Finn Schjøll besøkte asylmottaket

På et aylmottak står jubelen i taket, mens Blomster-Finn bare blir sintere og sintere

– Jeg har kjørt forbi mange ganger. Det har aldri falt meg inn å stoppe og se hvordan de har det sier Finn Schøll.

<b>VARME:</b> Idet Finn satte seg i sofaen, kom to små krypende tett inntil ham. Eliana (2) og Asma (6) vet at de ikke får gaver til jul, men tenk om de får bli i Norge. Det hadde vært den største gaven.
VARME: Idet Finn satte seg i sofaen, kom to små krypende tett inntil ham. Eliana (2) og Asma (6) vet at de ikke får gaver til jul, men tenk om de får bli i Norge. Det hadde vært den største gaven. Foto: Gry Traaen
Publisert Oppdatert

De som lever et liv på vent i årevis fortjener å få et Finn Schjøll-pyntet juletre, bestemte Hjemmets lesere.

– Jeg får vondt i hjertet av å høre disse historiene. Dette er nydelige mennesker, det er ikke noe i veien med dem. Vi gjør dem til noe de ikke er, sier Finn.

På asylmottaket i Hobøl står jubelen i taket, mens Blomster-Finn bare blir sintere.

Finn sitter i en slitt fløyelssofa i det som er fellesstuen på asylmottaket. Han er oppbrakt. Det er første gang han er på et asylmottak, og det er første gang han kommer tett på noen av deres historier.

Etter hvert som timene går, blir han mer og mer opprørt av det han hører.

- Det er pinlig, men jeg har kjørt forbi dette mottaket hundrevis av ganger på vei til huset mitt i Sverige. Det har ikke falt meg inn å stikke innom og spørre fikk hvordan de har det. Dette besøket hadde jeg så godt av, sier Finn Schjøll.

For fjerde året på rad deler ukebladet Hjemmet ut et Finn Schjøll-pyntet juletre. Vi ba leserne om å melde inn kandidater til oss, og i år kom det inn flere forslag på asylmottak.

Mange mente at de som bor «på vent», enten de har fått opphold og venter på å få vite hvor de skal bo, eller som har fått avslag og må reise, fortjener å få kjenne på den norske julegleden. Og få sprer den bedre enn nettopp Finn Schjøll.

– Vi må åpne hjertet før vi åpner munnen. For hvor irriterende er det ikke når folk uttaler seg om deg uten at de har snakket med deg, og uten å ane hva du står i? Hvor mange er det ikke som mener noe om asylsøkere uten noensinne å ha snakket med noen?

Flukt og avslag

På mottaket i Hobøl bor det 150 mennesker. I den koselige lille stuen er det sitteplasser til ni.

I dag har de ansatte pyntet med julerøde løpere på de to bordene, tent fire røde lys og hengt lysende hjerter i vinduene.

<b>PYNTEGLEDE:</b> Det kravlet ivrige barn over alt rundt treet, og de ga seg ikke før hver eneste gren var søkklastet med kuler. Haben (4) og Eliana (2) synes det er stas å bli med på bildet. 
PYNTEGLEDE: Det kravlet ivrige barn over alt rundt treet, og de ga seg ikke før hver eneste gren var søkklastet med kuler. Haben (4) og Eliana (2) synes det er stas å bli med på bildet.  Foto: Gry Traaen

– Det er myndighetene som bestemmer, vi har ingen mulighet til å påvirke prosessen for hvem som får asyl eller ikke. Men vi prøver så godt det er mulig å gjøre en vanskelig tid så fin for dem som mulig, sier Olav Calidonio Strand, ansvarlig for mottaket.

Vi møter et yrende liv av glade barn. Noen gjemmer seg bak gardinene, noen stuper over julekulene vi har med og henger dem flittig på treet.

I armkroken til Finn sitter Eliana. Hun er to år og aner ikke at hun har fanget oppmerksomheten til en av Norges største TV-personligheter. Men hun merker at dette er et varmt bestefar-fang. Hun har bodd hele sitt liv på mottak. Ved siden av sitter Asma. Hun er seks år og alvorlig.

Moren til Eliana og Haben, Sara (25), sitter overfor Finn. Fordi vi har spurt, forteller hun om flukten fra Eritrea.

– Min mann og jeg måtte flykte. Han kom på kant med regimet. I tretten dager reiste vi gjennom ørkenen. Det var 50 grader, forteller hun.

Hun lager duvende beveg­elser med hendene for at vi skal se det for oss. Sand, sand og atter sand i en uutholdelig varme. Sammen med 200 andre stod hun og mannen på en lastebil, hevder hun.

Les også: En dag åpnet lille Gerd den forbudte skuffen og brikkene falt på plass

TITT TEI: Litt sjenert, men mest glad. Eliana (2) er en trygg og fin jente som ikke vet om et liv utenfor mottaket. Her har hun bodd hele sitt liv.
TITT TEI: Litt sjenert, men mest glad. Eliana (2) er en trygg og fin jente som ikke vet om et liv utenfor mottaket. Her har hun bodd hele sitt liv. Foto: Gry Traaen

Solgt til en fremmed

– Foreldrene mine er døde, sier hun ettertenksomt og drar pekefingeren over halsen for å vise hvordan de ble tatt av dage.

