Da Cathrine ble ufør, ble hun rammet av en sorg: «Hvem er jeg nå?»

– Jeg har alltid elsket jobben min! Den har gitt meg så mye glede og inspirasjon. Jeg har møtt mange spennende, flinke og modige studenter og kollegaer. Å ha et inspirerende yrke er virkelig gull i livet, forteller Cathrine Lea Snildal (55). 

Hun bor i Sandefjord sammen med ektemannen og hunden Kamille. De to voksne døtrene har for lengst flyttet hjemmefra.

De siste 25 årene har hun vært både faglig leder, veileder og foreleser ved Universitetet i Sørøst-Norge og ved OsloMet/Folkeuniversitetet. 

Her har hun fått jobbe med voksne mennesker som vil utvikle seg og lære om blant annet dialogferdigheter og konfliktforebygging.

Også fritiden har vært preget av en aktiv hverdag: Som tidligere norgesmester i poker har Cathrine og Olav fått reise på flere turneringer både i Norge og utlandet. I naturen har hun funnet ro og sanket både frukt, sopp og bær.

– Jeg er også elgjeger, men en skikkelig dårlig sådan.

– Når jeg sitter på post, vil jeg helst nyte stillheten og dyrene som viser seg. Fellingen får andre ta seg av, ler Cathrine.

Helsen sviktet

For noen år tilbake opplevde hun å få utfordringer med helsen. Det ble flere perioder med sykmeldinger. Cathrine innså etter hvert at hun måtte jobbe mindre. Lenge fungerte det fint. 

Både fastlege og familie støttet henne på alle måter for å muliggjøre at hun fortsatt sto i noe jobb.

– Om jeg skal beskrive kroppen som et tog, så var lokomotivet i orden, men helsevognen sporet stadig av. Etter flere år med avsporing begynte lokomotivet også å slite.

Med en rekke ulike og varige diagnoser sa kroppen til slutt stopp etter et par harde runder med blant annet covid, kyssesyken og utfordringer knyttet til overgangsalderen.

– Da ble det full kræsj, sier Cathrine åpenhjertig.

Veien tilbake til jobb ble snart umulig. Med tungt hjerte så hun i samarbeid med fastlegen at det gikk mot full uføretrygd. Sommeren 2023 ble Cathrine 100 % arbeidsufør.

– Det var så vanskelig å godta. I tillegg til mange legebesøk for de fysiske helseutfordringene, gikk jeg en stund til psykolog. Jeg måtte jobbe meg gjennom aksepten om at jeg midt i livet med en jobb jeg stortrivdes med og var flink i, måtte gi det opp.

Med vedtaket kom en tomhet. Cathrine gikk inn i en ny krise med sorg over tap av helse, samt sorg over tap av yrke og yrkesidentitet.

Stadig vendte de samme tankene og spørsmålene tilbake:

Hvem er jeg nå? Hva skal dagene mine fremover inneholde? Hvor skal jeg finne glede og energi?

– Døtrene mine hadde flyttet ut for å studere i andre byer. Det ble tomt. Så ble det mørkt. Og til slutt bekmørkt.

– Jeg så ikke lenger noe lys i tunnelen. Lokomotivet med alle de fargerike vognene var helt uten strøm, forteller Cathrine åpenhjertig.

Hun gikk inn i en dyp depresjon med panikkangst. En lang periode vekslet familien på å være til stede for henne. Mannen hennes tok hjemmekontor, døtrene var hjemme i perioder og foreldre hennes kom innom flere ganger i uken.

– Jeg sa, og de så, at jeg ikke burde være mye alene.

Dagene gikk med til å se på klokken, fra time til time, og lure på når hun kunne få det litt bedre. Angsten var der hele tiden. Midt oppe i alt forsøkte hun å holde på noen daglige rutiner for å være litt virksom.

– Dagene var lange, mørke og uutholdelige. Jeg var knapt ute av huset på et halvt år.

Livsendringen

Sakte, men sikkert klarte Cathrine å kjenne på litt glede og takknemlighet over at de nærmeste hele tiden var der for henne. Hun begynte å gå tur hjemme i huset, beveget seg mer og mer og gjenopptok kontakt med psykologen. Og hun bestemte seg for å lære noe nytt.

– Jeg har alltid elsket å tilegne meg ny kunnskap. Jeg meldte meg på et livsgledekurs, et dyrke- og plantekurs og et malekurs. Alt på nett.

Malingen tok henne med storm. Endelig var det noe som fylte dagene og som igjen ga livet både glede og mening. Snart taklet hun mer og mer å være alene. Med malingen følte hun seg fri.

– Jeg malte meg gjennom sorgen.

