Julekrim
Død på direkten
Så hadde det altså skjedd, det jeg hadde fryktet helt siden jeg møtte henne. Victoria hadde blitt forelsket i en annen. Jeg følte meg enormt ydmyket og hatefull og ble slått av en umulig tanke: Jeg måtte drepe henne.
Klokken 18.20
Jeg har nettopp drept min kone.
Hun døde momentant. Med forbløffet blikk og et halvkvalt stønn skled hun langsomt ned fra stolen og ble liggende på gulvet foran juletreet.
Jeg har fulgt min nitide plan til minste detalj. Nå gjenstår bare alibiet.
Det perfekte alibi.
Alibiet til en kaldblodig drapsmann som har skutt sin egen hustru.
For to uker siden ville tanken på at jeg skulle bli en morder – en slik avsindig sjalu galning som dreper sin egen kone, en slik du bare leser om i avisen – være utenkelig.
Men for to uker siden skjedde det noe som snudde livet mitt opp ned.
Min hustru – min søte, elskelige, morsomme, trofaste lille
lerkefugl – begynte å forandre seg. Tankene hennes var helt andre steder. Blikket ble unnvikende. Hun måtte stadig av gårde for å møte venninner. Hun fikk tekstmeldinger som hun umiddelbart slettet. Hun fikk telefonoppringninger hun ikke ville svare på når jeg var til stede. Eller hun gikk ut på terrassen og lukket døren så jeg ikke kunne høre hva som ble sagt.
Jeg er ikke dum. Selvsagt forsto jeg.
Dette er min historie.
To uker før drapet
«Nei da. Han aner ingenting.»
Victorias stemme lød leken og kokett. Jeg ble stående aldeles stille og lytte. Hun sto på kjøkkenet med mobilen presset mellom øret og skulderen. Hun trodde vel jeg fortsatt var ute i garasjen.
«Slapp helt av», kniste hun. «Dette er min lille hemmelighet. Vår hemmelighet. Han kommer aldri til å finne ut av det.»
En klang av noe fremmed og forbudt hadde sneket seg inn i stemmen hennes.
«Du», hvisket hun plutselig, «jeg må legge på. Jeg tror han er tilbake».
Så hadde det altså skjedd, det jeg hadde fryktet helt siden jeg møtte henne. Hun hadde funnet seg en annen. En yngre mann, sannsynligvis. En som er spenstigere og mer spennende enn meg.
Faen ta henne.
Faen ta meg. Selvmedlidenhet kler meg dårlig.
Du vet hva jeg heter. Du vet hvem jeg er. Du kjenner meg fra fjernsyn og kino og ukebladenes forsider. Noen av dere – ikke så rent få, når jeg tenker etter – har sett meg i rollen som Hamlet eller Peer Gynt på teaterscenen.
Jeg avskyr betegnelsen kjendis, men de som har greie på slikt, sier jeg er blant de fremste. Vel. Dem om det. Personlig foretrekker jeg klangen i ordet celebritet.
Jeg traff Victoria for ti år siden. Hun var noen og tjue, jeg et par og femti. Sett på maken? Det ble selvsagt en del skriverier. Vi var et umake par, Victoria og jeg. Hun med sin ungdommelige skjønnhet og sprudlende spontanitet, jeg med min berømmelse og dekadente verdensvanthet. Se og Hør omtalte oss spøkefullt som skjønnheten og udyret.
Jeg vil ikke utelukke at forholdet vårt har bidratt til Victorias suksess som samlivsrådgiver. Hver tirsdag ser du henne på God morgen, Norge på TV 2. Nettstedet hennes – VictoriasVerden.com – har titusenvis av treff hver eneste dag. Her svarer hun på spørsmål om sex og samliv. Hun er ingen blogger, sier hun, hun er en influencer. To ganger i uken strømmer hun et web-tv-program på YouTube med gode råd for parforholdet.
