Her finner du flest bobileiere i Norge

Undersøkelsen utført av Norsk Turistutvikling AS var klinkende klar. De to suverent største bobilfylkene i Norge er Hordaland og Rogaland, med henholdsvis 18 og 14 prosent av landets bobileiere. Med andre ord – hver tredje norske bobileier er bosatt i ett av disse to fylkene.

Vi dro sørvestover fra Oslo for å gjøre en reise gjennom deler av disse to fylkene. Prøve å skjønne hvorfor så mange her kjøper bobil. Er det spesielt mange og flinke forhandlere her? Eller er det fin natur, gode campingplasser, fine fricampingmuligheter og generelt bra tilrettelegging for bobiler vi snakker om?

Vi startet den offisielle delen av ferden på grensa mellom Vest-Agder og Rogaland, på Nordsjøveien fra Flekkefjord mot Egersund. Stikkordet er natur og mangfold. Vi vet at der fremme, bare en times tid unna, venter Jæren med sine veldrevne gårdsbruk, endeløse steingjerder og strender, og tidvis værharde kystlinje.

Men før vi kommer så langt er bildet helt annerledes. Veien innover mot Egersund byr på kupert terreng, nakne berg, små og store vann og spredt skog. Veiene er først smale og svingete, men retter seg opp og blir bredere, særlig etter Sokndal.

Den sene septemberdagen vi kjører mot og snart forbi Egersund (som har bobilparkering ved kaia), blåser det frisk bris. Vinden kjennes godt i bobilskroget når Jæren i all sin langstrakte prakt åpner seg opp foran oss.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Bobiltreff

En pause fra vindkastene får vi i Ogna. Der får vi øye på et stort antall bobiler på et sted vi sjelden ser dem – en fotballbane. En brå sving og litt etterretning senere har vi fastslått at det er Norsk Bobilforenings Region Sør som har årsmøtetreff i Ognahallen.

Rundt 180 bobiler er på plass, og et blikk inn i selve hallen understreker hva vi vet fra før – at Bobilforeningen er en organisasjon der det sosiale har en sentral plass.

Snart fortsetter vi med orkesterplass til grønne marker, beitende sauer og kyr, steingjerder, mektige brenninger og et utall severdigheter som for eksempel fyrtårn, museer, prestegårder – og dessuten en og annen campingplass verdt å stoppe for.

Men dessverre ikke lenger Brusand Camping. I 2012 ble den kåret til årets Topp Camping av Norsk Bobil og Caravan Club. Bare én gang tidligere hadde en campingplass i Rogaland fått denne utmerkelsen.

Men i sesongen 2015 har Brusand Camping stengt for døgnbesøk, og satser nå bare på fastliggere og hytteutleie. Synd! Men heldigvis er ikke døren nødvendigvis stengt for godt for bobilistene.

Fra Brusand tar vi også en avstikker innover i landet, opp i det som kalles Høg-Jæren. Enda en gang opplever vi dette forunderlig hurtige skiftet i topografi og vegetasjon. Et kvarter etter at vi forlater det åpne landskapet med strendene og brenningene, kjører vi på flotte kurvete veier med skog, berg og idylliske vann.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Lekre strender

Rogaland er selvsagt langt mer enn lavere og høyere deler av Jæren. Rogaland er ikke minst Ryfylke og fjell og fjorder, og egentlig et Norge i miniatyr.

Og så er Rogaland til de grader et paradis for surfere og alle som liker strandliv. I Stavanger-regionen, spesielt i Sola kommune, ligger det praktfulle strender på rekke og rad.

Vi stanser først ved Solastranda, der det akkurat da foregår et Norgesmesterskap i kiting på den ene siden av stranda, mens en haug surfere holder til på motsatt side. Fortsetter i noen minutter til Ølbergstranda, som har både p-plass og campingplass med god plass til bobiler. Der finner du også utsalget «Skalldyr å sånn», der det selges nykokt krabbe, ferske reker og annet snadder fra havet.

På Hellestø noen kilometer unna slåss et knippe kitere med kraftig vind og ditto brenninger, beundret av par og familier som lufter seg i solstrålene som baner seg vei gjennom et lett skydekke.

Men er så alt bare sol og strand og pur glede i Rogaland og Stavanger-regionen? Ikke for bobilister, dessverre. Vi kunne godt tenkt oss flere fasiliteter langs Nasjonal Turistveg Jæren. Og vi savner muligheten til å parkere bobilen i eller nær Stavanger sentrum og byens havneområde Vågen, som er vel verdt et besøk.

– Vi sender bobilene til Mosvangen Camping, og de fleste aksepterer det og er fornøyd. Vi håper etter hvert å kunne ha mer å tilby av fasiliteter for bobilene langs Nasjonal Turistveg Jæren, men har på grunn av utstrakt vern av landskap og fugleliv en litt lengre vei å gå enn mange av de andre nasjonale turistveiene i Norge, sier kommunikasjonssjef Gunhild Vevik i Region Stavanger, som heller ikke kan love noen bobilparkering i Stavanger sentrum i overskuelig framtid.

