Krimnovelle

Nettet snørte seg sammen. Hvis han ikke gjorde noe drastisk, ville pengene bli borte for alltid

Eiendomsinvestor og tidligere leiesoldat Oddgeir Tangen måtte løse problemet. Både lokale krigsherrer i Kongo og skatteetaten her hjemme var ute etter ham.

Pluss ikon
KRIMNOVELLE.
KRIMNOVELLE. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

− Hva er det du sier? Sa han at han var kongoleser?

− Ja? Er det så rart da? Du tjenestegjorde jo der i årevis? Det er vel en gammel kjenning, da?

Oddgeir Tangen stirret forskrekket på kona. Han hadde ennå ikke fått av seg dressen etter enda en krevende dag på kontoret. Den siste tiden hadde virkelig tatt på. Lengre og lengre arbeidsdager, for mindre og mindre penger.

− Og han sa ikke noe navn?

Trude, kona, ristet på hodet. Oddgeir stirret bistert ut av vinduet.

− Er det noe galt?

Trude hadde med ett fått et bekymret uttrykk i ansiktet.

− Nei da, Trude, ikke tenk på det. Det går fint.

Men han kunne se at hun kom til å tenke på det. Akkurat som hun hadde kunnet se at alt ikke var fint.

Tilbake på kontoret neste morgen stirret Oddgeir rett inn i en gul post-it-lapp festet til pc-skjermen. Han rev den av, og leste: «Ring Steve.»

Den korte setningen ble etterfulgt av et telefonnummer, med utenlandsk prefiks. Et han kjente veldig godt igjen. Det kongolesiske.

− Rita?!

− Ja?

Sekretæren stakk hodet inn. Rita var hans mest betrodde medarbeider. Han hatet tanken på at han kanskje måtte si henne opp snart, fordi eiendomsinvesteringene slett ikke hadde kastet så godt av seg som han hadde håpet.

Og nå hadde det altså dukket opp nye skjær i sjøen, ting som kunne gjøre det enda mye vanskeligere. Som kunne strupe pengestrømmen totalt.

− Var det du som tok imot denne?

Han viftet med post-it-lappen.

− Ja, selvsagt? Hvem ellers?

Han nikket. Dumt spørsmål.

− Sa han noe mer?

Rita ristet på hodet.

− Nei, bare at dere var gamle kjente. At dere hadde en historie sammen, tilbake i Kongo.

− Ok. Takk.

Han sukket, plukket opp telefonen og slo nummeret. Det gikk to ring, så svarte det i den andre enden.

− Ja, det er Steve.

− Hei, det er meg, Oddgeir.

Det ble helt stille noen sekunder.

− Oddgeir. Vi må snakke sammen. Du må komme.

− Nå? Det passer jævla dårlig, jeg …

− Ja. Nå.

Oddgeir svarte ikke. Han kjente Steve for godt. Han køddet aldri, sa aldri noe han ikke mente. Og mente heller aldri noe, uten at han hadde en god grunn.

− Ok. Jeg tar neste flight.

Varmen slo imot ham da han gikk ned flytrappen og tok de siste skrittene ned mot kongolesisk jord. Den var intens. Han hentet den ene reisekofferten han hadde med, og gikk ut i ventehallen.

Han så ham med det samme. En ung, kongolesisk mann, med et skilt med navnet hans på. Så Steve kunne ikke engang hente ham selv? Hadde stjernen hans sunket så mye?

Han gikk bort til den unge mannen og identifiserte seg. Mannen nikket, tok kofferten og begynte å gå ut av ventehallen.

Bilen som ventet sto i stil. En rusten, skabbete Toyota. Det var ikke slik han hadde håpet å returnere etter åtte år i tjeneste som leiesoldat i Kongo. Etter å ha lagt seg opp en betydelig egenkapital, noe i penger, men aller mest i kontakter. Kontakter som skulle sikre ham en sikker inntekt, en sikker og høy inntekt livet ut, når han kom tilbake til Norge.

