HVERDAGSRASISME
- Vanligvis er jeg hvit
- Etter terrorangrep blir jeg minnet på hvor mørk jeg er.
Dette er hverdagsrasisme
Hverdagsrasismen er ikke bare den formen for rasisme som er mest utbredt, men også den som er vanskeligst å kjempe mot siden den i stor grad opptrer som private fordommer.
Rasistiske uttalelser og ytringer er relativt utbredt. Å si noe rasistisk betyr ikke alltid at personen egentlig er rasist – han eller hun kan ha sagt noe som er lite gjennomtenkt eller noe de har hørt fra andre, uten å mene det rasistisk.
Rasistiske holdninger kan komme til uttrykk ved å si negative ting, skrive stygge ting på for eksempel Facebook eller i verste fall ved å bruke vold.
Kilde: ung.no
- Kommentarene og blikkene er skremmende å oppleve, sier Anne Kyong Sook Øfsti (53).
- Som etter angrepet mot kulturhuset Krudttønnen i København den 14. februar i år: VG og Dagbladet var utstilt i stativet på Narvesen. Begge forsidene handlet om attentatet, og da jeg kom inn for å handle, dyttet en eldre dame meg mot stativet og spyttet på gulvet foran meg.
Det lukter svidd
Hun er førsteamanuensis ved Diakonhjemmets Høgskole, har en doktorgrad og er forfatter av boken: "Si at vi har hele dagen”. Boken handler om å være adoptert. Hun kom til Norge fra Korea som treåring, og har følt på norsk hverdagsrasisme også ved andre anledninger. Som den gangen hun kjørte tog gjennom Norge og havnet midt i en gjeng med etnisk hvite nordmenn i femtiårsalderen som skulle på skiferie.
Anne har fått sitteplass ved siden av en av mennene. Men de gir alle uttrykk for at de er misfornøyde med at hun benytter seg av den.
- Ser du har fått besøk langveisfra, skikkelig brun! Sier en kvinne på Annes egen alder med høy stemme, til mannen Anne sitter ved siden av. - Ja, svarer han, skikkelig brun, jeg synes det lukter svidd!
Rasisme på bussen
«På mandag ettermiddag opplevde jeg to ting på vei hjem fra jobb» skriver Ingvild Smørvik (40) i et Facebookinnlegg som har blitt delt over 1600 ganger på få dager: «Hverdagsrasisme, og nordmenns fascinerende evne til å snu ansiktet bort fra den.»
Ingvild er på vei hjem fra jobben. Bussen er smekkfull av folk, som alltid på mandag ettermiddag. Luften er tett. Alle sitter eller står i sine egne tanker, fordypet i hver sin mobil. Ingvild er sliten, hun står i midtgangen og tenker på at hun i dag må gå til en annen matbutikk enn den vanlige som er stengt.
- På Tøyen kommer det på en norsk mann, forteller Ingvild. Han setter seg på setene der hvor det akkurat har stått en barnevogn, rett ved siden av meg. Mannen sitter og ser misbilligende rundt seg mens bussen står og stamper i køen på Kjølberggata, på vei mot lyskrysset.
Det som ikke skal skje
- På neste holdeplass reiser det seg en mørkhudet mann, forteller Ingvild. Han skal av bussen og går mot utgangen.
I det døren går opp, skjer det. Plutselig skyter mannen på setet frem et ben foran den mørkhudede mannen. Tett etterfulgt av et kraftig spark i baken hans. Den mørkhudede ser både overrasket og forvirret ut, der han snubler ut av døra.
- Jeg snur meg fort for å se om de rundt meg på bussen fikk med seg det samme som meg og hvordan de har reagert på det som akkurat skjedde.
Men det som møter Ingvilds blikk er bare to sekunder med hevede øyebryn og ansikter fulle av undring og overraskelse, før alle igjen ser ned på mobilene sine.
- Hva i all verden er det du driver med?
I det døren går igjen etter den mørkhudede mannen, klarer Ingvild ikke lenger å dy seg. Hun snur seg mot mannen som sparket:
- Hva i all verden er det du driver med? Hva faen er det for slags oppførsel mot et medmenneske?
- Han bare ser tomt på meg, forteller Ingvild.
Så sier han: - Det der var ikke et medmenneske, det var en muslimjævel. Ser på nyheter hver natt jeg, og det skremmer livskiten av meg når jeg ser hvordan de muslimjævlene styrer på.
- Men nyhetene snakker om TERRORISTER, ikke muslimer, svarer jeg, sier Ingvild.
- Samma det, svarer mannen. Muslimjævler er de alle sammen.
Hvorfor gjorde ingen noe?
Bussen stopper. Ingvild tråkker ned på fortauet og haster bortover mot butikken. Hun er illsint og skjelven. To damer forsøker å ta henne igjen. I det de passerer, får hun en klapp på skulderen av den ene.
- Så fint at du turte å si i fra, jeg visste ikke hva jeg skulle si, sier hun – Enig, sier den andre og så forsvinner de i mørket.
