«June Holm har vel gått opp en del i vekt?»

KOMMENTAR:

Vekt, kropp og størrelse kan være et komplekst tema. Spesielt når det kommer til å snakke negativt eller henge ut andre. Hva med å heller akseptere at vi alle er forskjellige og si oss enig i at det er flott?

For det er flott at vi er forskjellig. Det er flott at vi ikke alle passer inn i samme størrelse. Det er flott at man bærer kroppen sin med selvsikkerhet uansett hvordan man ser ut. Mener du ikke dette, bør du holde det for deg selv.

Noen som ikke ønsket å holde det for seg selv la ut en Jodel i kveld. «June Holm har vel gått opp en del i vekt?».

Vel, la meg bare først si at dere som skriver dritt om andre på Jodel, uttaler eller kommenterer andre negativt burde gå i dere selv og spørre om dere er så mye bedre selv.

Var veldig syk

Nå skal jeg ta dere noen år tilbake i tid. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser, og på et tidspunkt i livet mitt var det så alvorlig at jeg ble innlagt for det. Fra den tiden husker jeg omtrent ingenting fordi jeg var så syk.

Jeg gråt da jeg leste legejournalen min og så denne setningen: «Bekymret mor tar med datter på grunn av stort vekttap.» Etter dette ble jeg henvist til psykolog. Jeg var i en tilstand jeg ikke unner noen å komme i. Fighteren i meg ga ikke opp, selv om det var det jeg ønsket noen ganger.

En spiseforstyrrelse trenger ikke å gjenspeile kroppsvekt, og vekten min var heldigvis ikke så kritisk gjennom alle årene. Fra jeg var 13-14 år til jeg var 22 år så var mat og vekt noe som tok altfor mye krefter og livsglede fra meg.

Dette var ikke en situasjon jeg ønsket å være i, og hver dag drømte jeg om hvordan livet mitt hadde vært om jeg faktisk var frisk. Jeg unner ingen å ha med seg en spiseforstyrrelse, for det er utrolig slitsomt, vondt og sårt. Det preger ikke bare en selv, men går også utover relasjoner.

Utbrent

Når jeg ser meg tilbake nå, så er jeg så stolt over meg selv for at jeg faktisk kan leve normalt og spise normalt. Jeg vil aldri snu meg tilbake, for det er absolutt ikke verdt det og det håper jeg dere alle tror på.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nå skal jeg gå litt frem i tid igjen. For et år siden så var jeg ikke der jeg er i dag. Jeg hadde drevet rovdrift på meg selv i mange år, slet med angst og depresjon. Det er et kapittel i seg selv, men det medførte at jeg ble utbrent. Lege og psykolog anbefalte meg antidepressiva og sovetabletter. Jeg stolte på dem og ønsket hjelp, noe som kanskje er naturlig i den tilstanden jeg var i.

Hadde jeg kunnet endre dette, så hadde jeg ikke valgt denne løsningen igjen. En av bivirkningene av medisinen var vektøkning. Fra det som da var «normalt» for meg å ligge på i vekt, så gikk jeg opp femten kilo. Vet det er mye, men det har sin årsak når hverdagen min ble snudd på hodet. Jeg var som en duracellkanin fra morgen til kveld, stresset som bare det og hadde masse energi frem til det ikke gikk lengre og jeg møtte veggen.

Farvel til medisiner

Jeg ble sengeliggende i tre måneder, tok medisiner og sakte, men sikkert klarte jeg å fungere normalt igjen. Medisinen gjorde meg likevel sløv og jeg har angret mye på at jeg tok den «enkle løsningen» med noen piller, når jeg så konsekvensene det ga meg. Etter en lang avvenning av medisinen, klarte jeg heldigvis å slutte!

Nå er det fire måneder siden jeg sa farvel til medisiner som jeg aldri kommer til å ta igjen. På de fire månedene føler jeg at jeg har «blomstret» – om jeg får lov å si det selv uten å få hat. Når jeg klarte å slutte på medisinen, så har vekten også gått ned. Nå har jeg ikke veid meg på noen uker, og synes ikke folk skal være fanatiske på akkurat det, men jeg har gått ned nærmere ti kilo.

Bli med på KvinneLørdagen, da vel!

Påmeldingen har begynt.

Jeg har ikke gjort noe spesielt for det, men jeg har ikke den cravingen etter mat som medisinene kunne gi meg, jeg sover mindre og jeg får også mer energi av å ikke ha disse medikamentene i kroppen. Hver eneste dag merker jeg fremskritt, og man skal være stolt over at man er på vei i en positiv retning.

Det som er viktig