PåskeKrim
Dolkestikkeren
Åtte år etter forrige drap tydet mye på at den ukjente seriedrapsmannen var tilbake. Politioverbetjent Olav Kaspersen kjente presset − dette hadde vært hans sak fra dag én. Nå måtte han løse gåten hvis det skulle bli en god jul.
Politioverbetjent Olav Kaspersen bet seg i leppen. Deres verste mareritt hadde akkurat kommet til live. Han var tilbake. Etter åtte år. Åtte år! Det var nesten så man hadde kunnet tro at fyren var død, at de skulle ha hatt så usannsynlig flaks. At galningen hadde krepert, som en ukjent, for evig uidentifisert seriedrapsmann, men allikevel, for alltid borte.
Men nei. Han var tilbake. Og så nå, da, rett før jul og allting. Den unge mannen som lå rett ut på den mørke gangstien, i et lite trafikkert område av parken, levnet liten tvil.
Flere noveller på Vimennpluss.no
Sjekk vårt rikholdige arkiv for flere noveller, og alt annet som har stått i Vi Menn siden 1951.
Mannen hadde dype knivstikk i ryggen, åtte i alt, som i sum formet en firkant, med linjer som underveis punkterte begge nyrene og begge lungene.
− Kan det være en copycat? Noen som vil gjenopplive myten?
Kaspersen snudde seg mot betjent Førde, som hadde kommet opp på siden av ham. Sammen ble de stående noen sekunder og betrakte den blodige, ja, nærmest fascinerende scenen.
Den unge mannen, allerede delvis dekket av et tynt lag med rim, drept, på mest bestialske vis.
− Nei. Det kan det ikke være.
Olav Kaspersen kjente tyngden av resten av verden, som presset ned på skuldrene hans. Dette hadde vært hans sak, helt siden han som ung etterforsker var delaktig i den første etterforsk-
ningen, etter seriedrapsmannens første drap. Og hver gang hadde han måttet avfinne seg med at de ikke klarte å ta ham.
Han bøyde seg ned over den døde mannen, og tok ham nærmere i øyesyn. Ung, kanskje i begynnelsen av trettiårene. Mørkt hår, atletisk, akkurat som de forrige.
De hadde saumfart de homofile miljøene, tatt utgangspunkt i en offer-profil, der drapsmannen måtte nære en voldsom aggresjon overfor unge, mørkhårede, atletiske menn. De hadde ikke kommet noen vei.
De hadde sågar lekt med tanken på en kvinnelig seriedrapsmann, med tilsvarende motiv, men hadde oppgitt tanken. Kraften som hadde blitt eksponert for å kunne hugge så dypt inn i ofrene, måtte stamme fra en mann. En sterk mann, det hadde vært rettsobdusentens egne ord.
Han visste han ikke burde tenke sånn, men Olav Kaspersen hadde bare tre år igjen til pensjonsalderen. Tre år, så hadde dette vært en annen etterforskers mareritt.
For jævelen etterlot seg aldri noe. Ikke et fingeravtrykk, ikke et snev av DNA. Åstedene var rene. Og ofrene var tilfeldige.
Altså stod de overfor en drapsmann uten noe tradisjonelt motiv, siden ofrene kom fra så ulike miljøer at ingen enkeltperson kunne befinne seg i dem alle. Da var det kun seksuelle motiv igjen, dersom drapsmannen ikke var ravende gal, noe Kaspersen betvilte. En gal mann etterlater ikke så systematisk rene åsteder.
− Det er nummer sju, er det ikke?
Olav Kaspersen nikket.
− Jo.
Sju drap. Alle utført på samme bestialske måte, og attpåtil med det samme stikkvåpenet. En lang, smal kniv, nærmest som en slags syl, stukket så langt inn at den nådde de vitale organene, nyrer og lunger.
Han hadde drømt om det om nettene, hvordan drapsvåpenet så ut og hvem som holdt i det, men de siste årene hadde han så smått avfunnet seg med at han aldri ville få svaret.
At seriedrapsmannen, som av media hadde fått det catchy navnet «Dolkestikkeren», etter at han selv hadde beskrevet drapsvåpenet som muligens en lang dolk, for alltid ville forbli ukjent.
