Bernt skulle vært først over Atlanteren. For Amelia endte livet tragisk

Sommeren 1927: Verden holder pusten og følger med skrekkblandet fryd der vågale pionerflygere kappes om å bli førstemann til å fly non-stop mellom New York og Paris. Første uken i juni tror verden at franskmennene Nunegasser & Coli skal bli de historiske første, da de tar av fra Paris med kurs for New York.

Men de to våghalsene nådde aldri over det store havet – de styrtet i døden på ukjent sted og fikk trolig en våt grav. Det begynte for alvor å haste for amerikan­erne. De vil nødig la europeerne få denne enorme prestisje­-seieren.

I New York kjempet tre team natt og dag med å få sine pionerfly klare til den dristige overflygingen. Hvem ville komme på vingene først? Dristige Charles Lindbergh drev et soloprosjekt, med et enmotors fly, et bitte lite team og et enda mindre budsjett. Han ble levnet liten sjanse.

De store avisene mente det sto mellom jødiske Charles Levine og admiral Richard E. Byrd. Levine var en sleip forretningsmann som hadde lagt seg ut med alt og alle, og som stadig skiftet mannskap fordi han ikke tålte trynet på folk.

Den mer sympatiske admiral Byrd var knapp favoritt blant bookmakeme. Han var en navngjeten eventyrer som hadde et team på 40 personer og et budsjett på svimlende 500 000 dollar. Han hadde satt ingeniør Tony Fokker til å bygge et tremotors fly, «America», som skulle frakte et mannskap på fire over Atlanteren.

Byrd var en mann av store handlinger, men enda større ord. PR-kåt, skrytende og med evnen til å tøye sannheten til egen fordel. Det han ikke fortalte noen, var at hele prosjektet var fullstendig avhengig av én mann: Piloten. Den 28 år gamle Bernt Balchen fra Tveit.

Fra Finland til New York

Det ble tidlig klart at sønnen til kommunelege Lauritz Balchen i Tveit utenfor Kristiansand hadde eventyrblod i årene. Allerede som 18-åring vervet han seg til den finske borgerkrigen og sloss under Carl Gustaf Mannerheim. Etter et par år som kriger vendte han hjem til Norge og søkte ny spenning – denne gangen i luften.

Han utdannet seg til flyger ved nystartede Marinens Flygeskole i Horten i 1921. Unge Bernt Balchen utmerket seg tidlig som et stort pilottalent. Han var allerede en erfaren pilot da han vervet seg til Roald Amundsens luftskipsekspedisjon i 1926. 

Amundsens plan var å fly over Nordpolen som førstemann i verden. Balchen ble bakkemannskap og reservepilot på Svalbard, hvor han traff Amundsens konkurrent, amerikaneren Richard E. Byrd.

Balchen hjalp til med å reparere Fokker-flyet, som Byrd senere skulle hevde at han hadde fløyet over Nordpolen med – som førstemann. Admiral Byrd likte den unge nordmannen godt og inviterte ham med til USA høsten 1926. Eventyreren i Bernt Balchen greide ikke å si nei, og snart var han en del av Byrds omfattende fly- og ekspedisjonsteam.

En ny verden åpnet seg for den unge nordmannen i New York. Dette var virkelig mulighetenes land. Og da hotelleier Raymond Orteig vinteren 1927 utlovet en belønning på 25 000 dollar til den første som fløy New York-Paris non-stop, startet et race som fikk hele verdens oppmerksomhet.

Det første som skjedde, var at en rekke lykkejegere prøvde å konstruere langdistansefly og styrtet i døden under testingen. Orteigs pengepremie begynte å ligne en forbannelse. Men Byrd hadde teamet og erfaringen som skulle til for å lykkes.

Og han hadde datidens fremste flykonstruktør Tony Fokker i folden. Problemet var bare at Byrds faste pilot, Floyd Bennett, styrtet 16. april under testflyging for Atlanterhavsferden. Han ble alvorlig skadet og var ute av racet. Tony Fokker var klokkeklar i sitt råd til Byrd: – Gjør Bernt Balchen til førsteflyger!