Jeg ante ikke at jeg var sjalu av natur. Ikke før nå. Jeg har alltid vært trygg på meg selv. Men da jeg først kom under vær med Victorias sidesprang, ble det hele en besettelse.
Hvem var min rival? Hva betydde han for henne? Var han en bedre elsker enn meg? Hvorfor ham fremfor meg?
Jeg ble en patetisk, ynkelig stakkar.
Hver kveld, når jeg kom hjem fra teateret, så jeg tegn på at han hadde vært på besøk hos henne. Bilspor i oppkjørselen. Våte fotavtrykk i entreen. Ting som var flyttet på. Tro meg: Ingenting skjerper oppmerksomheten mer enn sjalusiens mistenksomhet. Vi har aldri brydd oss med å re opp dobbeltsengen, men nå var den strøken hver eneste dag.
En kveld fant jeg en skralleskrutrekker – av alle ting – blant pakkene under juletreet. En skralleskrutrekker? At min kones elsker brukte verktøy i mitt eget hjem – at han hjalp Victoria med småting som hun burde ha bedt meg om å fikse – bare forsterket følelsen av å bli invadert, fortrengt, utstøtt.
Regelmessig sjekket jeg mobilen hennes. Det hendte hun glemte å slette tekstmeldingene umiddelbart.
«Alt klart :) bare kom!»
Noen dager senere:
«Kysten er klar, han er på teateret.»
Og den som gjorde mest vondt:
«Slapp av, gamlefar aner ingenting! :)»
Gamlefar …
Noen dager senere var alle tekstmeldingene borte. Slettet.
Det sier vel sitt?
En formiddag fulgte jeg etter henne, lik en agent i en spionfilm, hjemmefra og til sentrum. Jeg hadde kledd meg ut som en boms. Slik følte jeg meg også.
Hun møtte ham på Theatercafeen. Så originalt. Jeg betraktet dem, stjålent, gjennom de store vinduene.
Han var en kjekk mann på hennes egen alder. Muskuløs, med halvlangt hår og tredagersskjegg.
Gjennom vinduet stirret jeg, tungpustet og vantro, på mannen som hadde stjålet min hustrus hjerte.
Noe tungt falt gjennom meg.
Han virket så selvsikker og nonchalant.
Så ung og kjekk.
Victoria blusset og lo.
Det var der og da jeg ble slått av en umulig tanke.
Jeg måtte drepe henne. En uavvendelig konsekvens av hennes svik og mitt indre, lydløse skrik.
Misforstå meg ikke: Jeg verken kan eller vil rettferdiggjøre drap. Innerst inne er jeg ikke et samvittighetsløst monster. Tross alt har jeg elsket henne, oppriktig og inderlig, siden den dagen vi traff hverandre.
Men nettopp derfor var tanken på å miste henne – miste henne til en annen mann – uutholdelig.
I mitt mudrede sinn hadde jeg ikke noe valg.
Kan du forestille deg følelsen?
Sjalusien. Hatet. Sorgen. Fornedrelsen. Ydmykelsen. Bitterheten. Sinnet.
Når en kvinne myrdes – ikke minst en gift kvinne som har en affære – er ektemannen den første politiet mistenker.
Selvsagt. Såpass skjønner jeg. Men jeg er slu. Jeg er en slu satan.
Jeg visste utmerket godt hvordan jeg kunne ta Victoria av dage – mens jeg selv sto på teaterscenen.
Klokken 13.00
«Kom kl. 19 presis!»
Victorias tekstmelding til elskeren levner lite rom for misforståelser. Tidspunktet er ikke tilfeldig. Klokken 19 starter min teaterforestilling.
Ser man det …
Klokken 19 presis. Stevnemøtet passer perfekt. Med litt hell vil elskeren hennes få skylden for drapet.
«Skatt?» roper Victoria fra entreen. «Jeg må ut en tur. Jeg skal møte Jorunn og Astrid. Jeg er hjemme før du drar i teateret!»