– Da vi kom frem til Sudan og hovedstaten Khartoum, ble jeg arrestert og fengslet fordi jeg ikke hadde pass. Etter fire måneder betalte en fremmed kvinne noen fengselsansatte for å få meg ut. Hun skulle
tjene penger på meg. Jeg ville ikke, men siden hun hadde kjøpt meg ut av fengselet, hadde jeg gjeld til henne, 60 000 kroner. Fullstendig korrupt system.Familien til mannen min betalte pengene. Da kunne vi flykte videre, og etter noen måneder kom vi til Norge.

– På lastebilen var det mange som snakket om Norge. Et fritt og demokratisk land der alle kan si hva de mener, folk er snille, det er mat til alle. Og kaldt. Det stemmer, alt sammen, smiler Sara.

<b>GAVE:</b> Finn gir hvert av barna på denne underlige juletrefesten hver sin julekule som han har designet for Magnor. – Når de blir store og forstår mer, vil de kanskje fornemme hjertevarmen fra Hjemmets lesere som nominerte asylmottaket, sier han.
GAVE: Finn gir hvert av barna på denne underlige juletrefesten hver sin julekule som han har designet for Magnor. – Når de blir store og forstår mer, vil de kanskje fornemme hjertevarmen fra Hjemmets lesere som nominerte asylmottaket, sier han. Foto: Gry Traaen

Det er fem år siden hun kom til Norge. Hun har bodd på mottak i Hammerfest, Nesna, Lillestrøm, Kyrksæterøra, Bamble og her i Hobøl hvor hun har vært de siste to årene.

– Regimet i Eritrea vil ikke ha sånne som meg i landet, fordi jeg har flyktet. Hvis jeg kommer tilbake er det fengsel, eller …

Så drar hun fingeren over halsen igjen. Mannen hennes har fått innvilget opphold og bor i Lillestrøm. De to døtrene deres har også fått opphold. Men altså ikke Sara.

– Min mann har ikke fast jobb, og hvis vi bor sammen med ham, mister jeg støtten. Derfor bor jeg på mottak, forklarer hun.

Hun har fått avslag to ganger, men sparer penger til å søke på nytt. Det koster kr 10 000.

Les også: Sigjørn Johnsen om tapet av kona: – Vi skulle jo bli gamle sammen

Skikkelige folk

– Vi kan ikke behandle folk på denne måten. Dette er skikkelige folk. Vi sender dem som kasteballer rundt i landet. Barna får venner på skole og i barnehage, og så blir de dratt opp med roten gang på gang. Vi må faktisk åpne hjertene våre og gi dem et skikkelig liv. Det har Norge råd til, sier Finn.

– Hvilke drømmer har du for fremtiden, Sara? spør Finn.

– At vi kan bo sammen som familie, at jeg kan bli frisør og makeupartist, tjene penger slik at barna mine får nok mat og klær, sier hun.

Mahin (31) kommer for å hente jentene sine. Det er tid for leksehjelp, et tilbud som mottaket står for, og som de fleste benytter seg av.

– Jeg forstår ikke så mye av det de lærer på skolen, så jeg kan ikke hjelpe dem. Jeg fikk 170 timer norskkurs da vi kom. Det er det alle får, og ingen får mer før man har fått opphold. Jeg skulle så gjerne lært mye mer, forteller hun.

<b>BERØRT:</b> Finn trekker Amany til side. Han vil høre hennes historie, og han blir oppriktig fortvilet.
BERØRT: Finn trekker Amany til side. Han vil høre hennes historie, og han blir oppriktig fortvilet. Foto: Gry Traaen

For å hjelpe moren til å snakke bedre norsk insisterer barna på bare å snakke norsk hjemme. Ikke
kurdisk. Dorsa (10) hjelper moren å fortelle og jenta snakker flytende og perfekt norsk.

– Mamma har mange norske venner, og noen venner i Arendal har gitt meg denne nisseluen, sier hun, og det synes lang vei at hun føler seg fin.

– Men lillesøsteren min har ødelagt lysene i luen. Den kunne egentlig lyse, sier hun.

Når vi spør hvordan de håper å feire julaften, svarer mamma Mahin, med hjelp fra datteren:

– Jeg har ikke penger til gaver, men tenk om vi kunne stekt en kalkun, sier hun.

Så forteller hun at barna elsker norsk laks, men at det er for dyrt.

– Uansett, jeg lar barna spise først, så spiser jeg. Jeg er litt sulten hele tiden, forteller hun.

Drømmer og håp

Asylsøkerne får penger hver 14. dag, 700 kroner per person. Det skal holde til alt av mat, klær, utstyr og medisiner.

Hun, mannen og barna flyktet fra Iran fordi mannen hennes fikk problemer med regimet. Ifølge henne vil begge bli fengslet om de returnerer.

