«Bare gi opp, du kommer aldri til å klare å skrive en artikkel»

KOMMENTAR:

For ikke lenge siden leste jeg en artikkel som handlet om hvordan man kunne leve av å være magasinjournalist. Artikkelen bragte frem en voldsom entusiasme i meg, da muligheten for å leve av min egen skriving tegnet seg opp for mitt indre blikk. Etter et par minutter i denne deilige lykkerusen hørte jeg imidlertid en velkjent stemme:

"Marianne, bare gi opp, du kommer aldri til å klare å skrive en artikkel."

Sabotør-Sveins kalde stemme hvisket meg hånlig i øret. Han krydret det hele med noen bilder av meg sittende ulykkelig foran PC-en uten et ord på skjermen. Min automatiske respons ville til nå ha vært å svare: "Det har du rett i," mens jeg skamfullt bøyde hodet og la vekk det urealistiske arbeidet til fordel for noe tryggere.

Et vendepunkt

Men denne gangen skjedde det noe annet. Det var et vendepunkt av den viktige sorten, og jeg måtte stoppe opp og se ordentlig på det så det ikke skulle blekne for fort.

 I stedet for å svare at han hadde rett, snudde jeg meg irritert mot ham og sa med klar stemme:

"Gå og legg deg!"

Dette kom helt av seg selv og jeg reagerte ikke før flere sekunder senere mens jeg satt og smakte på ordene: "selvfølgelig klarer jeg det!"

Alle kjenner Sabotør-Svein

Men hvem i all verden er Sabotør-Svein?

Det er nemlig slik at Sabotør-Svein og jeg har fulgt hverandre som erteris helt fra jeg var ganske liten. Akkurat hvordan, og når vi ble kjent vet jeg ikke helt, han har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske.

Den siste tiden har jeg imidlertid blitt oppmerksom på at Sabotør-Svein ikke er særlig bra for meg, og at vi strengt tatt bør ta et oppgjør om hvordan vi skal ha det fremover.

Hvis du tenker deg nøye om, så kjenner du kanskje en Sabotør-Svein du også? Kanskje den heter Krise-Klaus, Negative-Nils eller Styggen på Ryggen, men fellesnevneren er at den sitter på skulderen din og hvisker deg små beskjeder i tide og utide:

"Dette klarer du ikke", "du er ikke bra nok", "ingen liker deg", "du kommer til å mislykkes".

Det skumle med disse små sabotørene er hvor flinke de er til å gjemme seg. Faktisk så flinke at man kan leve et helt liv uten noen gang å se dem ordentlig. Vi bare hører dem, igjen og igjen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Og det aller verste er at vi tror på dem.

Negative leveregler

Psykologene kaller dem gjerne negative leveregler eller negative grunntanker, og vi etablerer dem allerede fra vi er veldig små. Dårlige erfaringer og tøffe opplevelser kan lage mønstre i vår mentale grunnmur, og hvis vi ikke tar tak i dem, kan vi fortsette å la dem styre oss hele livet igjennom.

Dette er ikke nødvendigvis hensiktsmessig for oss, men så lenge vi tror at disse sabotørene har sannheten, så er de umulige å endre.

- Menn har spissere albuer, større selvtillit og mindre selvinnsikt

Elin Johanne Tvete (38) tror at kvinner oftere trenger et dytt i rompa.

Troll som sprekker

Her kan meditasjon og mindfulness være til hjelp. Et viktig prinsipp i mindfulness er nemlig å observere vårt indre liv og våre tanker, uten hverken å dømme, fanges av dem eller agere på dem. På denne måten vil du lettere distansere deg, og etter hvert også kunne utforske gyldigheten i dem. Når vi får dem opp og ut i lyset så kan de, akkurat som trollet, komme til å sprekke.

De vil altså kunne miste sitt klamme grep om deg, og blekne nok til at du får større rom til å vurdere om du tror på disse tankene, og om du ønsker å reagere på dem.

Ti minutter om dagen

Gjennom daglig mindfulnessmeditasjon kan du altså bli kjent med din egen Sabotør-Svein, og bidra til at han vil miste makt og innflytelse fordi du ser ham gjennom andre filtre enn tidligere.

Når jeg nå opplevde det vendepunktet jeg nettopp har beskrevet, så skyldes det sannsynligvis at jeg har gjort nettopp det. Jeg har dedikert ti minutter hver dag til å være en nøytral observatør av mitt indre liv, uten å dømme, og uten å ha noe konkret mål jeg ønsker å oppnå. Jeg har vært oppmerksom på pusten min, og hver gang jeg har observert at jeg har fløyet avgårde i tankespiraler, så har jeg vennlig og omsorgsfullt, bragt fokus tilbake på pusten og øyeblikket.