En oppfatning som ikke stod så mye svakere nå, om han skulle være ærlig.
Nei, han måtte ikke tenke sånn. Han måtte nullstille, finne tilbake til den ungdommelige entusiasmen fra det første, den gangen han nesten kunne gå på vannet, og ingenting syntes umulig.Inntil man opplever, gang etter gang, at selv den mest iherdige innsats ikke blir kronet med annet enn dritt. Han sukket.
− Jeg må dra ned til Cato. Han må få dette av oss før media får tak i det.
Cato var det eneste offeret som noensinne hadde vært i klørne til «Dolkestikkeren» og overlevd. Det var mange år siden nå, men Olav visste at Cato aldri hadde klart å fungere normalt siden.
Nå bodde han i en trygdeleilighet i Drammen, langt unna Hønefoss, der alle drapene hadde skjedd. På en hemmelig adresse, for evig og alltid livredd for at «Dolkestikkeren» skulle finne ham igjen, og avslutte jobben.
En frykt som hadde gått over i nærmest en mani.
«Jævelen etterlot
seg aldri noe. Ikke et fingeravtrykk, ikke
et snev av DNA. Åstedene var rene.»
Olav hadde brukt år av sitt liv på å berolige ham, og samtidig prøve å fiske ut av ham mest mulig informasjon. Han var den eneste som beviselig hadde sett «Dolkestikkeren»s rette identitet.
De hadde prøvd alt, til og med hypnose, men uten hell. Hjernen hans hadde gått i lås, sa psykologene. Traumet hadde vært så sterkt at hjernen til Cato hadde stengt dørene til de minnene, antagelig for alltid.
Olav hadde imidlertid ikke resignert, og ettersom årene hadde gått, hadde de to utviklet det man nærmest måtte anse som et vennskap.
Det var lenge siden Olav hadde gitt opp å få en bedre beskrivelse av gjerningsmannen fra Cato nå. Sannsynligvis hadde han forandret seg mye også, på de årene som hadde gått, men Catos frykt var fortsatt like levende.
Olav gruet seg. Cato kom til å bli helt fra seg.
Cato hadde hatt usannsynlig flaks den skjebnesvangre kvelden. «Dolkestikkeren» hadde akkurat slått ham ned bakfra, Cato var på vei ned, da han fikk øye på en hund. En svart hund, med lange ører.
Det var omtrent det eneste Cato husket.
Så hadde han kommet til seg selv av at hunden stod over ham og slikket ham i ansiktet, og at eieren ropte på den.
Hunden hadde snudd, løpt sin vei, og Cato hadde bare skimtet ryggen til eieren idet hund og eier forsvant den andre veien.
De hadde selvsagt prøvd å få tak i ham, hundeeieren, men forgjeves. Han hadde snudd ryggen til Cato og gått, for aldri mer å gi seg til kjenne, hverken for Cato eller politiet.
«Han snudde seg rådvill mot krimteknikeren, som ivrig bøyde seg over og begynte å peke.»
De hadde vist Cato bilder av hunder, men han var nesten like usikker der, som på «Dolkestikkeren» selv.
Cato hadde fått et glimt av «Dolkestikkeren», rett før han slo. Han hadde hørt en lyd, hadde halvt snudd seg og fått et glimt av en mann, før det smalt.
Markert ansikt, brede kjever. Det var alt han erindret.
Cato Albertsen smilte idet Olav steg inn i den lille, kummerlige sosialboligen i Drammen.
− Olav, kom inn! Slå deg ned.
Olav besvarte smilet, møtte Catos utstrakte hånd, hilste, og satte seg.
De snakket om løst og fast. Om alt og ingenting, mens Olav hele tiden tenkte over den beste måten å røpe den egentlige intensjonen bak besøket hans: Å fortelle Cato at hans verste mareritt akkurat hadde våknet igjen. Som så mange, mange ganger tidligere.
Cato hadde vært tidlig i «Dolkestikkeren»s karriere. Han ville blitt det andre offeret, dersom «Dolkestikkeren» hadde lyktes.
Det betydde at Cato hadde gjenopplevd marerittet mange ganger, nærmere bestemt fire. Fem med denne.
Olav visste at det ble tyngre og tyngre for ham hver gang, akkurat som for Olav selv.