Hun har aldri vært flink til å lyve, Victoria.
Skatt, du liksom.
Klokken 18.15
Hun kommer hjem fra møtet med «venninnene» kvart over seks. Hun ser glad og nyelsket ut. Hun er rød i kinnene og våger ikke riktig å møte blikket mitt.
«Hei vennen, alt vel?» spør hun. Stemmen hennes er fremmed og full av hakk.
Vennen …
Pistolen, som far en gang overtok fra en kamerat under krigen, er ladd og klar. Den ligger, tung og kald, i lommen på blazeren min.
Hun gir meg et fort kyss og går inn i stuen, der hun setter seg ved pc-en. Akkurat slik jeg har forutsatt. Hver kveld rundt disse tider spiller hun inn web-tv-
sekvensen som legges ut på hjemmesiden hennes og YouTube tidlig neste morgen.
«Gud så varmt det er!» roper hun.
Jeg har skrudd termostaten i huset på maks for å forsinke temperaturfallet i liket. På den måten blir det vanskeligere for rettsmedisineren å fastslå et nøyaktig dødstidspunkt.
Jeg hører den profesjonelle stemmen hennes:
«Hei, alle sammen, velkommen til en ny dag i Victorias Verden. I dag skal jeg snakke om hvordan du og partneren din kan få mer spenning i forholdet – og kanskje piffe opp hverdagen nå i juleinnspurten …»
Spenning i hverdagen er hun visst blitt ekspert på, ja.
Den store bestefarsklokken bak henne viser 18.59. Den går tre kvarter for fort. Det samme gjør pc-uret.
«Har kjærlighetslivet ditt nok krydder?» spør Victoria og stirrer inn i webkameraet.
Jeg kommer inn i stuen ute av syne for kameraet. Kanskje synes skyggen min, men det spiller ingen rolle.
Blid og fornøyd snakker Victoria rett i kamera og sier noe om at par må dyrke hverandre og kjærligheten.
Søtt. Åh så søtt.
Victoria vet alt om å dyrke kjærligheten.
Bak henne funkler det i alt glitteret på juletreet.
Jeg trekker pusten dypt og tar pistolen opp av lommen.
Med fjernkontrollen setter jeg i gang opptaket av Dagsrevyens kjenningsvignett. Irritert snur Victoria seg mot meg.
Bestefarsklokken begynner å slå sine syv tunge slag.
Victoria ser spørrende på sitt eget armbåndsur.
I samme øyeblikk skyter jeg henne.
Jeg treffer henne i brystet. I et tidels sekund ser hun på meg, forbløffet, som om hun lurer på hva i all verdens land og rike jeg driver med. En rød rose sprer seg på den hvite blusen hennes.
Så stønner hun og faller om på gulvet.
Jeg er skremmende rolig og oppfører meg mekanisk: Jeg slår av Dagsrevy-
opptaket før de begynner å lese gårsdagens overskrifter. Jeg dekker til webkameraet, lagrer opptaket og stiller pc-uret tilbake til riktig tid. Jeg åpner bestefarsklokken og snurrer storeviseren tilbake med pekefingeren.
Når politiet sjekker opptaket av drapet på Victorias pc, vil alt tyde på at drapet skjedde presis klokken 19.
Hvis elskeren hennes varsler politiet, vil han automatisk bli mistenkt. Hvis han stikker av, vil noen i nabolaget helt sikkert ha observert ham.
Naturligvis vil jeg bli mistenkt, jeg også. Men klokken 19 går teppet opp for kveldens forestilling. Den siste oppsetningen før julefreden senker seg.
Da vil jeg stå på teaterscenen. For fullt hus.
Publikum er mitt alibi.
Innen kriminalteknikerne er på plass, vil alle kroppsfunksjonene som kan avsløre dødstidspunktet, etter all sannsynlighet være innenfor rettsmedisinens vide feilmarginer. Tross alt tar det minst et par timer før rigor mortis, dødsstivheten, setter inn.
