Jon Fredrik er «bunadsdetektiv»: Én ting gjør ham oppgitt

Kan hende begynte det med veven. Farmors vev. Der fire–femåringen Jon Fredrik satt klistret når hun lagde filleryer, som mange kvinner på landsbygda gjorde. Men nok ikke så mange unge gutter på bygda. Jon Fredrik fikk lov til å føre skyttelen og lagde sine egne striper i mattene. Kanskje var det her det begynte.

– «Født gammel» ble det sagt om meg da jeg var liten. Jeg lærte alltid mye av gamle folk. Farmor var ikke så opptatt av det kulturhistoriske, hun var mer interessert i å utnytte ressursene, slik man gjorde den gang. Og jeg ble mer opptatt av tekstiler enn noen andre ting som barn.

Som voksen skulle sønnesønnen utmerke seg med sin kunnskap om tekstiler og deres historie, og har spesialisert seg på bunader.

På fingertuppene løs

Jon Fredrik Skauge kaller seg mange ting. Han er bonde, ­bunadstilvirker og kulturhistoriker. Han sitter som leder i Nidaros bispedømmeråd. Han er skeiv. Og deler nå livet med den store kjærligheten.

Skredderen finner seg godt til rette i godstolen sin med sytøyet, som ofte er en bunad som håndsys. I den gamle vedkomfyren knitrer det lunt, på bordet står hjemmelagde lauper – tradisjonelt trøndersk bakverk – og egne produkter som saft og syltetøy følger med.

Tiden før 17. mai er innspurten for bunadskredderen og bonden, så han syr og syr. Til fingertuppene verker. «Alle» skal ha bunad nå om dagen, ikke minst den populære Orkdalsbunaden. Altså, bunaden fra Orkladalføret i Trøndelag, der Fannrems­gården ligger. Gården i Orkland kommune, en liten time fra Trondheim, som Jon Fredrik tok over etter sin far.

– Jeg ser for meg at du står fremst i 17. mai-toget, tidlig oppe og ute for å markere ­nasjonaldagen?

– Nei, ha ha ha, den dagen kan det være at jeg holder meg hjemme, helt utslitt og med såre fingertupper, skoggerler han.

For det krever sin mann å skulle sy bunader, ikke minst fordi Jon Fredrik selv høster linet, spinner tråden, vever stoffet og syr plaggene sammen!

Mange år etter at farmor hadde lært guttungen veving, skjønte faren hans at her var det noe helt spesielt på gang. Skauge den eldre sørget for at sønnen fikk en hel egen linåker.

– Ja, han fikk landbruksrådgivningen til å så et forsøksfelt med lin i åkeren da jeg var femten år. Faren min ville ikke skryte av meg direkte, men ville vise at han verdsatte de tekstile interessene mine. Siden har jeg hatt linåker nesten hvert år.

Lin-fluenseren

Siden 1905 har familien Skauge vært eiere av gården. I mange år holdt Jon Fredrik kyr, og ­leverte melk, smør og rømme til renommerte restaurant Credo i Trondheim. I 2021 ble kyrne solgt – nå er det bare hønene igjen. Ja, også linåkeren, da. Når åkeren på Fannrem står blå og pyntelig, er det høytid. Og denne bonden går detaljert til verks. Da han fikk ettårig kunstnerstipend i fjor, brukte han blant annet sosiale medier svært aktivt for å fremsnakke lin.

– Lin er jo en plante vi har dyrket i nesten 2000 år, helt frem til industrialiseringen på 1800-tallet. Linfrø var blant de mange funnene i Osebergskipet, som regnes som blant de rikeste vikingtidsfunnene.

Bonden og skredderen legger ikke skjul på at linproduksjon er veldig arbeidskrevende. Dette merket han særlig godt da han la ned mye innsats i å gjøre ­arbeidet med håndtein, slik han gjorde i prosjektet «Striskjorte og havrelefsa» for Credo, res­tauranten som fikk Michelin-stjerne. Håndtein er det eldste redskapet for å spinne tråd som man kjenner til.

– Jeg ønsket å spinne garn på håndtein, slik man gjorde før i tiden, fordi jeg ville beherske denne teknikken. Teknikken som var enerådende frem til overgangen 1700–1800-tallet. Da kom hjulrokken.

Linfluenseren satte opp en tolv meter lang vev for å få forståelsen av hvor lang tid prosessen egentlig tar, før han så satte seg til med håndtein – og plusset på med en stor dose tålmodighet.

– Jeg brukte altså ti ganger mer tid på å spinne enn å veve, og det til tross for at jeg gjorde jobben nokså raskt. Ifølge historiske kilder skulle én vever ha ti spinnere for å få nok garn til veven. En kan knapt forestille seg alt arbeidet som gikk med til å utstyre én person med klær.

Ikke bunadspoliti

Når vi nå er inne i bunadsse­songen, hersker det mange meninger om bunader. Hvordan de skal se ut – farger, form og ­materialer. Noen føler seg nok overvåket av bunadspolitiet. Fannremsbonden føler seg mer som en bunadsdetektiv.

– Jeg er mer draktforsker; jeg vil heller undersøke hvordan det har vært, enn opptatt av å mene noe om hvordan bunaden skal være i dag. Tidlig begynte jeg å interessere meg for historisk draktskikk; for eksempel er Orkdalsbunaden en historisk rekonstruksjon, og jeg var den første til å bære herrebunaden her i Orkdalen.