Fra Stavanger tar vi også ferge til Ryfylke, der særlig én turistattraksjon gir besøkende en nesten religiøs opplevelse: Preikestolen. Seks kilometer opp fra hovedveien ligger hovedkvarteret for den relativt korte turen opp til den 25 kvadratmeter store og 604 meter høye attraksjonen, som hadde en kvart million besøkende i 2014. På veien opp tilbyr Preikestolen Camping overnatting for bobilister, mens Preikestolen Fjellstue tilbyr dagsparkering for en hundrelapp.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Bobilvennlige Sunnhordland

Vi kjører tilbake til Stavanger. Setter kursen mot Rennesøy og de undersjøiske tunnelene i Rennfast.

Drømmetur rundt Sveriges største innsjø

Her er kjøreturen for deg som også vil oppleve strandliv, båtturer, padling og fisking.

Selve kommunen Rennesøy består av flere øyer, og her kan du gjerne tilbringe litt tid. På Mosterøy, for eksempel, finnes Norges best bevarte kloster, Utstein Kloster.

Veiene ut mot Mortevika fergeleie, der fergen til Arsvågen i Bokn kommune venter, er brede og fine og en fryd å kjøre. De tar oss forbi beitende saueflokker i åpent kulturlandskap omsluttet av potent hav.

Målet er Sunnhordland i sørvestlige Hordaland, og i første omgang Sveio. Nærmere bestemt Victors Naturpark og Båtutleie, som vi har hørt rykter om også skal være et spesielt tilbud for bobilister.

Vi har dertil en ambisjon om å kravle til topps på 432 meter høye Trollavassnipen, der du en klarværsdag skal ha rundskue til alle øyene i Sunnhordland. Dessverre strekker ikke tiden til.

På vei mot Sveio blir vi brått var et skilt vi aldri har sett østpå. Et bobilskilt som peker inn mot en sidevei til riksvei 47.

Vi snur, og oppdager flere skilt som ganske snart fører oss til nettopp Victors Naturpark og Båtutleie. Det er sent på høsten, campingen er dessverre stengt og sjefen sjøl er i Nordsjøen, kauker det vi antar er Victor Carlsens kone fra vinduet. Men vi må gjerne se oss omkring, noe vi gjør – og dette er et sted vi gjerne kommer tilbake til.

Her finnes fire plasser for bobiler, helt nede ved sjøkanten, og hver plass har sin egen lille brygge, eller kall det en terrasse, med bord og stoler. Perfekt for den som også vil svinge fiskestanga litt, og kanskje være med en tur ut på fiskestinne Ålfjorden.

Etterpå farter vi litt rundt i distriktet, som er lett kupert og dandert med småvann, med sveipende og til dels smale asfaltveier. I Buavåg snubler vi over et fergeleie. Ferge går til Bømlo. Men vi har andre planer, og setter snart kursen sørover igjen, ned til Rogaland, før vi dreier nordøstover, mot Ølensvåg og Ølen.

Der møter vi igjen et ganske så prangende skilt som ønsker bobilister velkommen til opphold og overnatting. Ask Bobilparkering bruker det tyske ordet «stellplatz» om seg selv, og det er akkurat hva det er. Et enkelt grusbelagt sted med plass til tretti bobiler og strømuttak til tolv. Plassen ligger tett ved et gårdsbruk, og du bør ikke akkurat mislike lukten og lyden av beitedyr skal du stå der. Men til hundre kroner natta (pluss 30 for strøm) duger det nok for mang en forbipasserende.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Aktiv fritid

Vårt mål for natten ligger enda litt lenger av gårde på E134. Vi bikker over i Sunnhordland igjen, og følger Åkrafjorden innover. Stanser ved Langfossen, som av CNN er kåret til en av de ti vakreste i verden. Et 600 meter langt og bredskuldret fossefall, som med dunder og brak ender opp i fjorden.

Etterpå kjører vi videre til enden av fjorden, til Rullestad Aktiv Fritid – en campingplass med hytter, fastliggerplasser og drøye tretti kremplasser til bobiler. Hele stedet er bygget opp på 25 000 kubikkmeter overskuddsmasse fra arbeidet med Rullestadtunnelen.

Her er en flott liten sandstrand med båter gjester fritt kan benytte. Her kan du spille sandvolleyball, eller benytte deg av gratistilbudet med kabel-TV. Eller bruke wi-fi-tilgangen til å lese deg opp på den eksentriske og schizofrene naturlandskap-maleren Lars Hertervig, som har en viss tilknytning til stedet.

Resepsjonen er stengt når vi ankommer i mørke kvelden, men vi finner fort en plass med utsikt over Rullestadvatnet, kobler oss til strøm og gleder oss til Vårherre slår på lyset igjen.

Rullestad Aktiv Fritid holder åpent året rundt, og er i pakt med navnet et utmerket utgangspunkt for friluftselskeren. Her finnes mange vandringsleder omkring, og et par av dem starter faktisk på selve campingen. Folgefonna Nasjonalpark er dertil bare noen sabla steinkast unna.

