Da David-Andersen holdt på å gå konkurs, brettet Kristin opp ermene

Hun klarer ikke å sitte stille og se at fem generasjoners hardt arbeid blir jevnet med jorden. Da alarmklokkene går i det gamle familiefirma, skjer det noe med Kristin. Plutselig kommer tippoldefar veldig nær.

Fra restaurantlivet

Kristin er som sin mor, morfar, oldefar og tippoldefar ­utdannet i gullsmedfaget og har jobbet i flere år i familiefirmaet David-Andersen.

Etter å ha studert økonomi på BI, valgte hun likevel en annen yrkesvei og startet i eiendomsbransjen før hun gikk over til utelivsbransjen. Der etablerte Kristin restaurantkjeden Olivia, en bar og flere andre spisesteder. Det gikk så det suste.

David-Andersen

Et av Norges mest kjente og tradisjonsrike gullsmedfirmaer, grunnlagt i Christiania i 1876 av gullsmeden David Andersen (1843–1901) fra Toten.

Firmaet åpnet ny butikk på Karl Johan i 1927. Butikken ble renovert i 2022 og ­huser i dag også et verksted med flere gullsmeder. Bedriften har vært eid og drevet av familien i nesten hundre og femti år.

I dag er det Kristin Gjelseth som sitter til rors. Hun er grunnleggerens tippoldebarn.

Respekten

– Jeg var veldig fornøyd i jobben. Det var en travel, men også en utrolig spennende tid. Det føltes mer utfordrende å drive med noe helt annet enn det å jobbe i et firma man var arving til, medgir Kristin.

Men da det på 1990-tallet dukket opp store utfordringer i tippoldefars gamle firma, måtte Kristin stoppe opp. Tippoldefar var en mann hun hadde dyp respekt for.

– Når jeg tenker på hva han kom fra og hva han fikk til, blir jeg både imponert og ydmyk, sier Kristin.

Verre enn antatt

Etter at David Andersens etterkommere i over hundre og tyve år har drevet en lønnsom gullsmedforretning med flere filialer, etter at de nesten like lenge har designet og produsert egne smykker, begynner salget å flate ut.

De vakre emaljesmykkene som før var så i vinden, står ikke lenger øverst på konfirmantens ønskeliste. Sølv­bestikk, brosjer og kaffesett er for lengst blitt utdatert. Tid og trender er i endring.

I butikken selges nå hovedsakelig importerte varer, mye bijouteri og motesmykker av mindre edelt metall.

Et importert hjerte

Bestselgeren da Kristin kommer inn i firmaet, sier sitt.

Det er et importert hjerte i krystall fra Venezuela som koster hundre og femti kroner. Mens driftsutgiftene stiger og stiger, peker salgskurvene stadig lenger nedover.

Fortsetter det slik, er firmaet snart på konkursens rand. Kristin blir kontaktet.

– Da jeg ble spurt om å gå for fullt inn i firmaet, måtte jeg virkelig telle på knappene. Fornuften sa et klart nei, mens hjertet mitt sa ja, medgir Kristin. Tilstanden var langt verre enn det som var kommet frem i styret.

Oppsigelser er vondt

– Vi måtte skjære til beinet, legge ned filialer og si opp folk. Og oppsigelser er tungt. Her var det mange som hadde jobbet hos oss og vært lojale i flere år, men det var ingen annen utvei. Skulle vi overleve, måtte vi tenke helt nytt. Nå var det bare beinhard jobbing som lå foran oss, og det tok over tre år før vi var på plussiden igjen, forteller Kristin, som ­likevel ikke har angret et sekund på at hun fulgte hjertet den gangen.

I dag er firmaet så til de grader på plussiden, med over hundre og sytti millioner i omsetning og et stadig økende overskudd. Tippoldefar hadde vært stolt.

Østre Toten 1843

Anders Svendsen og Anne Margrethe, født Gulbrandsdatter, var nettopp flyttet inn på den vesle husmannsplassen Krabysanden på Østre Toten da de fikk sin førstefødte sønn i 1843. De kalte gutten David.

Han var nummer en i en barneflokk som til slutt skulle telle åtte barn. Familien eide hverken den lille stua de bodde i eller jorda de dyrket, og heller ikke mye annet.