Slik hadde det altså ikke gått. De to diamantgruvene kastet fortsatt godt av seg, men mer og mer av overskuddet gikk med til å leie sikkerhetsvakter for å holde lokale krigsherrer på avstand.

Han hadde papirene på gruvene, jo da, men her i Kongo var ikke et papir mer verdt enn, ja, papiret det var skrevet på. Det var den sterkestes rett. Han hadde vært sterk da han var her. Men de kjente ham ikke lenger her nede. For dem hadde han bare blitt enda en rik, hvit mann, som bodde langt unna. Ikke den krigeren han hadde vært. Ikke en de måtte frykte.

Og hva hadde han egentlig trodd? At han kunne flyte på gammel storhet i det uendelige? De utfordret ham nå, hele tiden, og det kostet. Det kostet så mye at han ikke lenger gikk i pluss. Og med røde tall fra Kongo ble det røde tall hjemme i Norge.

Eiendomsporteføljen i Oslo sto og falt med økonomisk innsprøytning fra diamantgruvene, og han ville være avhengig av dem i årevis ennå, inntil han hadde bygd seg opp skikkelig. Og på toppen av det hele hadde Skatteetaten begynt å blande seg inn også. Begynt å spørre ham ut om inntjeningen her nede. Som ganske riktig hadde vært større enn han hadde oppgitt. Det var en ond sirkel. En han måtte bryte. Fort.

Med hodet fullt av disse dystre tankene, entret han hovedkontoret i sitt eget gruveselskap. Steve, hans høyre hånd i Kongo, og den som tross alt fikk det til å snurre rundt, spratt opp idet han fikk øye på sjefen.

− Hei, Steve.

− Hei, Oddgeir, bra du kunne komme så raskt. Vi har et problem.

Steve satte ham raskt inn i realitetene, som var akkurat så dystre som antatt. Den unge sjåføren sto fortsatt i rommet og fikk med seg alt som ble sagt, ingen av de to mennene enset ham.

− Det er for øvrig en du må treffe, Oddgeir. Det er ingen vei utenom. Han er faktisk her om ti minutter, jeg fortalte ham at du skulle komme.

− Å? Hvem da?

Steve ristet på hodet.

− Du ville ikke tro meg om jeg sa det. Du må vente og se.

Nøyaktig ti minutter senere svingte en svart Mercedes av litt eldre årgang inn på gårdstunet. Bak kom det ytterligere to biler, to firehjulstrekkere, fulle av bevæpnede, unge menn.

− Hva i …?

Oddgeir ble stående vantro og se hvordan bølgen av bevæpnede soldater hoppet ut av bilene og satte kurs mot hoveddøren.

Fremst gikk en storvokst, kongolesisk mann, som Oddgeir kunne sverge at han dro kjensel på.

− Det er ikke? Det kan ikke være?

Steve svarte ikke. Det var ikke nødvendig.

I neste nå slo døren opp, og mannen sto plutselig foran dem.

− Så, du kom, ditt ynkelige krek!

Oddgeir svelget. Han kunne se hvordan skaren av bevæpnede milits-soldater flankerte mannen og siktet mot Oddgeir med våpnene sine.

− George, jeg …

− Ti stille!

Den buldrende stemmen skar igjennom rommet.

− Som du ser, jeg lever, og det er ikke takket være deg! Du prøvde å få meg drept! Men nå er rollene byttet om. Nå er det du som har våpnene rettet mot deg, og jeg som tar avgjørelsene.

− George, hør her, jeg …

Med ett satte den storvokste fart og løp mot ham. I neste øyeblikk fikk han et slag i tinningen som sendte ham i gulvet. Han krøket seg sammen, mens sparkene haglet.

− Du trodde jeg var død, ikke sant? Men du burde gjort jobben selv, ditt svin! Nå er det for sent.

Med ett, like brått som angrepet hadde kommet, stilnet det. Den høyreiste skikkelsen, som Oddgeir hadde kalt George, nikket med ett mot mennene.

To av dem gikk frem, plukket ham opp og begynte å slepe ham med seg mot ytterdøren. Steve prøvde å protestere, men George brøt ham av.

