømmen deler de i hvert fall med stjernene på fotballandslaget, de unge norske mennene som spiller fotball mot betaling på alskens arenaer rundt om i Europa.
− Glamorøst er vel ikke akkurat dette her, og det kan vel diskuteres om jeg lever proffdrømmen. Men et eventyr, det er det virkelig. Jeg blir fort voksen, for å si det sånn!
[Video] Trygve Bennetsen: - Har vært på nach med Antonio Nusa
Elias Aarflot kommer fra et møblert hjem i Oslo vest.
I den albanske byen Korçë er han en fremmed fugl, en ensom svale.
22 år gamle Elias spiller i en mafialignende liga der den som betaler dommeren mest, vinner kampen. Og hver mann slåss for seg selv, for tilværelsen.
− Ingen snakket til meg da jeg kom. Men så scoret jeg et par mål. Det er det vanskelig å argumentere mot.
Hordene bak
«Alle» nordmenn er fortrolige med Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard. Sander Berge og Alexander Sørloth. Men bak de største stjernene på landslaget som har reist til Amerika for å delta i sommerens VM, finnes en horde av norske fotballspillere som jager proffdrømmen i utlandet.
Norge har 240 spillere som tjener pengene sine ute i den store verden.
De aller fleste av dem har én ting felles:
Du har aldri hørt om dem.
Springbrett
− Jeg tror ikke folk hjemme skjønner hvor stor klubb Derby County er. Vi spiller for 30 000 gærne fans som alle mener vi hører hjemme i Premier League. For meg har det vært en drøm å komme hit!
Sondre Langås puster ut i garderoben på Pride Park etter en hjemmekamp mot Watford. Midtstopperen har løpt sokkene av seg og scoret et fint mål. 25-åringen gikk gradene i Ranheim på nivå to i Norge, før Viking hentet ham i 2023. I Stavanger gjorde han sakene sine såpass bra at Derby ringte i januar 2025. De ville at trønderen skulle hjelpe dem opp i øverste nivå i England, og dermed i Europa og verden.
− Vi er en tradisjonsrik klubb som er dimensjonert for det øverste nivået. Alt vi driver med her er gjennomført profesjonelt. Du merker at hele byen lever og ånder for fotball.
Norge har for øyeblikket syv spillere i Premier League, alle er å finne i Ståle Solbakkens VM-tropp. I Championship, nivået under, jobber også syv nordmenn. Sondre Langås spiller sammen med Lars Jørgen Salvesen i Derby.
I Ipswich Town spiller Larvik-gutten Sindre Walle Egeli (19). Han satte ny overgangsrekord for Championship i fjor høst da Ipswich la svimlende 280 millioner kroner på bordet for signaturen. Den venstrebente angriperen omtales allerede som «den nye Haaland».
Nå er han og Ipswich klare for Premier League til høsten.
− Den som presterer her, blir lagt merke til av klubber på det øverste nivået. Og jeg legger ikke skjul på ambisjonene mine. Min drøm er å spille for Liverpool. Det var favorittklubben som barn, smiler Sondre Langaas og drar av seg den svette Derby-drakta.
Kampfiksing
Norsk fotball vekker igjen oppsikt ute i verden. Landslagets ubeseirede VM-kvalik, Haaland som toppscorer i Premier League for tredje gang, og lille Bodø/Glimts Champions League-sjokk, er merkbar også for de nest beste fotballspillerne med de store drømmene.
«Alle» vil ha en nordmann. Unge gutter som spiller på nivå to og tre her hjemme, får muligheten. Elias Aarflot er spisstalentet som flakket rundt i klubber som Grorud, Raufoss og Tromsdalen. Uten helt å slå gjennom.
− En fyr jeg spilte futsal (innefotball) sammen med, hadde sendt en video av meg til en bekjent i Albania. I januar ble jeg invitert nedover for prøvespill hos KF Skënderbeu Korçë, og jeg scoret mål i en treningskamp. Da la de et kontraktsforslag på bordet.
Elias googlet klubben og fant snart ut at hans nye arbeidsgiver hadde vært et topplag i Albania og spilt europacup. Men også at de var utestengt fra Europa i ti år på grunn av kampfiksing.
Likevel tok han sjansen på å signere.
− Hva hadde jeg å tape? Jeg kan jo alltids dra hjem til trygge Norge om det ikke fungerer. Å klare meg selv i albansk 2. divisjon tok jeg som en utfordring.
Angrepet av hunder
Korçë er en by øst i Albania med 50 000 innbyggere. Elias er ikke den eneste utlendingen på laget.