- Det var først da jeg kom hjem at det gikk opp for meg, sier Ingvild: Hvorfor gjorde ingen av de andre noe? Alle satt faktisk stilletiende og så på at et medmenneske ble fysisk trakassert. Han skulle sannsynligvis bare hjem til sin familie og lage fiskekaker til middag akkurat som meg.
Ingvild brukte to dager på å fordøye opplevelsen før hun til slutt fant ut at hun ikke kunne sitte alene med den uten å dele den med andre. Derfor skrev hun innlegget.
Hva sier loven?
Rasismeparagrafen § 135a i straffeloven sier:
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes å true eller håne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres:
- hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
- religion eller livssyn, eller
- homofile legning, leveform eller orientering
- nedsatte funksjonsevner.
- Jeg er virkelig ikke spesielt tøff av meg, men jeg vet at hvis ingen reagerer på denne hverdagsrasismen, så gir vi jo de virkelige terroristene enda mer bensin på bålet.
Den tause majoriteten
- I tiden etter et terrorangrep er fremmedfrykten forståelig nok ekstra sterk, sier Anne Kyong Sook Øfsti, men det er viktig å huske på at den fester grepet hvis vi lar oss lamme.
Hun mener den tause majoriteten er livsfarlig, og gir grobunn for ytterligere frykt. Situasjoner med åpenbar eller subtil fremmedfrykt og hverdagsrasisme krever at vi reagerer og handler.
- Innlegget til Ingvild er viktig fordi det minner meg på at det ikke er tilstrekkelig å tenne lys, be bønner, eller føle empati og medfølelse.
Mer vold etter terror?
- Hverdagsrasisme er et litt ullent begrep, men selvsagt skal man alltid reagere på handlinger som trakassering, diskriminerende utsagn og verbale og fysiske angrep på personer. Uansett om den forekommer etter terrorhandlinger eller ikke, sier Ragnhild Bjørnebekk som er voldsforsker ved Politihøyskolen og en av Norges fremste på området, i en telefon fra Washington, hvor hun deltar i American Society of Criminologys Annual Conference. Her er det blant annet blitt lagt frem studier om hvorvidt vold og aggresjoner øker etter terrorhandlinger. Ennå finnes ingen tydelig konklusjon.
Råd fra politiet
Politiet anbefaler ikke uten videre at du blander deg inn i en opphetet situasjon. Dette kan føre til farlige situasjoner.
- Vurder situasjonen og hva du kan gjøre for å hjelpe uten å utsette deg selv og andre for økt fare.
- Ikke bland deg inn i andres krangler. Kontakt politiet på plassen, eller på 02800 når det ikke er en nødsituasjon, men du trenger hjelp eller råd. Ring 112 når du trenger øyeblikkelig hjelp.
- Når du ringer 02800 kommer du til politiet uansett hvor i landet du befinner deg.
- På dagtid kommer du automatisk til sentralbordet i det politidistriktet du befinner deg i. Her vil du få hjelp til å finne rette vedkommende.
- Nødnummeret 112 skal bare benyttes når du trenger øyeblikkelig hjelp.
Kilde: Politiet
- Tidligere er det vist en økning i USA etter 9/11, men i Australia er det nylig gjennomført en stor studie som ikke viser økning verken etter terrorangrep utført i Australia eller i andre land. I Norge har vi ingen gode forskningsdata på akkurat dette som jeg vet, sier Bjørnebekk.
Hun mener du uansett bør kontakte politiet om handlingen er av slik karakter at den bryter loven.
Ellers bør den tas opp med de ansvarlige på stedet hvor krenkelsene er utført. Kjøpesenter, utested, skole eller arbeidsgiver slik at personer blir konfrontert og holdninger bearbeidet. På sosiale medier bør du kontakte administrator, anbefaler hun.
Kraften i en kollektiv handling
Grunnen til at vi ikke handler, er redsel, skam og kanskje for noen, tanker som at det allikevel ikke nytter, sier Anne.
- Ja, vi blir redde for det fremmede, men vi er nødt til å stå opp mot den formen for frykt. Den som er knyttet til hudfarge og andre ideologier enn de vi kjenner.
Hun mener vi må si fra, og vi må støtte den som sier fra først. Angsten forsterkes og får ytterligere grobunn hvis ingen gjør noe, eller hvis en eller to må si fra alene.
- Det er et uendelig potensial i kraften av en kollektiv handling, i stedet for den ene svake stemmen til en som tør. For tenk om hele bussen hadde sagt fra, reist seg og markert at her tolererer vi ikke rasisme, mobbing, vold eller trakassering, sier Anne. Det sier seg selv at angsten ville blitt dempet da.
- Hvis vi ikke reagerer, forsterker vi frykten, og avstanden. Og så mister vi det som er vår viktigste verdi i en tid hvor vi ofte har grunn til å være redde: Nemlig det at vi faktisk alle sammen kan bidra til å gjøre samfunnet vårt mer åpent og trygt.
Vil du lese flere slike saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 26/11 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.