Ulykken i barndommen merket Tine Linea for livet: – Sluttet å elske meg selv

Lensbygda, Østre Toten, sensommeren 1993: Lille Tine Linea på to år har nettopp vært ute sammen med mamma for å se til hestene i stallen på småbruket familien eier. Luften er kjølig, og vel inne på kjøkkenet lager mammaen en kopp te for å få varmen i kroppen.

Forsiktig plasserer hun den godt inn på bordet, vel vitende om at datteren er i umiddelbar nærhet. Bare sekunder senere skjer det utenkelige.

– Jeg husker selvsagt ikke noe fra denne tiden, men har blitt fortalt at jeg var nysgjerrig, stilte meg på tå og strakk meg så langt jeg kunne for å få et glimt av hva som var oppi koppen, sier Tine Linea Holte (33).

Hun bor i Gjøvik sammen med samboeren Jonas (32) og de fire barna deres Julian (5), Leon (4) og tvillingene Alea og Talia (2).

De små fingertuppene klarte akkurat å røre ved koppen slik at hun brant seg på det varme vannet. I det samme veltet den. 2-åringen fikk alt vannet over seg og ble brent under haken, nedover halsen, over venstre skulder, over hele brystet og nedover den høyre armen.

I all hast bar det av gårde til sykehuset på Gjøvik og senere med småfly og ambulanse til brannskadeavdelingen på Haukeland. Kroppen hadde fått både første-, annen- og tredjegradsforbrenning. I full narkose ble det gjennomført to hudtransplantasjoner med hud fra mage og lår.

– Mamma har fortalt meg hvor redd hun var for at jeg aldri skulle våkne opp igjen, sier Tine Linea stille.

I nesten to år etter ulykken måtte hun gå med en stram drakt som holdt alt på plass og skulle bidra til at de mange arrene på kroppen grodde så bra som mulig. Arrene på ribbena er der fremdeles, men ikke lenger så tydelige.

– Jeg har ingen minner fra ulykken, sykehusoppholdet eller tiden som fulgte. Noen år senere var vi til kontroll på Haukeland, og det er det aller første minnet jeg selv har fra det hele, forteller Tine Linea.

Les også: Den forferdelige hendelsen i tenårene satte dype spor

Alle blikkene

Det var først på ungdomsskolen hun ble oppmerksom på egen kropp. På barneskolen var barna vant til henne fra de var helt små, og om noen prøvde å mobbe, var det alltid venner som tok Tine Linea i forsvar og sørget for at hun ikke trengte bry seg.

– Ungdomsskolen betydde helt ny skole, nye klassekamerater og ikke minst starten på puberteten. Plutselig ble jeg så klar over alt ved egen kropp og at jeg faktisk så litt annerledes ut enn de andre jentene. Med ett kjente jeg meg ensom og stygg.

– Jeg følte meg lenge som en strikket amøbe: En slik firkantet lapp som man strikker i 8.klasse, og hvor den ble rar, hullete og misformet. En firkant som ikke passet inn med de andre lappene i resten av teppet, sier Tine Linea ærlig.

Hun sluttet å ville bli tatt bilder av, og skygget raskt banen da andre dro frem kameraet, enten det var familie eller venner. Følelsen av ikke å ha kontroll over bildene som ble tatt var grusom, for tenk om noen fikk et bilde av henne fra en vinkel hvor arret var synlig? Tenk om alle så hvor stygg hun egentlig var?

– Slike tanker kvernet i hodet mitt. Så lenge jeg fikk ha kontroll over bildene gikk det helt fint. Jeg hadde selv både filmkamera og speilrefleks som jeg elsket å bruke.

Ofte kunne hun sitte og dagdrømme og lure på hvordan hun ville ha sett ut dersom hun hadde hatt normal, glatt hud som alle de andre jentene.

Å se på babybilder uten arr fra tiden før ulykken føltes rart. I sitt stille sinn tenkte Tine Linea: Om jeg bare kunne ha vært den jenta jeg ser på bildene, og ikke hun med de stygge arrene.

– Jeg innbilte meg at jeg kunne ha vært pen og kanskje fått meg en kjæreste, men at det ikke gikk på grunn av brannskaden som var så synlig. Hvem ville vel se meg naken, ta på og kysse en hud som var så ekkel og ruglete? Jeg syntes selv den var ekkel å ta på.

– Et sted på veien sluttet jeg å elske meg selv, forteller Tine Linea.

Hun kunne få, og får fortsatt, kommenterer om at hun tross alt har vært heldig som ikke fikk noe av det kokende vannet i ansiktet. 33-åringen hater de ordene og påpeker at de på ingen måte har gitt henne noen som helst trøst.

– Bortsett fra slike kommenterer har jeg aldri hørt noe slemt, men bare fått blikk. For meg har disse blikkene sagt mer enn tusen ord. Likevel har jeg i ettertid forstått at den kritiske stemmen har kommet fra eget hode og min fantasi om hva folk trodde og tenkte om meg.

– Som voksen har jeg blitt kjent med mennesker som forteller at de aldri la merke til arrene mine før det hadde gått en stund. Også venninner sier de ikke tenker over dem og aldri har gjort det. For meg, derimot, er arrene noe stygt og det første jeg føler folk ser, sier Tine Linea.

