Rot i huset
- Ungene kan søren meg ikke si at mamma brukte for mye tid på rydding og vasking
Stine lar rotet flyte.
KOMMENTAR:
Familien på fire flyttet inn i nytt husvære for litt over to år siden.
Av og til kikker jeg på furuveggene rundt meg. Jeg hadde ambisjoner om å male dem i en eller annen lys nyanse da vi flyttet inn. Foreløpig uten både innsats og resultat. Om ikke annet hadde disse furuveggene fortjent en vask. Det tykke støvlaget som åpenbarer seg i all sin prakt ser ikke helt bra ut.
Det bare det at det aldri passer. Det passer aldri å male veggene, og det passer ihvertfall aldri å vaske dem. Det er finvær ute. Ungene vil gjerne bli lest for. Eller pusle puslespill sammen med meg.
Eller så har jeg plutselig veldig behov for å se en eller annen hjernedød serie på netflix, eller løse sudoku. Det er alltid ett eller annet som frister mer enn å få malt eller vasket furuveggene som snart bukker under av støv
Fingermerker og matsøl
Stine Hanssen Brattland
- 33 år
- Gift med Rune, og modern til to jenter på seks og fire år
- Bor i Trondheim
- Har havarerte ingeniørstudier i bagasjen, og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor
- Har meninger om litt av hvert, og har en blogg for å uttrykke dem
- Nerdete opptatt av hovedsteder og sære fakta, og elsker quizer
Jeg ser på vinduene i heimen. Den herlige vårsola blir brått en forrædersk sannsigerske i det den skinner gjennom vinduene med herlige løfter om en lysere tid. Skjønt, gjennom og gjennom. Joda, lyset slipper alltids inn. Men det er jaggu ikke like enkelt å se ut. Fingermerker og matsøl i uskjønn forening.
Støv og skitt, der også. Vårsola avslører alt, og jeg innser at det er på høy tid å vaske vinduene. De ble vel vasket sist for.... Hm, husker ikke. Og jeg vasker. Der det synes. Vinduene på soverommene til ungene kunne også trengt seg en vask. Og vinduene i kjellerstua. Men jeg gidder visst ikke, ikke i dag heller.
Leker i stua
Jeg ser utover stua. Oi, her var det mange leker gitt. Ungene har puslet sju puslespill i løpet av formiddagen.
Tegnesaker ligger strødd utover sammen med lego og alskens rot. Gulvet har fått en del flere fargenyanser enn da vi kjøpte huset for drøye to år siden. Et sort smilefjes i gnukkefast sprittusj. Streker i alle fargenyanser både her og der, og det ser ut som om det er like før vi får en regnbue tegnet fast i parketten.
Kanskje jeg skulle ha gnukket litt mer. Kanskje. Eller gitt ungene forbud mot å tegne på gulvet. Det er ikke det at vi ikke har bord i huset, de bare trives på gulvet. De setter seg alltid på gulvet, blant hybelkaninene og rotet når de vil tegne eller pusle puslespill.
Og hvem kan vel nekte to yndige håpefulle å tegne hjerter og enhjørninger, selv om gulvene kanskje også blir smittet av kunstverkene?
Kunsten å dyrke latskapen
Jeg trøster meg med at litt støv og hybelkaniner er bra for immunforsvaret. Det sa mamma. Det er ikke alltid jeg er enig med mamma, men dette er visdom for meg. Visst er ungene mine syke av og til, men jeg kan jo ikke risikere at de blir mer syke ved å intensivere renholdet og ryddingen...
Et pledd ligger i krøll sammen med en sokk i sofaen. En bamse ligger med rumpa i været, med strømpebukse oppå hodet.
Det er viktig å lære ungene å rydde opp etter seg. Jeg vil ikke være en curlingforelder, en som løper i front og skyver unna alle hindringer. En mamma som syr puter under armene på barna og aldri lærer dem at livet ikke bare er lek. Rettere sagt at livet også er rydding. De rydder av og til altså. Men det skjer rett som det er at jeg ikke gidder å gnåle om det.
Jeg forteller meg selv at jeg utøver en viktig kunst - kunsten å dyrke latskapen. Jeg har blitt ganske flink med årene, både til å la rotet flyte, og til å la hybelkaninene leve. Så jeg kan ikke skryte på meg en striglet heim. Sant nok er hjemmet ganske rotete, ganske ofte. Rotet til ungene får gjerne ligge til neste dag, typisk fordi de etterhvert begynner å krangle, akkurat i passe tid før Fantorangen begynner. Da frister det mest å bare plante dem framfor Tv`en, sånn at jeg og ektemannen kan deise ned på rumpa i hver vår stol.
"Er dere fattige"?
Jeg blir gal av rotet rett som det er.
Jeg håper ingen voksne ser alt støvet som befinner seg på veggene. Jeg grøsser litt innvendig når andre foreldre henter sine håpefulle etter en visitt hos oss. Særlig når de blir med opp til tredje etasje, den hvor rommene til ungene er.
Den som trodde stua vår var rotete, kan miste pusten av barnerommene. Eller badet. Det var antakelig fint nok tidlig på nittitallet. En unge på besøk spurte en gang veldig pent og høflig om vi var fattige, fordi det hang ned avrevet silikon fra veggen og i badekaret. Jeg svarte at neida, det er vi slett ikke.
Blakke er vi rett som det er, men silikon er kjøpt inn. Den ligger klar til innsats. Vi har bare ikke giddet å gjøre noe med det enda.
Det funker
For sannheten er at det funker. Rotet, støvet, de skitne vinduene, badet på halv tolv. Det funker.
Det blir trolig folk av ungene mine, selv om de ikke vokser opp i et ryddig og stilig hjem. Det er hummer og kanari her, og lite passer sammen. Tegnearkene flagrer ofte utover stuegulvet, og legokunsten fra forrige uke ligger fremdeles til offentlig skue, i en krok på det samme gulvet.
Men det funker. Så lenge jeg greier å ikke hisse meg opp over alt som ikke er på stell, så har vi det faktisk veldig fint, både jeg, ektemannen og barna våre.
De kan sikkert si ganske mye om barndommen sin etterhvert som de vokser til. Men de kan søren meg ikke si at mamma brukte for mye tid på rydding og vasking.
Jeg kommer sikkert til å angre på mange ting jeg gjorde eller ikke gjorde når jeg en gang ligger på dødsleiet. Men jeg tør nesten vedde på at jeg ikke kommer til å ligge der og tenke: «Dæsken Stine, du skulle ha ryddet og vasket mer da ungene var små»
Denne saken ble første gang publisert 10/05 2017, og sist oppdatert 11/05 2017.