– Flere og flere konstruerer sin egen festdrakt fremfor å ikle seg bunad. Hva synes du om det?

– Ettersom jeg er så opptatt av historisk draktskikk, kunne jeg tidligere irritere meg. Orkdalsbunaden er et forsøk på å lage en historisk forankret bunad, men det vil alltid være min tolkning. Jeg er nok blitt mer liberal med tiden.

Det er likevel én ting bunadstilvirkeren irriterer seg over.

– Jeg blir oppgitt av å se dårlig håndverk. Mye sys i utlandet for tiden, og kanskje bør vi engste oss litt for å miste kunnskapen om det opprinnelige. For eksempel liker jeg ikke at enkelte herrebunader får skulderputer – da ser de jo mer ut som en dressjakke!

– Må det være lin eller ull i bunadene, altså bør det være de gammeldagse stoffene i plaggene?

– Vel, selv foretrekker jeg linskjorten, det har med materialegenskapene å gjøre. Den er behagelig å ha på, den ­absorberer fuktighet, og stoffet blir blankere enn annet stoff.

Han understreker også at gode materialer og solid håndverk er miljøvennlig. På den måten kan plaggene vare omtrent livet ut.

Kommer ikke utenom Hulda

Bunad er ikke urgammelt, som noe fra uminnelige tider, men relativt nytt. I alle fall ­ordet. Kvinnen som medvirket til å lansere begrepet bunad, het Hulda Garborg. Forfatter, kvinnesakskvinne, politiker – brennende opptatt av folkeviser og folkedans. Født i siste halvdel av 1800-tallet, i tiden da Norge rev og slet i de ufrivillige båndene vi hadde til stormakten Sverige, og som munnet ut i frigjøringen fra nabolandet i 1905.

Selvfølgelig hadde landet vårt folkedrakter i de ulike regionene, med sine særpreg. Hulda Garborg søkte seg til gamle mønstre og drakter, som hun skrev bok om i 1903: «Norsk klædebunad». I boken presenterer Garborg omkring 100 bunader, samt en rekke mønstre. I første omgang kom «Nasjonalen», som den ble kalt – Hardangerdrakten – på kvinnekropper over hele landet. Hun som senere ble dronning Maud, iførte seg en slik da hun var på reise gjennom landet i 1893 og gjorde den ­ytterligere populær.

Så kom trønderbunaden på 1930-tallet, for eksempel. Overalt ellers i landet ble det, i takt med den nasjonale tids­ånden, skapt bunader. Basert på det gamle, men en nyvinning som etter hvert har blitt så hyppig brukt at tradisjonen er blitt plassert på UNESCOs liste over menneskehetens ­immaterielle kulturarv.

Selve ordet «bunad» stammer fra det norrøne språket og kunne bety både utstyr og klesdrakt. 

Ingen motbør

Hjemme på Fannremsgården høres enten duringen av symaskinen eller knitringen i ovnen. Rundt eieren i «systolen» kan det se ut som om ­ingenting er skiftet ut det siste hundreåret. På gården Jon Fredrik vokste opp på og arvet, hersket det kjærlighet og forståelse gjennom oppveksten.

Den unge Jon Fredrik, som fornemmet at han hadde en annen legning enn mange kamerater, møtte ikke motbør og mobbing. Det er jo lett å se for seg at en ung mann, trukket mot sitt eget kjønn, oppvokst på bygda og opptatt av tekstiler, kunne blitt et mobbeoffer.

– Jeg var heldig som fikk holde uforstyrret på med det jeg var interessert i. For 40 år siden var det jo ikke fullt ut akseptert å være skeiv. Og faren min var aktiv i hestemiljøet – et veldig maskulint miljø – men han forsto og aksepterte den jeg var. Så er jeg heller ikke typen som står i front på barrikadene; likevel, jeg har vært heldig med hjembygda mi.

Her skyter kjæreste og samboer Kai Kristiansen inn fra andre siden av kaffebordet:

– Du nyter stor respekt i omgivelsene, Jon Fredrik, selv om du er litt påfugl.

Jon Fredrik bekrefter leende, fullt ut klar over at han i fargerike vester, hatter og smykker ikke akkurat fremstår som grå og anonym.

– Født sånn, og ikke blitt sånn!

Mannen, som da han var liten korrigerte farmora for ikke å finne frem matchende plagg før hun skulle levere ham i barnehagen, smiler litt av seg selv.

Bunad nasjonalistisk?

– Er det fare for at bunaden kan fremkalle det nasjonalistiske i oss, altså på en noe ekskluderende måte?

– Jeg vil si det er en viss fare for det i vår polariserte verden. Et eksempel på det er svenske ytre høyre, som ­forsøkte å kuppe den svenske folkedrakten. Og norske Nasjonal Samling (NS) brukte bunaden som et symbol for ­bevegelsen. Heldigvis, straks etter frigjøringen, iførte motstandsbevegelsen seg bunaden, og sånn sett «friskmeldte» de den.

Når muligheten byr seg, går bonden inn i stasklærne sine. Og 17. mai er en dag som rører hans hjerte. Så kommer sannsynligvis snart en dag hvor han virkelig kan slå på stortromma; i fjor sommer gikk kjæresten nemlig ned på kne og fridde. Når dagen endelig opprinner, kan Jon Fredrik Skauge vise seg frem i de rette stasklærne.

– Som man sa i det gamle Setesdal, før bunadsbegrepet kom, en skulle iføre seg «de rætte klee».