Les også: Den skjulte folkeplagen: – Noen vil dø av det og noen vil måtte leve med det hele livet

Klaustrofobisk følelse

På slutten av ungdomsskolen dro hun sammen med mammaen til en konsultasjon ved Haukeland sykehus for å høre om det var noe de kunne gjøre for å rette ut arret og få det mindre synlig. I sitt stille sinn håpet den unge jenta at hun kanskje endelig skulle få fin, glatt hud.

– Beskjeden fra legene var at jeg hadde et veldig pent arr og at det ikke var noe de kunne gjøre. Jeg ble så utrolig skuffet da jeg måtte innse det.

22 år gammel bestemte Tine Linea seg for å tatovere over arret på innsiden av høyre arm. Hun var så lei av å ha det på kroppen, lei av å kjenne den klumpete huden stramme seg og lei av å dekke seg til.

– Den dekker hele arret jeg har på armen, og det kjentes litt befriende. Lykken var kortvarig, siden det andre arret fortsatt plaget meg. Jeg vurderte å tatovere andre armen også, men i dag er jeg veldig takknemlig for at jeg slo den tanken fra meg.

Åpenhjertig beskriver Tine Linea hvordan hun fremdeles kan få en nesten klaustrofobisk følelse av å være «fanget» av sin egen, stramme hud - for arrene strekker seg ikke på samme måte som vanlig, frisk hud gjør.

– Det er spesielt ille på halsen og over brystet. Jeg klarer ikke snu hodet helt til høyre. Noen ganger er det så ille at jeg har aller mest lyst til å rive av meg huden.

Den dag i dag liker hun ikke at andre heller oppi en kopp varmt vann til henne. Hun er redd for å bli brent igjen. Den frykten sitter inngrodd i kroppen.

– Selv om jeg ikke husker noe fra ulykken, så er det rart hvordan minnene likevel sitter i kroppen. Tanken på eventuelt å skulle tilbake på sykehuset for en operasjon i narkose er en frykt i seg selv, sier Tine Linea.

Morsrollen endret alt

Firebarnsmammaen forteller hvordan hun under graviditeten med førstemann ble veldig opptatt av å gjøre alt i sin makt for at det kommende barnet skulle få gode tanker om seg selv. Tine Linea visste det ville innebære at hun aktivt måtte gjøre en endring i egen tankegang, og mene det.

– Jeg har alltid drevet med sosiale medier og likt å være kreativ. Likevel tok det lang tid før jeg våget være 100 prosent ekte der. Jeg var så opptatt av at arret ikke skulle være synlig, og jeg forsøkte å fremstå som «alle andre».

– I hodet mitt lagde jeg meg egne tanker om hva andre ville synes om meg om de fikk se bilder av arret. At de sikkert ville tenke jeg var ekkel. Som om arret gjorde meg til et uønsket menneske. Sannheten er at jeg prøvde være noe jeg ikke var, sier Tine Linea.

Fremdeles jobber 33-åringen med å snu tankegangen, men er ikke like streng mot seg selv og nekter å la arrene begrense henne i å leve det livet hun ønsker.

For tre år siden begynte hun å utfordre seg selv ved å poste om arret på Instagram og Snapchat, og delte følelser rundt det med følgerne sine.

– Jeg vil vise at det er helt greit ikke å se ut som alle andre. Og alle bærer vi på hver vår usikkerhet. Store livsutfordringer kan være så innmari vonde, men kan også føre med seg noe fint. Mine arr kan ikke skjæres i, fikses på eller filtreres bort. Jeg må være meg selv, uavhengig av utseende, og det kan du også, fastslår Tine Linea.

Med kjærlighet i stemmen forteller 33-åringen at det som virkelig får henne til å føle seg vakker, det er de fire barna hennes. Ofte tar hun seg selv i å se på dem og tenke at samfunnet kommer til å ville forsøke å endre dem. Å fortelle dem hva som er vakkert.

– Jeg har et sterkt ønske om å kunne gi barna verktøy til å finne tryggheten de trenger for å kunne tørre å være seg selv i en verden som gjerne vil fortelle hva som er «perfekt», uten å måtte endre på utseende sitt for å passe inn. 

Da førstemann ble født, og foreldrene etter kort tid fikk bekreftet at babyen hadde Downs syndrom, ble det bare enda viktigere for Tine Linnea å vise at også det å være annerledes er fint.

– Annerledeshet kommer i så mange former og variasjoner, men jeg tror følelsene og tankene likevel er de samme for de fleste.

Takknemlig beskriver mammaen at hun aldri har hatt det bedre enn hun har det i dag, mye takket være mannen hun elsker og familien de to har skapt sammen. Selvbildet er så mye bedre enn det var for bare få år siden. Tine Linea våger å drømme og tenke på fremtiden, uten å måtte skjule kroppen.

Når hun i dag tenker tilbake på den lille, usikre jenta som ikke klarte å elske sin egen kropp, kunne hun så inderlig ønske å si:

«Ikke stress med at du er annerledes eller føler du skiller deg ut. Gå i de klærne du vil og ikke bry deg om andre. Til syvende og sist er det du som dømmer deg selv, og ikke de menneskene du tror ser arret ditt.»

- Jeg kunne ønske jeg visste at det ville komme noen og elske meg for den jeg er. Hele meg, og også arrene mine. Arrene vi bærer sier bare noe om hvor vi har vært, og ikke hvor vi skal, sier Tine Linnea.