− Vi har noen afrikanere her også. De blir trakassert når de går i gatene. Det er harde tak her, alle går kledd i svart og det kjennes som arven fra kommunismen ennå ikke har sluppet taket.
Stadion har plass til 12 000 tilskuere, men nå om dagen kommer det bare noen få sjeler på kamp. Ved opprykk vil oppslutningen endre seg, og i sesongens siste kamp sikret klubben seg avansement. Fra august blir det 1. divisjon på Elias. Forhåpentligvis vil også lønnen bli påvirket.
− Jeg har dårlig betalt her, og må i tillegg mase når lønna ikke kommer. Til gjengjeld er det veldig billig å bo og leve her, prisene er omtrent en tiendedel av hjemme i Norge.
Elias har lært seg å like dette hjørnet av Balkan.
− Naturen rundt byen er vakker. Jeg gikk meg en tur opp i fjellet her forleden dag, da ble jeg angrepet av ti gærne bikkjer. Jeg trodde de skulle ete meg levende. Heldigvis kom det en gjeter og reddet meg i siste sekund.
At Elias Aarflot spiller i en bakgårdsklubb, råder ingen tvil om. Og han vet det selv.
− Men dette er også en versjon av proffdrømmen. Jeg er langt utenfor den trygge bobla hjemme i Norge. Og jeg lærer masse om å klare meg selv.
Drømmer om PL
På Pride Park i Derby har midtstopper Sondre Langås fått seg en dusj og forteller om overgangen fra norsk eliteserie til Championship i England.
− Dette er en ekstremt fysisk liga, med masse harde taklinger og tøffe dueller. Det passer meg egentlig ganske bra, jeg har fart og fysikk jeg stoler på.
Fansen i Derby elsker ham:
− Jeg liker å trykke til hardt i duellene, det tenner hjemmefansen. Når jeg kødder litt med motstanderne, blir det ekstra liv på tribunen. Å fyre opp stemningen litt er deilig!
Sondre er høyt verdsatt av både fans og klubbledelse i Derby. En i trenerapparatet hvisker at den gutten kommer til å spille Premier League en dag.
− Premier League er både målet og drømmen. Jeg er ekstremt ambisiøs. Jeg sikter mot toppen.
Foreløpig må han vente. Derby var nær ved å sikre kvalifiseringsspill til Premier League, men muligheten glapp i siste runde. Dermed går trønderen, bare kalt «elgen» på Pride Park, enda en sesong i Championship i møte. I mellomtiden har han det veldig greit. Derby er alt annet enn en bakgårdsklubb, og Sondre hever, etter det Vi Menn erfarer, en årslønn på ca. 15 millioner kroner. Hans markedsverdi anslås til 40 millioner kroner på nettstedet transfermarkt.com.
− Jeg er ekstremt privilegert som lever dette livet. Men jeg vil hele tiden videre.
Skeptisk mamma
I nederlandske Enschede sitter det en annen, ukjent norsk proff og drømmer om nye muligheter. Han er en av 19 nordmenn som spiller i treskolandet, og hans historie er helt annerledes.
Mathias Kjølø (24) fra Kjelsås i Oslo var sikker på at han ville til utlandet så tidlig som mulig for å utvikle seg.
− Jeg gikk fra Kjelsås til Vålerenga som 16-åring, og fikk fort et tilbud om å prøvespille for PSV Eindhovens ungdomslag. Mamma var skeptisk til å la meg dra så tidlig. Men da kontraktsforslaget kom, var jeg ikke i tvil.
Mathias fikk tildelt en vertsfamilie.
− De var et pensjonert ektepar, og det fungerte perfekt. De ble nesten som reserveforeldre for meg, eller besteforeldre kanskje, hehe.
Tenåringen fikk utviklingen han ønsket seg. Men PSV Eindhoven er Nederlands beste klubb, nåløyet for å komme på A-laget er trangt. Kjølø rakk å debutere for A-laget til PSV, og han fikk 75 kamper for Jong PSV i den nest beste ligaen i Nederland.
− Det var mange gode spillere på det ungdomslaget. Én av dem, Noni Madueke, spiller i dag i Arsenal. Jeg skjønte jeg måtte videre for å få spilletid på et A-lag.
Valget falt på FC Twente Enschede, litt lenger ned i næringskjeden.
− Twente var en klubb som bygget seg opp etter en konkurs, og de hadde en fantastisk supporterskare. Jeg fikk raskt tillit i laget.
Og slik gikk han motsatt vei av en av norsk fotballs proff-pionerer Hallvar Thoresen på 1970- og 80-tallet.