Lindbergh stjeler konfekten

15. mai 1927 var spenningen på bristepunktet i New York. Alle de tre kandidatene begynte å få flyene klare: Charles Lindbergh alene i sitt «Spirit Of St. Louis». Byrd og Balchen i «America». Og Levine og hans pilot Clarence Chamberlin i «Columbia».

Været var imidlertid elendig, med regn og storm. Alle må vente. Bernt Balchen var utålmodig. Han ville komme av gårde først. Men admiral Bird gikk i store sirkler rundt seg selv. Han hadde livet kjært, og det skinte gjennom at han var svært skeptisk til å fly fra New York til Paris. Gang på gang ba han om at alle flyets systemer måtte sjekkes på nytt.

Plutselig kunngjorde han at «America» skulle avdukes i en stor seremoni lørdag 21. mai. Seks dager senere. Dermed ga han konkurrentene muligheten til å komme på vingene før helgen.

– Det virket nesten som Byrd benyttet ethvert påskudd for å utsette flygingen, uttalte en hoderystende flykonstruktør Fokker.

I Levine-leieren var det full krangel blant mannskapet. Den fåmælte, langbeinte Lindbergh fra Minnesota hadde ingen å krangle med. Ikke hadde han nerver heller. Om morgenen fredag 20. mai nærmest snek han seg ut til Roosevelt-flyplassen og klatret om bord i «Spirit Of St. Louis».

Fullastet med drivstoff i en enorm tank rett foran cockpiten – som hindret ham fritt syn fremover – tok han av og greide så vidt å unngå noen telefonledninger i enden av flyplassen. Lindbergh var på vei mot Europa. Tilbake sto en fortvilet Bernt Balchen og så drømmen gå i knas.

Størst siden Jesus

Dagen etter, lørdag 21 mai, sto admiral Byrd, Bernt Balchen og teamet deres i New York klare til å «avduke» flyet sitt. Men ingen var interessert. Verdens øyne var rettet mot Paris. 

Da Charles Lindbergh gikk inn for landing på Le Bourget-flyplassen, hadde han gjennomført en 33,5 timers flytur og en historisk bragd.

Franskmenn likte ikke amerikanere i mellomkrigstiden, men Lindbergh ble hyllet som en ekte helt. Kaos brøt ut overalt hvor Lindbergh beveget seg. Over natten oppnådde han en kjendisstatus som knapt noen mann av folket har opplevd før ham.

En New York-avis meldte at det var «den største begivenheten siden Jesu oppstandelse». Da han kom hjem til New York om bord i et marineskip, arrangerte byen en parade for nasjonens store sønn. 

Mer enn fem millioner mennesker tok til gatene. Paraden var den første begivenheten som ble kringkastet direkte til hele USA, via radio.

Lindbergh var hottere enn Elvis noen gang skulle bli. Alle ville ha et glimt av ham. Ingen spurte hvordan det gikk med konkurrentene. Litt i det stille greide kranglefanten Levine å bli enig med pilot Chamberlin, og de to fløy «Columbia» over Atlanteren 5. juni.

De hadde siktet på Paris, men navigasjonsutstyret den gangen var ikke-eksisterende. De landet på et jorde 18 mil nord for Berlin. Men de skal ha for innsatsen: De fløy lengre enn Lindbergh, og var i luften hele 43 timer.

Nødlander i havet

Hva så med Byrd og Balchen? De kunne ikke være dårligere. Til og med admiralen skjønte at det var gode sjanser for å overleve. 29. juni tok de av fra New York, en drøy måned etter Lindbergh.

Før avgang måtte Balchen søke amerikansk statsborgerskap siden dette skulle være et helamerikansk prosjekt. Byrd sa til pressen at Balchen «primært var passasjer, men kunne føre flyet litt da han selv og førsteflyger Acosta trengte hvile». Nordmannens rolle skulle nedtones maksimalt. I praksis fløy Bernt Balchen nesten hele veien.

