dramatisk graviditet og fødsel

Ingen kan forklare hvorfor Willian ikke vokser som han skal

Lise forsøker å beholde roen.

LITEN PRINS: Alle prøver er normale, men Willian vokser ikke som han skal. Her er han fire måneder. En colaflaske på 1,5 liter er lagt ved siden av ham for å vise hvor liten han er. Foto: Privat.
LITEN PRINS: Alle prøver er normale, men Willian vokser ikke som han skal. Her er han fire måneder. En colaflaske på 1,5 liter er lagt ved siden av ham for å vise hvor liten han er. Foto: Privat.
Publisert

Forsommeren 2013: Sommeren er i anmarsj på det lille tettstedet Bekkjarvik i Hordaland. Her bor Lise Torgersen Bunes og mannen Espen sammen med barna Eskil og Ingvald. Det kommer som et sjokk da Lise finner ut at hun på nytt er gravid. Så snart den første overraskelsen har lagt seg, tar det ikke lang tid før de kjenner en enorm glede og spenning over å skulle bli trebarnsforeldre. Familien gjør de siste forberedelsene til årets ferietur.

Lise, som fremdeles ammer minstemann, er usikker på hvor langt hun kan være på vei. En undersøkelse hos fastlegen anslår at fosteret er mellom seks og åtte uker gammelt. Hun får beskjed om å nyte sommeren og får informasjon om at hun vil bli kalt inn til ordinær ultralyd utpå høsten.

Lise og Espen er fulle av forventning den septemberdagen de setter seg i bilen og kjører mot Haukeland sykehus. Jordmor konstaterer raskt at alt ser bra ut med den lille, og forteller at det befinner seg en liten gutt i magen. Terminen blir satt til mars. Lise ser smilende bort på Espen. De skal bli foreldre til enda en liten prins. Hun føler på en stor kjærlighet og takknemlighet.

Mormors intuisjon

Svangerskapet forløper normalt, og Lise kjenner seg i god form. I slutten av november reiser hun på storbyferie til Praha sammen med mammaen sin. De nyter dagene og hverandres selskap. Mammaen betrakter datterens mage – er den ikke veldig liten? Har den egentlig vokst noe særlig siden sist de møttes?

Hun får en vond fornemmelse, men later som ingenting. Hun vil ikke uroe datteren. Hun ber bare Lise love at hun skal oppsøke jordmor så snart de er hjemme. Lise lytter til morens råd, og en fredag i starten av desember er hun på vei til en ny svangerskapskontroll. Jordmor legger ikke skjul på at hun reagerer på at magen har vokst lite, men hjertelyd og alle prøver er normale.

Spesialbehandling hos legen

For å være på den sikre siden får Lise likevel time ved kvinneklinikken bare tre dager senere. Ved sykehuset blir Lise og Espen tatt godt imot. En lege håndhilser på dem allerede mens de sitter på venterommet, og det tar ikke lange stunden før de blir ropt inn, lenge før timeavtalen. Lise kjenner på en merkelig uro. Tanken slår henne at dette må være et dårlig tegn, at legene kanskje vet noe hun ikke vet. Hun legger hendene på magen som for å beskytte den lille gutten sin der inne. Redd for at han har det vondt og at ikke alt er som det skal være.

Legen tar seg god tid. Det viser seg at vekstavviket er stort – babyen i magen er så altfor liten med tanke på antall svangerskapsuker. De blir beroliget med at alt ellers ser bra ut. Gjennomstrømningen til navlesnoren er som den skal være. Frem mot jul følger én kontroll i uken. Selv om Lise er bekymret for babyen hun bærer på, føler hun seg godt ivaretatt av dyktig helsepersonell.

Forsøke å beholde roen

Ved siste kontroll før jul er vekstavviket enda større enn tidligere. Lise får beskjed om at hun må være forberedt på at den lille ikke vil holde seg så mye lenger inne i magen, og at han trolig vil komme til verden flere uker før termin.

Første mål er at fødselen skal vente til etter jul. Lise blir lettet da hun får høre at hun etter all sannsynlighet vil få føde på normalt vis. Legen ber henne ta det med ro, og sier at hun må ta kontakt ved den minste endring, og spesielt om babyens aktivitet avtar.

I tiden som følger, tar Lise det veldig med ro. Babyen i magen er mye roligere enn det de to storebrødrene var. Han har likevel sitt eget bevegelsesmønster, og dette beroliger henne. Både hun og mannen kjenner på en bekymring for den lille, men kommer raskt frem til at dette ikke vil føre noe godt med seg. De kan ikke gjøre noe fra eller til, og bestemmer seg derfor for å være sterke, tenke positivt og ta det som måtte komme.