– På vårparten 2025 hadde jeg vernissasje og utstilling. Serien fikk navnet «Sammen er vi mindre alene». Ubevisst ble alle bildene malt to og to i takknemlighet for at mine nære og kjære hadde stått sammen med meg gjennom denne tøffe tiden, sier Cathrine.

Etter et år uten spill, fant hun gleden i å spille poker igjen. Kort tid etter vant hun Vestfoldmesterskapet. Fremover står flere turneringer for tur. 

– Gleden over å gjøre det bra er stor, men det viktigste er å kjenne at livet er tilbake igjen.

Les også: Årsaker til utbrenthet: – Mange peker på jobben, men ...

– Da det var som mørkest, gikk jeg turer hjemme med skritteller. Litt etter litt kom jeg meg ut, i starten sammen med mammaen min. Nå går jeg flere tusen skritt hver dag både ute og inne. Også hagearbeid gir meg masse glede.

Hun legger ikke skjul på at veien til å komme der hvor hun er i dag, har vært brutal. Ikke minst i møte med andre mennesker. For hvem er hun nå som identiteten som yrkesaktiv er borte?

– I møte med nye mennesker er det vanlig å få spørsmål om hva man jobber med. Jeg var invitert til 40-års jubileum for ungdomsskolen, men bestemte meg for ikke å dra. Det føltes for vanskelig å skulle møte de andre.

– På 20-års jubileet hadde jeg stolt og fornøyd fortalt om utdanning og arbeid på universitetet. Men hvem var jeg nå? Så har jeg jo med tiden innsett at jeg er akkurat den samme personen som før.

Når noen nå spør, sier Cathrine at hun er foreleser, veileder og coach. At hun holder kurs i dialog og kommunikasjon. At hun maler bilder, spiller poker og er glad i naturen. Dyrker og sanker, lager saft og annet.

– Og at jeg er ufør.

Å være fri

Akkurat nå kjennes livet godt, beskriver Cathrine. Selvsagt er det dager og perioder med helseutfordringer, men det må hun leve med resten av livet. Hun føler hun har funnet sin plass igjen, lærer stadig nye ting og er mer bevisst på hva som gir og tar energi. Gode mennesker er der for henne alltid.

– Livet leves saktere enn det gjorde før jeg ble ufør. Nå forsøker jeg å nyte de gode dagene så godt jeg kan.

– Jeg har nok et større behov for mennesker rundt meg, men samtidig må jeg av og til bryte avtaler på grunn av helsen. Dette gjør at jeg i perioder er veldig mye hjemme, forteller Cathrine.

Inspirert av naturen er hun nå i gang med en ny maleserie som heter «Fri». Cathrine beskriver naturen og malingen som sin antidepressiva. Av dette får hun ro, glede og energi. I neste maleserie, «Hjem», blir det hus av alle slag. Hjemmet og de nære er så viktige for oss, fastslår 55-åringen.

– I en tid da vi blir mer og mer individualistiske og ansvarlige for vårt eget liv og lykke, så blir det veldig ensomt og vanskelig om man en dag ikke klarer seg så godt.

– Jeg er uendelig takknemlig for at jeg hadde mot til å si ifra til mine nære om at jeg slet og at jeg trengte dem i hverdagen. Og at de tok meg på alvor og stilte mannsterke opp.

Les også (+): Jeg kom på jobb på sykehuset og fikk sjokk da jeg så hvem som var innlagt

Klar oppfordring til andre

De gode tilbakemeldingene på bildene varmer godt og gir mot til å fortsette med malingen. I fremtiden vil hun se etter et atelier eller malefellesskap.

– Vi er mindre alene når vi er sammen. Jeg er stolt over at jeg har kommet meg dit jeg er i dag. Nå har «toget» endelig begynt å kjøre på noen korte strekninger igjen. Jeg ser lyst på fremtiden.

Til andre som opplever å havne i lignende situasjon på et tidspunkt i livet, har Cathrine en klar oppfordring:

– Ikke vær redd for å be om hjelp. Enten det er av familie, venner eller en fagperson. Selv om utfordringene er knyttet til fysiske diagnoser, så kan store omveltninger i livet også få følger for den psykiske helsen.

– Alt henger sammen. Ikke vær alene med de vanskelige tankene dine. Finn noe du kan mestre og glede deg over. Om du kjenner på at du har «mistet» deg selv, så jobb for å bli glad i deg selv igjen.

– Selv om du må slutte i jobben på grunn av helsen, så har du fortsatt din utdanning og yrke med deg i din identitet. Sorg over tap av helse og arbeid tar tid, så vær tålmodig. Finn noe som styrker deg.

Da Cathrine selv hadde det som mørkest, strikket hun syv flotte gensere til døtre og nieser.

– Det var kjærlighet og terapi i hver eneste maske. Uten at jeg visste det da jeg holdt på.