Det var klart fra første stund at barna måtte ­bidra til livets opphold straks de var store nok.

Gjetergutten

David fikk jobb som gjetergutt fra han var syv år og frem til han ble konfirmert. Men foreldrene var ambisiøse på eldstesønnens vegne. De så at han hadde evner, og ville at gutten skulle få seg en utdanning.

Gymnas og boklig lærdom var det ikke økonomi til, men kanskje kunne han få en lærlingeplass et sted?

Faren syntes at sønnen burde gå i skomakerlære, og foreslo at David rett etter konfirmasjonen oppsøkte en skomaker for å be om lærlingeplass. David selv hadde imidlertid helt andre drømmer. Han ville ut i verden.

Til Christiania

Den unge husmannssønnen ville til hovedstaden. Til alt hell fikk han ganske snart en jobb der. Ikke hos en skomaker, men av alle ting – hos en gullsmed. Og det var ikke en hvilken som helst gullsmed.

Det var selveste Jacob Tostrup som allerede på 1830-tallet hadde etablert en anerkjent gullsmedforretning i byen. Tostrup hadde vært gullsmed ved tsarens hoff i St. Petersburg og nøt stor respekt og anseelse.

Davids innsats som sliper på verkstedet ble belønnet med opprykk. Han fikk inn­vilget lærlingeplass og ble ­etter hvert svenn hos sin læremester.

Det fortelles at Tostrup var en streng mester som var vanskelig å gjøre til lags. Unge David Andersen fikk nok å bryne seg på. Da tiden som svenn var over, ville han vekk og videre.

Videre, videre

Første stopp for den unge totningen var Berlin, der han ble i to år før ferden gikk videre til Stockholm og London. Hjemme i Norge hadde den gamle læremesteren anbefalt ham å søke et stipend. Og da Stortinget i 1869 bevilget David Andersen hele 187 spesidaler for å lære seg metallstøping, dro han rett til Paris og videre til London.

I London ventet ikke bare en ny læretid innen gullsmedfaget. Her begynte han også å importere filigranssmykker – sirlige smykker i gull eller sølv laget av tynne, tvinnede metalltråder – som han solgte ­videre med god fortjeneste.

Gullsmeden utviklet seg til å bli en god forretningsmann. Og godt var det, for i London fant han den store kjærligheten i britiske Sophie, som skulle komme til å skjenke ham åtte barn.

En arg konkurrent

Etter nesten ti år i London blir David lokket til å ta med seg kone og barn hjem til Norge. Noen ville gjerne investere i ham, men da David kommer til Christiania i 1876, er de ­aktuelle investorene borte.

Likevel har David fått innvilget handelsbrev og starter egen butikk i nærheten av sin tidligere læremester. I begynnelsen er det smalhans og hardt arbeid fra morgen til kveld, men David nekter å gi opp.

Han gjør som sin læremester, annonserer sine varer i avisene og produserer populære filigransarbeider. Snart må gullsmed Tostrup ­akseptere at læregutten er blitt en arg konkurrent.

En prisvinner

David Andersen kaster seg på den nasjonalromantiske bølgen på slutten av 1800-tallet og ­lager nydelige bunadsmykker med vakkert filigransarbeid, drikkehorn og vikingskip. Han deltar på flere verdensutstillinger og vinner priser.

Han er fremsynt og tar raskt i bruk nye og moderne maskiner som bidrar til å holde prisene på et akseptabelt nivå. Bedriften blomstrer, og ved århundreskifte har David hundre mann ansatt, deriblant dyktige formgivere som tyskfødte Gustav Gaudernack, som blir regnet som en kunstner i gullsmedfaget.

Snart er David Andersens navn kjent ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Salget peker bare en vei, rett til himmels.

Turbulente tider

Slik fortsetter det da Davids sønner Arthur og Alfred overtar, og slik fortsetter det da Kristins morfar, som er sønn av Arthur, overtar.

Det var da Arthur kjøpte ut sin bror Alfred at både firmanavnet og familienavnet ble endret til David-Andersen, med en bindestrek.

Det er turbulente tider med verdenskrig, økonomisk krakk og svingende konjunkturer, men firmaet holder stand.