Trenerskifte
Fem år etter at han pakket bagen og forlot Norge som 16-åring, fikk endelig Mathias Kjølø gjennombruddet han hadde jobbet så hardt for.
− I Twente falt brikkene på plass. Vi snakket mest engelsk i PSV, for klubben hadde så mange internasjonale spillere. Men i Twente gikk det i nederlandsk, så da var det bare å hoppe i det og lære seg språket skikkelig.
Snart fikk Mathias seg nederlandsk kjæreste, og dermed var han fullt integrert.
− Den første sesongen fikk vi femteplass i serien, og jeg etablerte meg i rollen som defensivt anker på midtbanen. Jeg fikk oppleve både Europa League og Champions League-kvalifisering. Alt jeg hadde satset ved å flytte så tidlig hjemmefra begynte endelig å gi avkastning.
Men fotballen er uforutsigbar. Mathias ble kneskadet i fjor høst, og var ute i tre måneder. I mellomtiden fikk treneren sparken.
− Du vet aldri hva som skjer når en ny hovedtrener kommer. Jeg fikk spilletid da jeg kom tilbake fra skaden, og synes det gikk bra. Men i vinter har jeg vært andrevalg i rollen som 6-er, og det har stort sett blitt innhopp. Hvor lenge man skal «stå i det» blir alltid en vurdering.
Nesten til Italia
I januar var noe stort i emning. Serie A-klubben Genoa ville hente Mathias til Italia.
− Jeg hadde fryktelig lyst. Nå har jeg vært ni år i Nederland og opplevd alt jeg kan oppleve. Jeg ville ha nye utfordringer, oppleve et nytt land og en ny kultur, forteller han.
− Men klubben nektet å selge meg. De mente jeg var en viktig del av laget, selv om jeg ikke var i startoppstillingen.
Mathias er sønn av en av Norges fremste fotballagenter, Mike Kjølø i Keypass, som har spillere som Alexander Sørloth og Sander Berge i stallen. Mathias har ett år igjen av kontrakten med Twente, og da er det vanlig at tilbud om forlengelse kommer − eller salg.
− Jeg kan fint bli i Twente og kjempe meg inn på laget, sier unge Kjølø som årlig tjener anslagsvis ni millioner kroner og oppgis å ha en markedsverdi på 20 millioner kroner på det internasjonale spillermarkedet.
− Men å oppleve noe annet, frister også. Spania er drømmen.
Mathias angrer ikke på at han dro ut tidlig; Hvis jeg ikke hadde grepet muligheten, hadde jeg sannsynligvis spilt i Norge og tenkt mye på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde våget. Uansett ligger en gevinst i å ta ansvar for sitt eget liv såpass tidlig. Du blir fort voksen.
Når VM-feberen har lagt seg om noen uker, ruller en ny sesong i gang i Fotball-Europa. Elias Aarflot skal hamre inn mål i albansk 1. divisjon. Sondre Langås skal gjøre et nytt forsøk på å nå Premier League med Derby. Og Mathias Kjølø skal enten krige seg inn på midtbanen til Twente Enschede – eller prøve lykken i en ny klubb.
Felles for dem alle, og brorparten av de 240 norske proffspillerne i utlandet:
De kommer fortsatt til å gå under radaren her hjemme.
Populære nordmenn
Norsk internasjonal fremgang betyr muligheter for de største talentene i Eliteserien.
− Mulighetene kommer også for de som ikke er på landslaget, sier Mike Kjølø (54), en av Norges mest travle fotballagenter.
− Vi er inne i en ekstremt bra periode for norsk fotball. Landslaget gjør det bra, og hele verden legger merke til våre største stjerner.
Kjølø har selv bakgrunn som spiller i Stabæk og svenske AIK, og i 2014 startet han agentselskapet Keypass, sammen med Morten Wivestad. De representerer i dag 70 norske fotballproffer. Blant dem stjerner som Alexander Sørloth og Sander Berge. Men også: Stadig flere kvinnelige spillere. Som Frida Maanum i Arsenal og Elisabeth Terland i Manchester United.
I øyeblikket opererer rundt 40 norske lisensierte FIFA-agenter i spillermarkedet. De jakter alle talentet som blir Det Neste Store. Spillere helt ned i 15-årsalderen har agenter. At spillere helt ned på tredje nivå i herrefotballen signeres, er ikke uvanlig.
− Jobben handler ikke nødvendigvis om å signere flest mulig spillere, men å gjøre en best mulig jobb med dem man har. Vi har et stort ansvar som rådgivere, særlig for de yngste spillerne, sier Kjølø.