− Hva er det du sier? Enda et offer?
Cato gikk formålsløst rundt på gulvet i den lille stuen. Ansiktet var fordreid av frustrasjon og redsel.
− Vil han finne meg? Tror du han vil finne meg?
− Nei, nei, ta det med ro, Cato. Han vil aldri finne deg. Han har ikke lett etter deg heller, du var bare et tilfeldig offer, på feil sted til feil tid.
Og Olav gjorde som han alltid gjorde; trøstet, og forklarte Cato hva han kom til å gjøre. Hvordan han skulle snu hver stein, hvert strå, for å finne ham. Stakkaren hadde vært i grepet hans, og overlevd. Dette var det minste han kunne gjøre.
Etter halvannen time reiste Olav seg. Han så at Cato pustet roligere nå. At han var klar. Og at når nyhetene ble presentert på TV, om ikke altfor lang tid, ville Cato være forberedt. Han ville klare å takle det.
− Da holder du meg underrettet, da? Om det skulle skje noe?
Olav nikket. Han gjorde alltid det. Lot Cato ta del i etterforsk-
ningen, fra observatørens synsvinkel. Lot ham få følelsen av å delta i jakten. Ikke at det betydde noe fra eller til, men det betydde mye for Cato.
− Til neste gang, Cato. Og hvem vet? Kanskje dette blir gangen? Kanskje vi tar ham nå?
Han kjente i det samme Catos hånd på skulderen sin.
− Er det noen som kan klare det, Olav, så er det deg.
Først nå så han det, i Catos øyne: En usigelig tretthet. Han hadde med ett blitt helt grå.
− Cato, er det noe i veien? Du ser så …
− Syk ut?
Cato smilte blekt. Og Olav så hvordan han med ett nærmest visnet foran ham.
− Ja, jeg er syk, Olav, men ikke tenk på det. Tenk på jakten, fokuser på det du skal. La dette bli gangen da du tar ham. Og gi deg selv fred.
− Men hvor syk er du? Er det alvorlig?
Cato ristet på hodet.
− Ikke tenk på det. Du har vært en god venn i alle disse årene, og jeg er ikke død ennå. Bare ta ham, for meg, ok?
Olav kjente at ordene fra Cato ikke hadde beroliget ham, der han var på vei ned trappene igjen. Hvor syk var han?
Han ville ikke kalle Cato en nær venn. Han var en skjebne, et medmenneske han hadde forbarmet seg over, i den evige jakten på «Dolkestikkeren». Et menneske han ikke tillot seg å legge igjen i grøften.
Og nå var han altså syk. Så syk at han ikke hadde klart å holde fasaden der oppe, selv om han hadde prøvd. Og så syk at han ikke ville fortelle det til Olav.
Men det måtte vente. Han visste at «Dolkestikkeren» ikke ville slå til igjen før tidligst om noen år, om han gjorde det i det hele tatt. Skulle de ha en mulighet, måtte det bli nå.
Cato var varslet, da var det ingenting mer å vente på. Jakten var offisielt i gang.
− Olav, dette må du se!
Olav snudde seg mot krimteknikeren, som plutselig hadde manifestert seg i døråpningen til kontoret hans.
Han så ivrig ut. Så ivrig som bare en bærer av gode nyheter kunne tillate seg å se ut, i tider som disse.
− Ja?
− Se her! Fra åstedet.
Olav så, men visste ikke hva han så på. Et bilde, av det siste offeret. Han snudde seg rådvill mot krimteknikeren, som ivrig bøyde seg over og begynte å peke.
− Se her, på jakkeermet til offeret; blod.
− Ja, selvsagt. Han ble stukket åtte ganger?
− Nei, det er ikke hans. Det er ikke offerets blod!
Olav hørte hva han sa, men tillot seg ikke å tro på det. Sju åsteder. Sju åsteder hadde det blitt, med dette, og aldri, ikke en eneste gang, hadde han etterlatt dem noe. Og nå dette?
− Kan det være gammelt? Kan det tilhøre noen som ikke har noe med drapet å gjøre?
Krimteknikeren ristet ivrig på hodet.
− Nei. Da ville det ha tørket inn, sett annerledes ut. Dette er ferskt. Dette er fra drapstidspunktet.