En gullsmed i fangenskap

I 1943 blir Arthurs sønn og arving, Ivar David-Andersen, arrestert av tyskerne og sendt i krigsfangenskap. Det er et hardt slag for familien og forretningen, da også verkstedene blir beslaglagt av okkupantene.

Det fører til at verkstedets gullavdeling må flyttes inn i butikken i sentrum, mens emaljering må foregå et annet sted.

Nå er det den nye generasjonen representert ved Ivar Davids datter Uni på fjorten år, som får i oppgave å løpe fra sted til sted for å se at alt blir produsert etter skjema.

Eget firma

Uni er dedikert fra første stund. I 1949 dro hun til London for å studere gullsmedkunst ved Central School of Arts and Crafts, London.

Deretter går hun i lære i New York før hun til slutt tar sin svenneprøve hjemme i verkstedet hos pappa. I 1959 oppretter hun så et eget gullsmedverksted hjemme i huset hun deler med ektemannen.

Uni David-Andersen jobber med å emaljere både skjeer og smykker, mens barna, Kristin og hennes to søstre vokser opp. Siden allierer Uni seg med en kollega, smykkedesigner Marianne Berg, som kommer til å prege mye av norsk smykkedesign på 1960-tallet.

Far Ivar og Uni har et nært forhold, og samarbeider nå med design og produksjon av flere smykkekolleksjoner som blir godt mottatt i markedet. Nå er det Unis bror Jon som står klar til å overta tøylene i familiefirmaet.

En knallsuksess

1970-tallet blir en tøff periode, men da designer Kikki Kvaal begynner hos David-Andersen i 1977, snur det. Hun designer smykkeserien Flora som blir laget i forgylt sølv og emalje og har motiver fra norsk natur. Her finner man både løvetann, geitrams og blåklokker.

Serien selger som varmt hvetebrød, og det slår tydelig ut på bunnlinjen i flere år. Etter det følger nye designer og enda flere vakre smykke­serier, men de færreste kan måle seg med Flora.

På 1990-tallet får firmaet en ny suksess i forbindelse med OL på Lillehammer. Nå gjør de gamle Saga-smykkene, som ble satt i produksjon på 1960-tallet, et skikkelig comeback. Sammen med en fornyet interesse for søljer og øvrig tilbehør til bunader, peker salgs­pilene igjen oppover.

Kristins tidsalder

Men lykken varer ikke lenge. Etter OL daler salget, og i ­til­legg opplever David-Andersens butikk på Karl Johan et innbrudd som setter spor. Nå følger flere år med underskudd. Finansavisen melder om «Krise for snobbesjappa.»

Unis bror Jon selger sine eierandeler i familiefirmaet, mens Unis datter Kristin, som har gjort det bra i utelivsbransjen kjøper seg stort inn ved å betale ut sine to søstre og mamma Uni.

Kristin, som jo er en dreven kremmer, har nå aksjemajoriteten i firmaet, og hun ser at noe må gjøres, og det fort.

Moter og smykker

– Jeg kontaktet Vendela Kirsebom for å innlede et samarbeid. Det ble begynnelsen på en ny suksess. Moter og smykker var et tema vårt ­gamle familiefirma ikke hadde fått med seg. Vi var rett og slett litt akterutseilt, medgir Kristin. Og med Kristin til rors blir det vind i seilene.

Innflytelsesrike profiler som gründer og designer Camilla Pihl, Jenny Skavlan og Emma Ellingsen blir kontaktet. Kunne de tenke seg å sette sitt preg på en smykkekolleksjon fra David-Andersen? Det kunne de. Kristins snuoperasjon har lykkes.

– På 1990-tallet var knappe ti prosent av det vi solgte ­designet i eget firma. I dag er andelen 37 prosent, mens målet er at halvparten av alt de selger i fremtiden skal være et David-Andersen design, sier Kristin stolt.

Når hun nå nærmer seg pensjonsalderen, kan hun lene seg tilbake og se at tippoldefars firma går med solide overskudd. Etter henne i køen står det flere barn klare for å overta. Blir det slik, vil David-Andersen bli drevet av sjette generasjon i samme ­familie – noe svært få norske familiebedrifter kan vise til.

Skapte overskrifter verden rundt: – At Columbus kom fra Norge, er jeg fortsatt overbevist om