– Mine foreldre er igjen i Iran. Jeg er veldig bekymret for dem og savner dem. Vi kan ikke snakke sammen på telefon, fordi den er avlyttet. Mitt ønske er å bli syke­pleier og jobbe med de gamle, sier Mahin.

Så sier datteren: – Mamma er mye redd, særlig om natten. Hun får ikke sove, for hun er redd for at politiet skal komme og hente oss.

Les også: – Jeg tenkte mye på om det var hans måte å ta farvel på

Glemmer estetikken

Finn blir så oppslukt av historiene han hører at han glemmer å dandere tulipanene i de vakre julegrønne vasene han har med. Og han glemmer å følge med på hvordan julegranen blir.

Tidligere år har estetikeren i ham fulgt nøye med på at det blir balanse mellom de forskjellige fargene og størrelsene på kulene. Men i dag glemmer Finn å følge med.

– Gi meg 170 timer til å lære meg kurdisk, jeg hadde ikke hatt sjans, selv ikke da jeg var i 30 årene og ganske kvikk, utbryter Finn.

– Språk er nøkkelen til å skape forståelse og etablere kontakt. Hvis noen på den
tiden hadde satt Knut og meg og mine to døtre inn på et 12 kvadratmeter stort rom, vi hadde ikke maktet det. Det kan jeg si, vi hadde klikket. Men det er det vi gjør med asylsøkerne. Ikke et par uker, men år etter år.

– Jeg får vondt i hjertet av å høre disse historiene. Dette er nydelige mennesker, det er ikke noe i veien med dem. Vi gjør dem til noe de ikke er, sier Finn.
– Jeg får vondt i hjertet av å høre disse historiene. Dette er nydelige mennesker, det er ikke noe i veien med dem. Vi gjør dem til noe de ikke er, sier Finn. Foto: Gry Traaen

Så forlater Finn julestuen på mottaket og stiller seg ute i striregnet.

Amany er utdannet frisør, og mannen hennes, Abdullah, er elektriker. De har flyktet fra Irak med sine to barn Ali på 13 og datteren Zainab på 10 år. Amany er så glad for å være her i Hobøl.

– Det fineste mottaket vi har vært på, forteller hun og ramser opp stedsnavn etter stedsnavn der hun og den lille familien har bodd de årene de har vært i Norge.

Hun jobber hardt for å lære språket, å følge med på norsk TV hjelper henne. For hun
håper at de snart får opphold.

– Jeg vil så gjerne jobbe, jeg ønsker å bidra til sam­funnet og gi barna våre en fin barndom og ungdomstid.

Passivitet er ikke bra

Når Finn kommer inn igjen, forteller han at han har ringt til noen bekjente i nærom­rådet, kanskje de trengte en elektriker. Men han sier ikke noe til asylsøkerne, han vil ikke gi dem forhåpninger.

Så forteller Olav at han gjorde nettopp dette for noen år siden. Lokale bedrifter var mer enn villige til å ta imot asylsøkere for å gi dem erfaring og språkopplæring. Mottaket ordnet med forsikring, og asylsøkerne var ivrige og arbeidsvillige. Kanskje ville de også få lønn, men Olav mente det var viktig å fylle dagene med innhold.

<b>JULEGLEDE I ET FREMMED LAND: </b>Det ble skikkelig liv i leiren da Finn kom med et nydelig juletre. Fra høyre: Zufan, Amany, Zainab, Dorsa, Shahrean, Finn, David, Mathias, Asma, Hallelujah, Birke, Olav, Stine, Anja, Haben, Mahin, Sara og Eliana.
JULEGLEDE I ET FREMMED LAND: Det ble skikkelig liv i leiren da Finn kom med et nydelig juletre. Fra høyre: Zufan, Amany, Zainab, Dorsa, Shahrean, Finn, David, Mathias, Asma, Hallelujah, Birke, Olav, Stine, Anja, Haben, Mahin, Sara og Eliana. Foto: Gry Traaen

– Ingen har godt av passi­vitet over lang tid, sier han.

Men så kom det stopp ordre fra Justisdepartementet. Argumentet var at asylsøkerne ville fortrenge norske arbeidstagere.

Vil skaffe julegaver

Det går noen dager, det blir lørdag og fridag, så er Finn Schjøll på tråden: Du må sende meg helt nøyaktig hva mottaket heter, og mailadressen til lederen.

– Hvorfor det?

– Jeg kjenner noen som driver med leker, og nå vil jeg sende dem en e-post og fortelle hva jeg har opplevd. Jeg har så lyst til at barna på mottaket skal få en julegave hver. Det er pinlig, men jeg har kjørt forbi dette mottaket hundrevis av ganger på vei til huset mitt i Sverige. Det har ikke falt meg inn å stikke innom og spørre fikk hvordan de har det. Dette besøket hadde jeg så godt av, sier Finn Schjøll.

Les også: Monica (43) trodde hun var frisk – men så fikk hun en brutal beskjed

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning