Heldigvis har ikke alle blitt gatekjøkken

Citroën H Van, bedre kjent som HY, er blitt selve symbolet på den etablerte individualismen, hvor en forkjærlighet for håndverk står likestilt med interessen for det forgangne.

Med håndverk menes ikke tradisjonelle yrker som snekker, murer, elektriker eller baker. Den ikoniske varebil, hvis paneler minner mer om bølgeblikktaket på den fraflyttede nabogården enn karosseri-plater, er blitt svært populær som såkalt «foodtruck», ofte med ny drivlinje, eller helt uten motor for å få mer plass til taco.

Over hele verden flokker folk seg rundt den enkle, franske varebilen med selvbærende karosseri og enkel mekanikk, og tilber den som den reneste gull-okse.

En håndverker i Kristiansand

Er man opptatt av Citroën generelt og HY spesielt kan man muligens se med en viss sorg på den ikoniske varebilen bygget om til trendy gatekjøkken. Eksemplaret vi fokuserer her har heller ikke unnsluppet blikksaksa.

Her sto imidlertid ikke håndvrengte, italienske pølser eller fingerknuste kaffebønner fra Peru på menyen, men rett og slett joggedress i polyester og kullgrill. Den har faktisk levd et liv som bobil. Men det startet ikke slik.

HY-en, som er en 1960-modell, ble førstegangsregistrert i Norge i 1961 på en håndverker fra Kristiansand. Etter hvert endte den opp i Tønsberg, hvor den ble ombygd og registrert som bobil.

Det er også her dagens eier, Alf Inge Rage, kom inn i bildet. Han observerte den litt pjuskete Citroën-en stående, og ba en kjenning i miljøet holde øye med bilen og gi beskjed om den skulle selges.

Kom på skinner

Om lag ti år senere, i 2008, kom telefonen Alf Inge håpet på: Bilen skulle bort som en del av en større opprydding på tomten. Handel ble utført og bilen ble satt på toget i Tønsberg i retning Stavanger.

Hjemme i Sandnes satt Alf Inge spent og ventet. En gammel Citroën varebil på et tog går ikke upåaktet hen, så flere av Alf Inges bekjentskaper sendte ham melding etter hvert som bilen, eller rettere sagt toget, passerte dem.

Du kan tro det ble litt av en oppstandelse da bilen endelig kunne hentes ved det som den gang var godsterminalen i Paradis i Stavanger.

Det er ikke hver dag en slik bil kommer på skinner. Selv om Alf Inge formelt sett er eier av HY-en, er han klar på at det er klubbens bil. Citroën DS & ID-klubben, avdeling Stavanger.

Pent bruk

Bilen har de «bruksrestaurert», som de sier. Alt må virke og bilen må kunne brukes, men det trenger ikke å være noe glansbilde. Bilen brukes i klubbsammenheng, det være seg kjøreturer eller frakting av deler til og fra delemarked eller andre treff.

Dog har den ikke blitt fryktelig mye brukt. Det er ikke alle som ser like lyst på å kjøre den. HY-en kan være et litt krevende bekjentskap. Det støyer en del og kan absolutt ikke sammenlignes med «flyvende tepper», som de ellers er vant med i klubben. Den korrugerte varebilen med butt nese er tidvis benyttet så lite at det fikk selv en EU-kontrollør til å reagere:

– Hæ!? Det var jo samme kilometerstand for to år siden, jo!

Men å kvitte seg med den, kommer neppe på tale. Alf Inge har ymtet frempå noen ganger, men blir raskt satt på bedre tanker.

Selvgjort og velgjort

Med en sterk og god klubb med gode rutiner er det ingen sak å restaurere bil. En Citroën HY høres gjerne ut som en enkel bil å restaurere. Man kjøper inn noe bølgeblikk og ferdig med det.

Så enkelt er det ikke. Da bilen ble ombygd til bobil, fikk den større dør bak der det opprinnelig var en todelt lem med «låvedører» på nedre halvdel. Det er i hvert fall det klubben selv tror.

Citroën gjorde nemlig ikke alt likt på bilene sine den gangen. Lem fikk klubben laget selv med topphengslet vindu og todelte låvedører. Ellers er det mekaniske gått gjennom og teknisk sett er bilen tipp topp. Den er også blitt lakkert i den etter hvert så ikoniske grå-fargen disse bilene ofte har og har fått «CITROËN» nydelig malt på sidene.

Bibendum, eller Michelin-mannen som de fleste kjenner ham som, er også kommet på plass som en liten gallionsfigur foran på taket. Alf Inge hadde ham liggende og syns det passet å ha ham der.

– Lastebil-gutta setter dem på overalt, så da kan ikke vi være noe dårligere, sier Alf Inge.

Alf Inges entusiasme for Citroën er smittende og har vært med ham siden 1972. Da leste han i en avis at nå hadde drosjenæringen fått en «flyvende sofa» i form av en Citroën DS. Der og da sa det «klikk» for Alf Inge og siden har det vært Citroën som teller. Selv endte han opp med en Citroën DS i 1978, en bil han har ennå, 48 år senere.

– Den skal aldri selges, sier Alf Inge.

I tillegg har han en 1936 Traction Avant. Alf Inge har med andre ord Citroën-historikken sin i behold.

Kjappe fakta: 

Citroën Type H ble bygget fra 1947 til 1981. I løpet av de 33 årene ble det produsert nesten en halv million eksemplarer av kassebilen med bølgeblikk­paneler og med butt nese.

Den ble bygd som alt fra håndverkerbil og salgsbod for matvarer, til brannbil og rullende campingtelt, og den fikset alt. Torsjonsfjæring ga den både god komfort og flatt lasterom med lav innlastingshøyde.

Motor og girkasse kom i første omgang fra Traction Avant («gangsterbilen» fra 1930-tallet), og senere fra DS – rett nok montert i motsatt retning og med drivhjul i den andre enden.

Type H kom i løpet av sin produksjonstid både med bensin- og dieselmotor, og effekten var fra 34 til 58 hestekrefter.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 46 2026

Da Svein dro og så på bilen, var han ikke i tvil

For å få lov til å kjøpe den sjeldne bilen, måtte Steinar love én ting