Grundig tørker jeg fingeravtrykkene av pistolen og legger den på stuebordet. Har jeg flaks, vil elskeren ta i den i vanvare. Hvis han lar den ligge, vil det være nærliggende for politiet å mistenke ham for å ha fjernet sine avtrykk.
På bordet i entreen legger jeg en beskjed jeg allerede har håndskrevet:
«Hei skatt,» står det med min formfullendte skjønnskrift. «Du ble visst forsinket. Jeg stikker innom Busy Bar etter forestillingen, ser deg senere. Kyss kyss.»
Jeg lar døren stå på gløtt da jeg går.
Klokken 19.03
På scenen spiller jeg overraskende bra. Fra salen fornemmer jeg publikums beundrende engasjement og innlevelse. Enkelte forestillinger er magiske.
Jeg ankom teateret tjuefem minutter før jeg skulle på scenen. Fem minutter for sent ute, men jeg varslet både inspisienten og sminkøren om at jeg var på vei, og i denne rollen trenger jeg bare ti minutter i sminken.
En halv time ut i forestillingen legger jeg merke til en mann som smyger seg inn gjennom forhenget ved døren inn til orkesterplass. Han stiller seg opp ved forhenget.
Det er noe ved ham … Han er spinkel som en vadefugl og slipper meg ikke med blikket.
Så pussig, tenker jeg, å komme en halv time for sent.
Da forestillingen er ferdig, og vi får stående applaus, er han borte.
Etter forestillingen skynder jeg meg over gaten og rundt hjørnet til Busy Bar.
Klokken 21.02
Mannen fra teateret sitter på en barkrakk og venter på meg.
Jeg kaster et spørrende blikk på ham mens jeg bestiller min pilsener. Han vagler seg bedre til rette på barkrakken. Omsider møter han blikket mitt.
«Kondolerer», sier han.
Ordet detonerer som en dypvannsbombe. Kondolerer? Hvem er han? Hva vet han?
Han viser frem sitt identitetskort. «Ulrichsen. Oslo politidistrikt. Drapsavsnittet.»
«Har det skjedd noe?»
Stemmen min er overraskende stø og sonor. En skuespillers stemme. Det er ikke engang mulig å høre hjerteslagene mine eller panikken som jager gjennom meg.
«Trodde du oppriktig talt du kunne slippe unna?»
Han konstaterer mer enn han spør.
Teppefall …
Jeg putter en peanøtt i munnen og suger. Jeg liker smaken av salt. Bartenderen setter glasset med pilsener foran meg. Jeg drikker to dype slurker og svelger peanøtten i farten.
«Det er ikke ofte vi ser slik oppfinnsomhet», sier han. «De fleste drap begås i affekt. Skjødesløst, tankeløst. Dette var annerledes. Utstudert. Utspekulert.»
Han vinker på bartenderen og bestiller en Farris. Jeg venter på fortsettelsen. Hjerteslagene dunker i ørene mine.
«Vi ville nok ha stusset på blindsporene du la ut. Den åpne døren. Den håndskrevne beskjeden. Opptaket fra webkameraet. De forvirrende klokkeslettene. Dagsrevy-vignetten. Den høye innetemperaturen. Dødstidspunktet ville skapt en smule undring. Rettsmedisineren ville ant at dødstidspunktet ikke kunne stemme med klokkeslettet på opptaket. Riktignok er ikke kroppens fysiologiske reaksjoner på brå død alltid like eksakt. Obdusenten kan ikke bestandig fastslå dødstidspunktet ett hundre prosent presist.»
Bartenderen kommer med politimannens Farris. Isbitene klirrer mot glasset.