− Og nå kjører dere DNA-søk?
Krimteknikeren nikket, stadig like ivrig.
− Og ikke nok med det − se her!
Olav så, men trodde ikke det han så på.
− Et fingeravtrykk?
Igjen intens nikking.
− Ja, i offerets blod! Og det tilhører ikke offeret! Noen har berørt halsen hans og avsatt et perfekt fingeravtrykk, med offerets eget blod!
Olav kjente med ett at han ble i tvil. For disse tingene han hørte, de kunne ikke stemme. «Dolke-
stikkeren» gjorde ikke slike feil. Han gjorde aldri feil.
− Kan det ha vært noen andre?
− Hvem skulle det ha vært? Hvem begynner å fingre på et dødt menneske, som åpenbart er drept? Nei, Olav, da ringer du politiet!
De hadde fått svarene. Og både fingeravtrykket og DNA- profilen hadde tilhørt samme mann. Det var altså samme mann som både hadde berørt offeret, med offerets eget blod på hendene, og som hadde blødd selv, på offerets jakkearm.
Det eneste problemet nå var at hverken DNA eller fingeravtrykket var registrert i politiets registre. Altså var mannen ustraffet.
Ikke bare det, han hadde aldri heller hatt en tilstrekkelig sterk mistanke mot seg til at det hadde blitt besluttet å innhente fingeravtrykkene eller DNA-et hans.
Men det var da noe, det også. Dog ikke nok.
– Så du fant endelig noe, da, etter alle disse årene?
Cato nikket fornøyd fra sofaen. Olav hadde fortalt ham sannheten, at dette ikke var nok. At så lenge de ikke hadde mer, kunne man i realiteten se for seg at han aldri ville bli tatt, men at det i det minste var noe.
Han så at Cato fremstod adskillig dårligere enn sist han var her, enda det bare var fire dager siden.
– Kreft.
Cato besvarte spørsmålet Olav tydeligvis hadde formet med øynene sine.
– Jeg har bare en kort stund igjen. Strålebehandlingen har ingen virkning lenger, det er over. Jeg lever allerede på lånt tid.
Olav kjente hvor håpløst det med ett føltes. Og hvor viktig det ble å få tatt «Dolkestikkeren» før Cato døde.
– Jeg har allerede levd lenger enn de trodde, da de avsluttet behandlingen. Jeg kjenner det går mot slutten nå. Jeg fikk lov å bo hjemme, men de ser etter meg hver dag, og når jeg ikke klarer det lenger, må jeg på sykehus.
Han smilte.
– Men først. Jeg har noe til deg.
Olav ble sittende og se etter ham, der han stavret seg sakte, uendelig sakte, over stuegulvet, og bort til et skap. Cato tok ut en eske.
Stavret seg tilbake med esken i den ene hånden. Han stanset og rakte esken til Olav.
– God jul, Olav. Jeg vet vi bare er i november, men jeg vil nok ikke rekke julen i år.
Olav kjente at han ble rørt. De hadde aldri gitt hverandre gaver. De hadde ikke et slikt vennskap.
– Cato, jeg …
– Hysj. Bare åpne den.
Olav åpnet. Det var en lang, slank kniv. Olav så at det var blod på den. På bladet, skaftet, overalt.
– En kniv?
Cato smilte.
– En dolk.
Olav hevet hodet og så på ham. Klarte ikke å si noe.
– Gratulerer, Olav. Du klarte det til slutt.
– Var det deg?
Cato nikket.
– Det med vitnet, og hunden. Det fantes aldri noe vitne, eller noen hund. Det var noe jeg fant på, for å komme nær etterforsk-
ningen, og etterforskeren, deg. Det var derfor du aldri fant meg. Du lærte meg hva jeg skulle gjøre for aldri å bli tatt. Du trøstet meg aldri, Olav, du lærte meg opp.
Cato smilte.
– Det var derfor jeg la igjen spor denne siste gangen. For at dere skulle klare å identifisere meg, når du nå pågriper meg. Og derfor skal du få denne, sammen med min tilståelse. Så kan du gå i graven, du også, forhåpentligvis lenge etter meg, og vite at du tok rett mann.
Denne saken ble første gang publisert 31/03 2020, og sist oppdatert 03/04 2020.
