Bobil:
Kafé? Nei da, det er en bobil
Alt er stort "over there". Bobiler er intet unntak
Mens bobilbransjen i Europa merker en klar tendens til at etterspørselen går mot mindre bobiler, helst under 3,5 tonn, og gjerne en varebil innredet som bobil, så er virkeligheten som alltid en helt annen over i "junaiten".
Der skal det som vanlig være stort og bredt og komfortabelt, eller eventuelt ekstremt hardført og kraftfullt bygget for å takle et bobilliv i villmarken. Selv "vanlige bobiler" er mer som bolebobiler i forhold til vårt marked. Og det finnes en god del tilbydere av bobiler i form av gedigne busser innredet med så mye luksus at en gjennomsnittlig Aker Brygge-kåk vil se ut som ei Moelven-brakke i sammenligning.
På et mer enn merkelig vis snublet undertegnede over en av disse, under en bobiltur nedover Europa sommeren 2015.
Kjendis-kunder
Salzburg, 18. juli 2015. Hørte du det? Min datter skuer bekymret opp på en stadig mørkere himmel. Vi har akkurat bestilt sushi på en japansk restaurant i østerrikske Salzburg. Men den fjerne lyden av tordenskrall er næring til uro. Bobilen vår står med åpne takluker på en campingplass, fem-seks kilometer unna.
Dette går ikke! Jeg strener bort til personalet, forklarer at vi må dra, og at vi får ta maten som take away. Greit! I køen til kassa snur jeg meg mot en kar på min egen alder. Sier at han kan ta plassen min. Han smiler og spør hvorfor. Jeg forteller kort om bobilen og regnværet, at jeg må vente noen minutter på en pose med mat, og at det ikke haster med å betale.
«Jaså, har du bobil?», svarer amerikaneren. «Jeg lager bobiler. Her har du den siste». Så henter han fram sin iPhone, og viser meg bilder av en gedigen innredet luksusbuss. «Jeg heter Trent», sier han, og rekker fram hånden. «Trent Hemphill». Så småprater vi løst og fast om vårt felles interesseområde i noen minutter.
Det er begynt å dryppe utenfor. Jeg er stressa. Antageligvis er det forklaringen på blunderen jeg begår da jeg der og da unnlater å ta et bilde av fyren. Posen med mat kommer, vi styrter til syklene og tråkker som besatte mens regnet stadig øker i styrke.
Vel inne i bobilen registrerer vi med lettelse at alt er tørt. Vi skalker lukene og finner fram sushien. Mens regnet hamrer løs på karosseriet nyter vi maten og lytter til uværet som hamrer løs på Salzburg.
Og så googler jeg Trent Hemphill.
Startet med van Halen
Pokker! Jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt spesielt med på programmet «Extreme RVs» på Travel Channel. For da ville jeg visst hvem mannen på restauranten – Trent Hemphill – er. Han og broren Joey eier og driver nemlig et selskap som er hyppig presentert i programmet.
Nashville-baserte «Hemphill Brothers Coach Company» lager noen av de råeste bobilene som går på amerikanske veier. Eller «bobusser» da, for her snakker vi utelukkende om innredede busser. Og kundene – enten de leier eller kjøper – er ofte stjerner fra rockens, popens og køntrimusikkens verden.
Det startet med van Halen, bare to år etter at selskapet ble grunnlagt i 1980. Bandet var i Nashville og trengte buss med sjåfør. Manageren ringte til brødrene – den gangen bare 22 (Trent) og 23 år gamle. Varen ble levert, og åpenbart slik den pleier å leveres – tilfredsstillende. Slikt skaper gjerne bånd. I 2012 turnerte van Halen over hele USA, i busser fra brødrene Hemphill.
At mange musikere henvender seg til «Hemphill Brothers Coach Company» er neppe tilfeldig. Selvsagt spiller det sikkert en rolle at Nashville er et senter for amerikansk musikkbransje. Men Trent og Joey Hemphill vokste dertil også opp i en familie som reiste rundt i busser og holdt gospelkonserter (The Hemphills). Hemphill senior drev dessuten et leasingselskap med turistbusser. Så brødrene fikk både innredede busser, musikk og kontakter i musikkbransjen inn med morsmelken.
I dag har selskapet en imponerende skrytevegg med plakater av stjerner som har vært og/eller er kunder. Der kan man notere seg navn som Taylor Swift, Keith Urban, Cher, Aerosmith, Mark Anthony, Milus Cyrus, Britney Spears, Justin Timberlake, Rihanna og Lady Gaga, i tillegg til flere kjente skuespillere og TV-stjerner. Og ved en anledning kom det en telefon fra Air Force One – til og med president Barack Obama har leid av brødrene!
TV-suksess
I starten var det bare de to. Av sin far, som etter hvert sluttet med leasing av busser, kjøpte brødrene to busser av årsmodell 1965, innredet dem og solgte videre. Og så ble sten lagt på sten.
Kundeportefølje og selskap har vokst. Bussene er blitt flere, nyere og finere. I dag ankommer de splitter nye fra Volvo-eide Prevost i Canada, bare med et tregulv og førersete, og innredes fra bunnen av i monteringshallene til selskapet. Stadig flere mekanikere og sjåfører er ansatt. Sakte men sikkert er to unggutters spede gammelbuss-start blitt til en TV-profilert business.
Og anerkjennelsene har strømmet på. Både i 2006, 2009, 2010, 2011 og 2012 vant selskapet den høythengende The Coach Company of the Year-prisen.
I dag har Hemphill Brothers Coach Company rundt 65 ansatte, pluss 115 bussjåfører. Flåten består av rundt 100 busser luksuriøst innredet. Som nye brukes de aller fleste i leasing.
– Etterspørselen etter å leie våre busser er så stor at vi sjelden selger dem nye. Cirka én gang i året bygger vi en ny buss etter en klients spesifikasjoner; ellers selger vi stort sett bussene våre når de er 7–10 år, opplyser Trent Hemphill til Vi Menn Bobil.
Selv bruker han og familien aldri firmaets busser. Ikke fordi de ikke ønsker det, men fordi det sjelden er noen ledige.
Hva gjorde så egentlig Trent Hemphill i Salzburg? Konserter? Katedral-safari? Jodlekurs?
– Jeg var på et styremøte sammen med andre busselskaper vi har et felles forsikringsselskap med.
Så var det kanskje meningen at denne artikkelen skulle skrives? Mye i livet er tilfeldig, men tusen ting måtte klaffe for at Trent Hemphill og undertegnede skulle havne i bobilpreik på en sushirestaurant i Salzburg.
Denne saken ble første gang publisert 16/04 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.