Selv starter vi neste dag med en lett frokost etterfulgt av en 4,3 kilometer lang tur rundt Rullestadvatnet, på sti og over bruer. Vi avrunder med «Fish & Chips» til lunsj i kafeen, der primus motor og daglig leder Per Martin Kjellesvik beklager at vi ikke fikk tid til et noe mer eksotisk måltid, som for eksempel den lokale spesialiteten Cognac-marinert ørret. Her tas mat på alvor!

Sunnhordland oppfattet vi, summa summarum, som en region med god tilretteleggelse for bobilturisme. Reiselivsansvarlig for Sunnhordland, Linn Therese Vinje, er enig.

– Det varierer nok fra kommune til kommune, men generelt sett er det godt tilrettelagt for bobiler her. Mye av årsaken er nok at utenlandske turister i bobil er glade i Vestlandet, samt at det er tilrettelagt for en aktiv fritid med for eksempel vandring, sykling, fisking og padling.

Ferden går videre. Dagen før var det i perioder ikke alltid så lett, uten aktiv kartbruk, å vite om hjulene befant seg i Rogaland eller Hordaland, Sunnhordland eller Haugalandet. Ikke at det var så viktig; i regionen er det uansett godt å ferdes med bobil.

Og målet er jo gjerne Hardanger. Slik det også var for oss.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vakre og ville Hardanger

Vi har fartet en del i verden, med bil så vel som bobil. Og konklusjonen er klinkende klar. Få steder kan måle seg med Hardanger, hva kombinasjonen hjul og natur angår.

Drømmestedet få vet om

To timer fra Oslo ligger et paradis for den aktive camper.

Enda vi har vært her mange ganger tidligere, gjør besøket et sterkt inntrykk. «Wow»-opplevelsene står i kø.

Ved enkelte av dem stopper vi. 165 meter høye Låtefossen nær Odda, for eksempel. Og her står det jammen en naken kar under fossefallene. Greit nok; mer effektiv kalddusj er det knapt mulig å oppdrive.

På forhånd har vi lest at Odda tilbyr bobilparkering på kaia. Og kan fastslå at påstanden ikke akkurat er overdrevet. Odda Bobilcamp har rundt tretti plasser, de fleste med strøm, helt nede ved fjorden. Her kan enkelte nærmest fiske fra bobilen! Et enkelt serviceanlegg finnes hundre meter unna, men planen er å sette opp et servicebygg for bobilene der oppstillingsplassene er.

Odda er et eksempel til etterfølgelse, og de 150 kronene det koster å stå her pr. døgn bør betales med glede.

Dagens hovedmål er Hardangervidda. Ferden videre dit er en nær kontinuerlig nytelse av fjell, fjorder og Vestlandssjarm. Langsetter de smale veiene står små fruktboder. På bordene står det ferdigpakket frukt og pengeskrin. Men ikke en kjeft er å se!

– Dette er et gammelt system basert på tillit og ærlighet. Folk tar frukt og legger igjen penger, og ingen stjeler disse pengene, forteller reiselivsdirektør Hans Jørgen Andersen i Destination Hardanger Fjord AS.

Kinsarvik, Eidfjord og Øvre Eidfjord. Perlene ligger på rekke og rad, og «tvinger» oss til nye stopp. Ved Vøringsfossen i Måbødalen fascineres og skremmes vi av det 145 meter lange loddrette fossefallet.

Vi dveler en stund ved det særegne og vakre minnesmerket over østerrikske Gertraud. 3. juni 2011 ankommer hun og ektemannen med bobil. Den 61 år gamle kvinnen stiller seg opp på en liten hylle nedenfor den sikrede delen, for å fotograferes med fossen i bakgrunnen. Så sklir hun. Faller.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dyrt og deilig

Vestlandet er i dag perforert av tunneler, noe som selvsagt bedrer framkommeligheten for den som bare vil fort fram. For bilende turister kan derimot enkelte naturopplevelser forsvinne i dunkelt tunnellys over og under vann («se Norge fra innsiden», som det fleipes). Kanskje en idé, derfor, å stille inn GPS’en slik at du i størst mulig grad unngår hovedveiene om du likevel er i feriemodus?

Et stigende antall undersjøiske tunneler er for øvrig en faktor som kanskje vil skremme enkelte bobilister bort fra disse vakre Norges-miniatyrene. Ikke fordi man går glipp av naturopplevelser; det er fortsatt mer enn nok igjen av dem. Men fordi diesel for over 3,5-tonnere ikke nødvendigvis alltid er den største driftskostnaden i et land der man tidvis kan få inntrykk av at det er flere bomringer enn rundkjøringer.

Vanlige bompengeringer er riktignok sjelden kostbare å passere utenom rushtid. På vår ferd gjennom de to fylkene passerte vi sju av dem, noe som kostet oss 136 kroner (bil under 3500 kilo). Småpenger.

Men det blir stadig flere av dem. Bare på Nord-Jæren kan hele 38 bomringer være på plass i 2017. Og de undersjøiske gigantprosjektene Ryfast og Rogfast kan bli «hold deg fast» når bankkortene om noen år skal dras for bobiler over 3500 kilo.

Denne saken ble første gang publisert 25/07 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.