Den vonde beskjeden

Snart øker antall kontroller til mellom to og tre i uken. Hver gang tas det grundig ultralyd og CTG-målinger, dette er målinger som overvåker barnets hjerteslag og gir et godt bilde av hvordan babyen har det inne i magen.

Legene finner ingen årsak til hvorfor den lille gutten ikke vokser som han skal, men det er ved et av disse sykehusbesøkene at Lise og Espen får beskjed om at sønnen deres trolig er svært syk.

Lise forholder seg bemerkelsesverdig rolig til legens ord. Hun henter en enorm styrke. Tenker at hun vil komme til å trenge denne fremover. I ettertid skal det undre henne at hun ikke ble fullstendig grepet av panikk. Etter en av disse kontrollene, den nest siste dagen i januar, tar overlegen plass mellom Lise og Espen.

Med alvor i stemmen forteller han at babyen ikke kan være i magen stort lenger om han skal overleve. Situasjonen er raskt blitt kritisk, og den lille må tas ved keisersnitt i løpet av det neste døgnet.

Der og da er det som om Lises hjerte stopper opp. Hun blir livredd, og alvoret i situasjonen går med ett opp for henne. Hun har sett for seg mange ulike scenarioer, men dette var hun ikke forberedt på. De blir tildelt et rom på observasjonsposten. Lise er glad det er et enerom. Espen blir der en kort stund, og forsøker å trøste henne så godt han kan. Snart må han likevel dra hjem til guttene, som venter der.

Keisersnitt

I løpet av kvelden er både leger og jordmødre hyppig innom rommet til Lise. De forbereder henne på det som skal skje under keisersnittet og hva hun har i vente etter at babyen har kommet til verden. Babyens hjerteslag overvåkes kontinuerlig. Da hun våkner neste morgen, etter noen få timers søvn, er Espen allerede på plass og guttene trygt plassert hos Lises søstre i Bergen.

Sykepleieren, som kommer inn på rommet, forteller at det snart er Lises tur til å opereres, og de siste forberedelsene blir gjort. Snart trilles hun inn på et venterom. Tross alvoret i situasjonen må hun le da hun ser Espen sitte der iført en stilig hvit frakk, grønn hatt og blå sko. Det føles trygt å ha ham der. Stemningen er stresset, og de snakker om alt og ingenting. Vet liksom ikke helt hva de skal si.

Et kyss på pannen

Etter et par timers venting, som føles som en evighet, trilles Lise inn på operasjonsstuen. Da sykepleieren forlater rommet og ber henne ligge rolig og vente, blir hun grepet av en sterk angstfølelse og tankene svirrer rundt i hodet hennes: Vil den lille gutten hennes dø? Vil hun i det hele tatt få rekke å se ham i live? Hva med storebrødrene som venter hjemme? For ikke å uroe dem har foreldrene sagt svært lite. Hva om alt går galt? Burde de ha fortalt dem mer?

Legene har forberedt henne på narkose, og gleden er derfor stor da det viser seg at spinalbedøvelsen virker og Lise kan få være våken under operasjonen. Det betyr så uendelig mye for henne at hun skal få se sønnen i det han ser dagens lys. Etter få minutter høres svak babygråt. Hun kysser den lille gutten varsomt og kjærlig på pannen før de stormer ut av rommet med ham. Espen følger etter, og døren lukkes.

Helt perfekt

Snart kommer han smilende inn i rommet igjen. I hånden holder han et bilde av gutten deres. Med sine knappe 1500 gram er han så liten, men i deres øyne helt perfekt. Han får navnet Willian. De neste timene tilbringer Lise på oppvåkningen. Uroen over ikke å få vite hvordan gutten hennes har det, føles uutholdelig. Ingen har informasjon å gi henne.

Espen er sammen med Willian på nyfødtintensivavdelingen. Da han omsider kommer tilbake til Lise, kjenner hun på en enorm lettelse. Han forteller at den lille gutten er lagt i en liten seng med madrass som hjelper ham å holde varmen. Gutten trenger litt hjelp til å puste, men ser ellers ut til å klare seg bra.

Spiser dårlig

På kvelden får hun endelig møte den lille gutten sin. Hun bøyer seg ned mot kuvøsen. Kjærlig betrakter hun sønnen. Tenker at han er uendelig vakker der han ligger. Ukene som følger, skal bli en berg- og dalbane av følelser.

