Lite fete netter
Les vår kåsørs betraktninger om nattelivet..
- Hysj, ikke så høyt!
Jeg hvisker og vifter febrilsk med hendene. Kona fryser til is idet hun er i ferd med å legge seg ned på senga etter toalettbesøket. Hun blir liggende i en halvveis situps og lytte til de forsiktige pipene fra barnevuggen i fotenden. Den lille babyen finner roen igjen, og kona strekker seg forsiktig ut over lakenet.
- Ingen brå bevegelser. Du vet det blir et helvete om han våkner nå, sier jeg, fortsatt med innestemme.
Hun ser på meg, skjeler påtatt og presser tunga mot underleppa. Blikket mitt viker, og jeg vender ryggen lydløst til. Etter uker i angst for å vekke den lille, har jeg funnet alle tenkelige teknikker for å snu meg i senga uten å lage et pip. Kona, derimot, sliter fortsatt med å finne balansen mellom kroppen og madrassen.
Kniiiiiiiiiirk. Sengebunnen lager den velkjente lyden som den gjør hver kveld. Vi stivner igjen, og ligger måpende med vidåpne øyne for å høre om han våknet denne gangen. Men det er stille fra enden.
- Du må ligge stille. Du vet at senga knirker når du prøver å snu deg, sier jeg nærmest lydløst.
- Slapp av! Jeg hadde nesten krampe i leggen og måtte rette ut beinet. Jeg må få røre meg, sier hun bassiøst.
- Men du må ikke bråke. Jeg klarer å snu meg uten at senga knirker, så hvorfor klarer ikke du, hvisker jeg strengt.
Det blir stille. Lenge. Så kommer stemmen hennes tilbake med tiltagende styrke.
- Hva er det egentlig du prøver å si? At jeg er tjukk?
Hun snakker med en iskald og halvhøy stemme.
- Hyyyyysj, prøver jeg meg for å ta brodden av stemningen.
- Nei, ikke noe mer hysjing fra deg. Sier du at jeg lissom er tjukkere enn deg?
- Nei, jeg sa at du må være stille. Nå vekker du snart han borti der, sier jeg og peker som en villmann mot føttene våre.
- Du sa at det knirker når jeg snur meg, og ikke når du snur deg. Det betyr at du mener at jeg er tyngre enn deg, sier hun høylytt idet hun setter seg opp i senga. Det knirker igjen, og poden våkner. Det begynner med forsiktig piping, men jeg vet hvor det skal ende. Jeg legger hånden min forsiktig på hennes, og hvisker med blid stemme.
- Nei, nei, nei, det er bare det at vi må være heeeelt stille, hvis ikke så har vi det gående i natt.
Hun reiser seg opp i knestående, freser og begynner å gynge opp og ned i senga. Senga knirker som ei låvedør, og lyden akkompagneres av hennes nå skrikende stemme.
- Jeg har akkurat født sønnen din, og alt du kan si er at jeg er tjukk, fråder hun.
- Hør på dette, du! Hør hva tjukka kan få til! Hør da, din tynne flis, hyler hun mens hun hopper opp og ned i senga med full høyde og stamper på lemmene mine.
Ungen er med ett lys våken og klar for å starte dagen. Klokken er halv fire, og løpet er kjørt. Jeg gjør mitt for å redde min egen morgendag.
- Det er min skyld, for jeg lå på den siden før. Og da ødela jeg sikkert bunnen. Men kanskje vi kan legge ungen i senga hans i naborommet i morgen, smiler jeg.
- Du skal sove på naborommet heretter, sier hun og løfter den lille opp i senga for å amme. Han faller straks til ro, lukker øynene og smatter fornøyd. Det knyter seg i magen, jeg vet godt hvor vond den reisesenga i naborommet er.
- Du er ikke tjukk, sier jeg.
- Det er du, svarer hun.
- I hue. Natta!
Denne saken ble første gang publisert 09/01 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.