− Jeg har ikke noe uoppgjort med deg, så om du er fornuftig, skal jeg la deg leve. Denne mannen lurte meg, svindlet fra meg min del av diamantgruvene. For å klare det, måtte han drepe meg, noe han trodde han hadde gjort.

George spyttet foraktelig mot bylten som ble slept bortover gulvet.

− Han burde ha dobbeltsjekket at oppdraget gikk i orden. Jeg kjøpte meg fri. Den muligheten vil ikke han få.

Så snudde han seg og gikk. Tre minutter senere kunne Steve bare observere støvskyen fra de tre bilene, der de ga gass og kjørte vekk.

Oddgeir ble vekket av iskaldt vann, som trengte seg inn gjennom nesen og rant ned i svelget. Han følte med ett at han ble kvalt og satte i et skrik. I det samme stoppet vannflommen. I stedet kjente han en sviende ørefik. Deretter en til, og enda en.

Ør og fortumlet ble han sittende og stirre ned, fremfor seg, på gulvet. Et jordgulv. Og lydene? Fuglene? Han hadde hørt på de lydene, i årevis. Han var ute i jungelen.

− Er du våken?

Han kikket opp, fortsatt ør og fortumlet. Han kunne se silhuettene av flere menn. Minst fem, kanskje flere, som stod et stykke unna. Men det var mannen rett fremfor ham som fylte synsranden: George.

− George, hør her …

Det smalt igjen. Denne gangen etterfulgt av et sus som ikke forsvant. Trommehinnen? Sprakk den?

− Du burde ikke ha kommet tilbake, Oddgeir. Det var dumt av deg.

− George, jeg …

En ny ørefik. Han holdt kjeft.

− Vi var venner en gang, Oddgeir, du og jeg. Vi var brødre. Vi sloss sammen. Og så prøvde du å drepe meg?

Han prøvde ikke å svare. Visste hva som da ville komme. Ingen sa noe. Den tause skaren av bivånere var stille som mus. De observerte en dødsdømt manns aller siste time. En mann som bare hadde ett sted igjen å gå: Dødsriket. Oddgeir visste ikke om det var i respekt for hva som skulle skje, eller om de bare var livredde for George, men det var antagelig en kombinasjon.

− En siste ting, George?

Han bare hvisket, prøvde å gjøre stemmen ubetydelig, prøvde å unngå å bli slått mer. Kjevene verket, ryggen verket etter sparkene, magen. Alt verket.

− Ja?

Stemmen var med ett spørrende. Ikke så hard. Som stemmen til en tidligere kamerat som ikke hadde glemt gammelt vennskap.

− Ikke drep meg her, foran dem. Som du selv sa: Vi var soldater en gang, du og jeg. Brødre. Vi sloss sammen, spiste sammen og drakk sammen. Du og jeg. Vi to. Og en kule? Hva sier du? Gir du meg denne siste gesten?

Den store mannen ble stående i taushet noen sekunder. Det var så stille i rommet at alle kunne høre den ensomme myggen som summet et sted blant dem. Så nikket han.

− Greit. Men jeg tar med to mann som venter ved bilen. Prøver du på noe som helst, dreper jeg deg med en gang.

Han nikket mot de to nærmeste.

− Plukk ham opp og plasser ham i bilen min. Og bind føttene hans. Sørg for at han ikke kan unnslippe.

Oddgeir hevet blikket fra lasteplanet, idet de kjørte ut fra den provisoriske jungel-leiren. Han kunne telle åtte-ti mann, som alle sto og så etter dem, der de humpet av sted, lengre inn i jungelen. Der de alle visste hva som kom til å skje.

Trude Tangen rettet på den svarte kjolen og de svarte hanskene. De var nye, i anledning begravelsen. Hun måtte ta seg godt ut, det var forventet av henne. Alles øyne kom til å hvile på henne, og det var hun som måtte ta imot alle kondolansene og bære familiens sorg utad i dag.

Guttene, de var så små, bare åtte og ti. Hun skulle skjerme dem, la dem slippe å stå der ved graven og ta imot alle de bedrøvede blikkene og lykkønskningene. Som om de ville hjelpe det aller minste?

Hun kvakk til av stønningen borte fra senga.

− Har ikke jeg sagt at du må ligge stille? Du har jo ikke ett helt ribbein igjen i kroppen?

Hun så strengt bort på ham der han slapp seg tilbake mot puten.

− Jo, men jeg skulle så gjerne …

− Jeg vet det.

Hun gikk bort til sengen og strøk Oddgeir ømt over håret.

− Men pappa hadde forstått det. Du kommer deg ingen steder, ikke slik det er fatt med deg. Du er unnskyldt. Bilulykken i Kongo holdt på å ta livet av deg, vi er bare glad det ikke er din begravelse vi skal i. Pappa var gammel, vi klarer det uten deg.

Trude smilte, et trist, lite smil, strøk ham igjen og rettet seg opp. Oddgeir så etter henne, inntil hun var ute av døren. Hun og guttene.

Da han var sikker på at de var dratt, og at ingen kom til å overhøre ham, reiste han seg opp og grep mobiltelefonen på nattbordet. Det var hans første mulighet siden han hadde kommet hjem fra Kongo.

Han slo et nummer og ventet.

− Hallo?

− George? Hvordan går det?

Det lød latter i andre enden.

− Det er vel heller jeg som skal spørre om det, gamle venn? Hvordan går det med deg? Jeg drepte deg tydeligvis ikke med slagene og sparkene?

Oddgeir prøvde å le, men det gjorde for vondt.

− Nei, men du har det i deg fortsatt, din jævel. Men, jeg har ikke så lang tid. Har du kontroll?

− Ja da, alt har gått greit, brummet stemmen tilbake.

− De kjøpte det med hud og hår. Gruven er min, og ingen kommer til å prøve seg igjen. Ingen vet at jeg representerer deg, og at du fortsatt eier den.

− Bra.

Oddgeir slapp seg bakover i senga og pustet ut. Fremtiden var reddet. Etter at de lokale høvdingene hadde begynt å mobilisere, hadde han skjønt at det var et tidsspørsmål. At de aldri ville gi seg, før de hadde tatt kontrollen over gruva, om de eide den eller ikke.

Det eneste slike skjønte, var makt. Makt og tilstedeværelse. Noe George måtte ta hånd om fra nå av. Med Oddgeirs penger. Penger fra gruven.

− Har du mange nok menn?

George lo.

− Jada, ikke bekymre deg. Dessuten tror alle at jeg drepte deg, og det inngir respekt. Det er fortsatt mange som husker deg her nede. De tør ikke utfordre meg ennå. Og gjør de det, så kjøper vi noen flere soldater. Det går helt fint, Oddgeir.

Han trykket av samtalen. Det hadde vært det siste alternativet. Å involvere sin gamle soldatkamerat og iscenesette denne maktovertagelsen der nede, sette en støkk i dem. Og det hadde virket.

Det gikk en slant ekstra til George, selvsagt, men i sum ville han spare mange penger allikevel. Penger han før hadde brukt på tidvis korrupte vaktmannskaper, som stjal fra gruvene. Ingen kom til å tørre å gjøre det mot George. Ikke etter det de trodde George hadde gjort mot ham.

Han sukket, men tilfreds denne gangen, for første gang på lenge. Sårene ville gro. Trude hadde glatt kjøpt historien om en bilulykke. Forsikringsselskapet også, selv om både bilist og bil hadde stukket av etter å ha kjørt på ham.

Og etter at George, med falske ID-papirer, hadde levert ham på sykehuset, sammen med de to soldatene som i likhet med George var gamle soldatkompiser, hadde marerittet vært over.

For de hadde måttet gjøre det realistisk. De hadde sørget for å leie inn spioner fra krigsherrene blant mennene som hadde bivånet mishandlingen av ham, for at historien skulle komme til de rette ørene. Det hadde den gjort nå.

Nå gjenstod det bare å gro sammen igjen. Og vente på pengene. Og denne gangen ville de komme.

Denne saken ble første gang publisert 02/04 2020, og sist oppdatert 23/03 2021.

Les også