Da Balchen overlot styringen til Acosta for å finne matpakka, var flyet farlig nær å styrte. Og da de møtte uvær over Frankrike og ikke kunne lande i Paris, måtte 28-åringen fra Norge foreta en spektakulær nødlanding på grunt vann ved kysten av Bretagne. Alle de fire kom uskadet fra landingen.

– Det var virkelig dramatisk. Jeg hadde ikke tanke for noe annet enn å redde mine kameraters liv, uttalte Byrd. 

Balchen satt ved spakene ved landingen, men det var mer av en tilfeldighet. Byrd kunne knapt ha bløffet verre. Nordmannen reddet alle ved sin perfekte landing. Admiralen hadde aldri kommet seg over havet og ned på bakken uten sin norske flyger.

De fire om bord i «America» ble også feiret og hyllet, om enn ikke som Lindbergh. PR-kåte Byrd uttalte at han «aldri hadde deltatt i kappløpet om å være først, for ham var det viktigst å vise at transatlantisk flyging i større fly, med passasjerer, nå var fullt mulig». 

Byrd skulle gjerne ha vært først, og han ville klart det, om han ikke hadde vært så livredd de dramatiske dagene i mai 1927. Flyet hans, og ikke minst hans glitrende pilot fra Norge, var klare for avreise før våghalsen Lindbergh.

Noen ganger koster det dyrt å tvile. Hadde det vært opp til Bernt Balchen, hadde Charles Lindbergh vært henvist til andreplass og glemselens slør.

Krigshelten Bernt Balchen

Ved utbruddet av andre verdens­krig i 1940 var Balchen en respektert offiser i det amerikanske luftforsvaret, og ble satt til å bygge opp og lede en militær flybase på Grønland.

I 1943 ble han forfremmet til oberst, og hentet til Sverige, hvor han ledet en rekke luftoperasjoner til og fra Norge.

Balchens krigsinnsats for Norge var enorm. Han og flyflåten han disponerte fløy over 4000 flyktninger ut av Sverige, mange av dem til Skottland for militær trening. Han fløy dristige tokt over Nordmarka med dropp av forsyninger til «gutta på skauen» – Milorg.

Det siste krigsåret leder Balchen innflyging av polititropper, mat og medisiner til Finnmark, fra Kallax flyplass i Luleå.

Avslørte Byrds bløff

Året før Atlanterhavsdramaet, i 1927, deltok Richard Byrd i et annet kappløp; førstemann til å overfly Nordpolen.

Roald Amundsen og italieneren Umberto Nobile, i luftskipet «Norge», var konkurrenten. Byrd var først, da han og pilot Floyd Bennett fløy over Nordpolen 9. mai 1926. Det var i hvert fall det han sa.

Men det var ikke lett å bevise. Mange tvilte på at han kunne nå tur/retur Nordpolen fra Svalbard på bare 16 timer, med det flyet han hadde. Bernt Balchen konfronterte ham med dette, og sa han aldri hadde greid å få det flyet opp i så stor fart selv.

Ifølge Balchen skal Byrd ha svart: – Vi greide det da heller ikke. Vi fikk en oljelekkasje og bare sirklet rundt i luften et stykke nord for Svalbard.

Byrd dro hjem til USA og mottok «Medal Of Honor», den største heltemedaljen du kunne motta. Balchen holdt hemmeligheten for seg selv i mange år, men da Byrd døde i 1957, valgte Balchen å fortelle historien i sin selvbiografi året etter. Byrds familie reagerte meget sterkt, og fikk stoppet opplaget på 4000 bøker.

Det sies også at Byrds bror, senator Harry Byrd, i det stille fikk stanset Balchens forfremmelse til brigadegeneral. Ryktene om Byrds bløff fortsatte å svirre. Hadde han snytt Amundsen for æren?

Det endelige svaret kom først i 1996, lenge etter aktørens død, da Ohio State University kjøpte Byrds arkiv. Loggen fra flyturen er full av utvisking og omtrentlige beregninger.

Etter alt å dømme hadde Balchen rett i sine mistanker om at flyets marsjhastighet ikke stemte med den avstanden det skulle ha tilbakelagt, og at Byrd bløffet om bragden.