Hva Terje (65) har ofret for lidenskapen, vil han helst ikke snakke om

I et sjuskete hjørne av sentrum i den nordengelske byen Leeds, ligger puben Moot Hall Arms. Veggene er tapetsert med skjerf, fotballdrakter og vimpler. To velfødde kvinnemennesker skjenker øl med begge hendene.

I et hjørne står en påseilet herre og synger «Marching On Together». Midt i det dette ur-engelske tablået står Terje Hansen fra Sandnes. Han har gjort det så ofte, at han nærmest er å regne for en del av pub-inventaret.

− Du kan vel si at dette er mitt andre hjem. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet her kvelden før en kamp, sier Terje Hansen fra Sandnes.

Med «kamp» mener han hjemmekamp for fotballaget Leeds United. Det han derimot har tall på, er hvor mange ganger han har sett Leeds United spille fotball. Live.

Mange voksne menn koketterer ved å snakke om favorittlaget sitt i førsteperson flertall − som «vi», både over lunsjbordet på jobben i Norge og på en og annen helgetur med kamerater, øl, rask mat og fotball.

Terje Hansen er fra Rogaland, ikke Leeds. Men når han snakker om klubben i vi-form, er det med en viss berettigelse:

Klubblegenden Jack Charlton spilte 773 kamper, Billy Bremner 772. Terje har sett 779.

− Nordmenn jeg møter her, kommer bort og sier jeg er heldig som har kunnet oppleve så mye med Leeds. Men da spør tilbake; Hva har du, som ikke jeg har?

Og svaret er ofte:

En familie.

Ensporede menn

Noen menn er skrudd sammen på en måte som gjør at vi går «all-in» når vi først blir interessert i noe. Det kan være fluefiske, jakt, modelltog, veteranbiler … eller fotball. Men hvorfor er vi sånn?

− Jeg kan bare snakke for meg selv. Det startet med tippekampen på TV, og så kom Leeds til Stavanger for en showkamp i 1976. Da var jeg solgt. Det måtte bli de hvite fra Yorkshire for meg. Et par år senere sendte jeg brev til klubben og fikk svar fra administrasjonen. Den inviterte meg over og tok meg med til Elland Road. Jeg var 17 år og fullstendig himmelfallen.

Skolen fungerte aldri noe særlig for Terje. På 1980-tallet fikk han seg jobb som lagerarbeider og sparte hver krone han kunne til Leeds-turer.

− Sakte, men sikkert, økte reiseaktiviteten, fra to turer i året, til tre, fire og fem. I 1992 vant vi ligamesterskapet, og det var en sjelden opptur.

De siste tre tiårene har smerten definitivt vært mest fremtredende for Terje og andre Leeds-supportere. Klubben var utenfor Premier League i hele 16 år, fra 2004 til 2020. Men som de sier: «Du kan bytte kone, men ikke favorittklubb».

Utskifting av kone er dog ikke Terjes problem. Han har aldri hatt noen.

− Jeg skulle gjerne hatt ei kone som kunne levd med denne lidenskapen. Kanskje ei fra Leeds? Det hadde vært fint, sier Terje og tar en ny slurk av halvliter'n.

Erstatning

Terje har funnet det nærmeste han kommer familie i Leeds.

− Jeg har fått mange venner her gjennom årenes løp, venner som har hjulpet meg mye med både reiser og billetter.

På 2000-tallet skjønte Terje at han var «gift» med Leeds.

− Forholdet gikk fra å være en hobby til å bli en livsstil. Jeg reiste mer og mer. I 2008 var jeg på 15 hjemmekamper. Da satte jeg meg et mål om å se alle hjemmekampene året etter.

Leeds var på et mørkt sted det året, på tredje nivå i engelsk fotball. Terminlisten var en sørgelig liste med motstandere som Tranmere og Gillingham uke ut og uke inn. Men Terje nådde målet sitt, og vel så det.

− De neste 11 årene så jeg absolutt alle Leeds' hjemmekamper på Elland Road, helt til covid kom og ødela − 202 hjemmekamper på rad. En slik rekke er tilnærmet utenkelig, også om du har bostedsadresse i Leeds.

Men Terje bor i Sandnes. Han må inn til Stavanger, fly til London, og ta toget til Leeds i Nord-England. Hver eneste gang det er kamp. En hel dag går med til reising i hver ende av alle turene.

− Når jeg sitter på en flyplass og venter, fører jeg statistikk i bøkene mine. Jeg har alle lagoppstillinger og kampfakta for alle kamper jeg har vært på, helt tilbake til 1978. Et lite bibliotek har vokst gjennom årene, og jeg kan jo ikke stoppe nå!

Prioriterer hardt

− En slik iherdig satsing må koste flesk?

− Jeg har lært meg å prioritere hardt. Jeg bor privat eller på et herberge hvor jeg booker eget rom. Og jeg flotter meg ikke med restaurantbesøk, det går i «pints & pies». Målet er hele tiden å få pengene til å vare – og å se flest mulig kamper.

I fjor kjempet Leeds i toppen av Championship − nivå to i engelsk fotball. Terje satte en ny, uslåelig rekord.

− Jeg var på alle 46 ligakamp­ene, borte og hjemme. Pluss fire cupkamper. 50 matcher på én sesong, den kommer jeg nok aldri til å toppe.

Terje Hansens ekstreme reisevirksomhet har vakt en viss oppmerksomhet, også i lokal presse. Han er flere ganger omtalt i engelske aviser. Og han blir gjenkjent av fans som vil ha selfie med nordmannen.

− Hyggelig, men jeg er ingen stjerne. Jeg er først og fremst en stor fan.

Han har hundrevis av historier og minner, men sier han husker det siste best.

− Siste seriekamp i fjor, hvor vi vant ligaen med scoring i siste minutt borte mot Plymouth, var enormt. Jeg satt rett bak målet. Øyeblikket da ballen gikk i mål var et øyeblikk for evigheten.

Akkurat nå går det ganske OK med Leeds i Premier League, men resultatene synes ikke å ha all verden å si for sånne som Terje.

− Jeg er pensjonist nå, og har innsett at det var dette som ble livet mitt, og Leeds United ble familien min. Jeg håper bare jeg kan fortsette å reise så mye som mulig. Om vi vinner eller taper, betyr ikke all verden.

− Sett utenfra er det lett å kalle det du holder på med for galskap?

− Jeg skjønner hvorfor folk sier det. Men for meg er det lidenskap, og det er et liv fylt av mening. Holder ikke det, da?