«Jeg er så utrolig glad jeg fikk tatt akkurat det bildet»

KOMMENTAR:

Da datteren min var fire måneder, kom telefonen fra mamma: Mormor er død. Min umiddelbare reaksjon var tårer, sjokk og vantro. Hvordan kunne dette skje? Hun hadde vært syk, men ikke så syk. Hun var gammel, men ikke så gammel.

Samme kvelden satt jeg ved sengen til mormor, på legevakten hvor hun døde, og holdt den livløse, men fremdeles varme hånden hennes. Livet hennes var over.

En død kropp ser ut som et skall som den en gang så levende personen har forlatt. Synet av min døde mormor var en sterk kontrast til det livet jeg hadde levd med min nyfødte baby i månedene før hennes død. Jeg satt ved sengen til mormor lenge den natten. Etterpå gikk jeg hjem til det stille, mørke huset vårt og la meg inntil spedbarnet mitt. Jeg luktet på hodet hennes, kjente på pusten hennes og strøk den vesle kroppen.

Jeg husker en tanke slo meg, den sa «nå ligger du her med selve livet ved siden av deg».

Mors mor

Det er noe med mors mor. Hun er alltid nær, alltid i kulissene. Hun styrer med sin usynlige hånd, hun har blikket som alle respekterer og fanget som er varmere enn noen andres.

Min mormor var også slik. Og nå som hun er borte, er det alle de små tingene jeg savner så sterkt. Jeg ser for meg hvordan hun alltid lo masse, hvordan hun på irriterende vis repeterte de samme tingene, hvordan hun elsket å gå med knallrød leppestift. Da vi sa farvel til henne, var det med et tyngre hjerte enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg.

I ukene etter begravelsen hendte det jeg lå inne og ammet babyen min og kjente på at livet utenfor soveromsvinduet bare var et eneste stort svart hull. Det var dager jeg ikke kjente på glede i det hele tatt. Dager jeg ikke så frem til noe, der jeg bare gikk i et modus som handlet om å komme meg gjennom dagen. Jeg var ikke glad, ikke trist, bare likegyldig. Og tankene mine gikk til stadighet til mormor og livet hennes. Jeg gikk gjennom minner, tenkte på barndommen min, og ikke minst tenkte jeg på barna mine som nå skal gå vokse opp med sine nære besteforeldre, akkurat slik jeg gjorde med mine.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Glede og sorg

Jeg kjente på en sterk sorg over hvor fort livet går, og hvor lite klar mormor antageligvis hadde vært for at hennes liv skulle være over. Og midt oppi all sorgen kjente jeg på lykken over datteren min, over hvor fantastisk det er å se henne vokse litt mer for hver dag som går. Samtidig er jeg nå så smertelig klar over livets gang, og det er det som har vært den sterkest følelsen gjennom dette. Fødsel og død, med fire måneders mellomrom. Livets gang, så vakkert, men så brutalt, så nødvendig, men likevel så innmari smertefullt.

To utropstegn

En dag jeg ryddet, fant jeg et kort mormor hadde skrevet til sønnen min, i anledning to-årsdagen hans i fjor, og sorgen skylte nok en gang innover meg. Den krokete skriften hennes, ordene hun skrev, og hva hun måtte ha tenkt rundt det å ha oldebarn. «Jeg ønsker deg alt godt i livet ditt» hadde hun skrevet, med to utropstegn bak.

Hanne hadde verdens mest omsorgsfulle, rause og ressurssterke mamma - til hun var åtte år. Da begynte moren å glemme

Hanne mistet begge foreldrene til Alzheimers

Visste hun at hun antageligvis aldri skulle få se dem vokse opp? At de har lange liv foran seg hvor hun bare vil være et vagt minne i bevisstheten deres, en oldemor de en gang kjente? Jeg håper de alltid vil vite at hun elsket dem.

Slekters gang

Jeg fikk tatt et bilde med mormor, mamma, meg og datteren min, da hun bare var seks uker gammel. Det er det første og siste bilde av oss alle. Jeg er så utrolig glad jeg fikk tatt akkurat det bildet, som viser oss som det vi er; fire generasjoner kvinner, en slekt som ruller videre.

Nå håper jeg at jeg etterhvert skal kunne akseptere at livet gav meg så stor glede, men også så stor sorg i løpet av kun noen få måneder. Jeg håper jeg kan lære å akseptere at døden alltid finnes der det er liv, og at jeg kan forholde meg til det faktum for all fremtid.