«På den annen side har rettsmedisinerne ganske mange holdepunkter når de skal fastsette et sannsynlig dødstidspunkt. Rigor mortis – dødsstivheten. Pallor mortis – likblekheten. Algor mortis – kroppstemperaturen. Livor mortis – likflekkene. For å nevne noe. Paradoksalt nok kan det være lettere å fastslå dødstidspunktet etter noen timer. Men rettsmedisinere er flinke folk, vet du. De beste. Og som regel er de bedre enn amatørene som forsøker å lure dem.»
Sekundviseren svever rundt urskiven på klokken på veggen. Bartenderen mikser en Singapore Sling. Et sted i baren ler en kvinne.
«Samtidig har vi den taktiske etterforskningen. Vi er ikke helt talentløse, vi etterforskere heller. Vi stiller oss selv spørsmål. Jo, selvsagt ville vi funnet frem til opptaket på pc-en. Men hvorfor lagret drapsmannen opptaket? En pussig handling i en så dramatisk og stressende situasjon. Offeret kunne umulig ha gjort det. Vi ville nok ha spurt oss selv om det var noe han ville vi skulle se. Som for eksempel klokkeslettene på opptaket og klokken i bakgrunnen? Ville han vi skulle høre Dagsrevy-
vignetten?»
Han smiler for seg selv.
«Litt overtydelig, det hele?»
Han skakker på hodet og tar en slurk av mineralvannet.
Utenfor baren, nesten ikke synlig gjennom refleksene i de store vinduene, skimter jeg flere politibiler.
«Men ingenting av dette spiller noen som helst rolle», sier han.
Pause.
«Vil du ikke vite hvorfor? Lurer du ikke på hvorfor ingen av disse momentene betyr noen verdens ting?»
Jeg sleper blikket i hans retning.
«Du var dyktig», sier han. «Det skal du ha. Oppfinnsom. Men for å være ærlig, tror jeg vi i politiet ville ha vært dyktigere. Vi ville nok ha avslørt deg. Men hvem vet? Som sagt har det ingen betydning.»
Han nikker til noen utenfor baren. To uniformerte politimenn kommer inn og stiller seg rett innenfor døren.
«Saken er den», sier han, «at din kone i to ukers tid har samarbeidet med TV 2 om en ny underholdningsserie – Hjemme hos oss – som skal sendes på lørdager. En slags mellomting av Skjult kamera og Komplottet. Og du var førstemann ut. TV 2 skulle lage et times program for å hedre deg og dine over mange år som skuespiller. Tanken var at deltagerne i Hjemme hos oss skulle utsettes for den ene episoden merkeligere enn den andre – i sitt eget hjem. Du kan tenke deg selv. Practical jokes. Hundre pizzaer levert på døren. Tulleoppringninger. En struts på badet. Slike ting. Nå i kveld – ja, faktisk rundt disse tider – skulle din kone og en rekke kolleger av deg vente med et helt batteri av morsomme overraskelser. Programmet skulle sendes på nyttårsaften. Din kone har vært helt sentral i planleggingen, ifølge prosjektlederen i TV 2.»
Munnen min åpner seg, men ingen ord kommer ut.
«Med god hjelp fra din kone har TV 2 de siste to ukene forberedt kveldens opptak», fortsetter politimannen.
«Blant annet har de installert ti skjulte kameraer rundt om i huset ditt. De startet prøveopptakene da din kone kom hjem tidligere i kveld.» Fra innerlommen henter han frem en minnebrikke.
«Stakkarene i regibussen, som står parkert i en sidegate nær huset ditt, skjønte selvsagt ingenting av det de så. Og da den grusomme sannheten gikk opp for dem, var det for sent. Til gjengjeld har vi glimrende opptak, fra ulike kameravinkler, av alt du foretok deg fra din kone kom hjem klokken kvart over seks – og du drepte henne – til du dro ned i teateret åtte minutter senere.
Ja ja. Skal vi gå?»
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 65 2020
Denne saken ble første gang publisert 29/12 2020, og sist oppdatert 04/02 2021.