Mens Espen tar seg av guttene hjemme, bruker Lise all sin energi på Willian. Så ofte han kan, kommer pappa på besøk, og i helgene får storebrødrene være med. Det tar tid før hun føler seg komfortabel med å stelle den lille kroppen. Hun er livredd for å gjøre noe galt, og spør sykepleierne om den aller minste ting. Tenker at han kanskje har det best om han får være i fred.

En sulten gutt

Litt etter litt blir hun tryggere. Hun forstår at den lille har et stort behov for mammaen sin. Time etter time skal hun tilbringe i en stol med sønnen trygt plassert på brystet. Willian sover mye. Han er slapp og får behandling for gulsott. Han spiser dårlig og legger lite på seg. Det legges ned sonde for at den lille kroppen skal få næring.

Ti dager gammel blåser magen seg opp som en ballong som er i ferd med å sprekke. Alle blodårene er synlige, og på det verste er magen knall blå. I dagene som følger, blir det tatt flere røntgenundersøkelser. De viser at passasjen er i orden, og konklusjonen blir at Willian har sultmage. Det skal gå mange uker før han blir kvitt denne.

Engstelig mor

Tre uker gammel tar han sitt første hele måltid ved brystet, og det blir bestemt at de skal få reise hjem allerede dagen etterpå. På dette tidspunktet viser vekten knappe 1800 gram. Lise er lykkelig for at familien endelig skal få være samlet, men kjenner også på en usikkerhet og redsel.

De første månedene hjemme slipper hun Willian knapt av syne. Hun er så engstelig for at noe skal skje. Flere ganger hver natt kikker hun ned i sengen for å se at han har det bra. Hyppig drar de til helsestasjonen for å kontrollere veksten som ikke følger ønsket kurve.

Et nytt sjokk

Da ettårsdagen nærmer seg, bruker han fremdeles str. 56 i klær, som er en vanlig størrelse for en nyfødt baby. Lise velger å forlenge permisjonen. Tenker at sønnen virkelig trenger henne. Da Willian er 21 måneder gammel, innkalles de til Haukeland sykehus for å kontrollere veksten.

Den lille gutten er mye sliten, og kan sove opptil 18 timer i døgnet. Alt dette gjør at legene vil ta utvidede prøver da de mistenker et spesifikt syndrom. Å få denne beskjeden føles som et slag i magen for foreldrene. De kjenner på en stor usikkerhet.

På nettet leser de alt de kommer over. Spesielt biter de seg merke i at forventet levealder for mennesker med dette syndromet er 20–30 år. Alle tenkelige genprøver blir tatt. Da legen ringer for å gi beskjed om at alle prøver er normale og at kromosomfeil kan utelukkes, kan Lise knapt tro det hun hører. Lykkefølelsen er ubeskrivelig. Endelig kan familien ta fatt på hverdagen med en ny ro i kroppen.

En sterk vilje

SAMMENSVEISET FAMILIE: Lise (28) og Espen (32) kjenner på en enorm takknemlighet når de ser på de tre guttene sine, Ingvald (5), Willian (4) og Eskil (10). Foto: Natalie Mariell Elholm.
SAMMENSVEISET FAMILIE: Lise (28) og Espen (32) kjenner på en enorm takknemlighet når de ser på de tre guttene sine, Ingvald (5), Willian (4) og Eskil (10). Foto: Natalie Mariell Elholm.

I dag møter vi en sjarmerende fireåring på knappe 12 kilo og 90 centimeter. En gjennomsnittlig vekt for gutter på hans alder er 17,3 kilo og gjennomsnittlig høyde er 104 centimeter. Men Willian er stort sett alltid blid og fornøyd, prater som en foss og er utrolig viljesterk.

Les også: Gle seg over dei små tinga i livet

Han elsker å løpe og klatre, og stortrives i barnehagen. En gutt som tydelig viser at han har behov for trygghet, og som har det aller best når mamma eller pappa er innen synsvidde. Ingen kan forklare hvorfor Willian ikke vokser som han skal. To ganger i året kontrolleres veksten ved Haukeland sykehus. Trolig vil han med tiden måtte gå på veksthormoner. Mamma Lise ser kjærlig bort på den sterke gutten sin, sier med overbevisning i stemmen: – Vi er så utrolig takknemlige. Willian gir oss uendelig mye! Vi ser lyst på fremtiden, velger ikke å bekymre oss og tar utfordringene etter hvert som de måtte dukke opp.

Les også: Meld deg på Kvinnelørdagen i dag!

Denne saken ble første gang publisert 01/08 2017.

Les også