Sykepleiere og korona-pandemien
– Da jeg så tallene fra Italia gråt jeg. Og spiste to kilo med M&Ms
Fem sykepleiere forteller om hverdagen med korona-pandemien på norske sykehus.
Hvordan er det å være mamma, datter, kjæreste, venn og kollega, samtidig som du jobber i første linje mot covid-19? I siste utgaven av Kamille forteller 11 sykepleiere og hjelpepleiere om den nye hverdagen, frykten, stoltheten og framtiden.
På St. Olavs hospital i Trondheim er Mette Bendiksen Lind (29) en av mange sykepleiere som tester ansatte for Covid-19-smitte. Hun beskriver en uoversiktlig situasjon der man ikke vet hva som skjer fra dag til dag.
– Sykehuset har heldigvis vært skånet for det verste, men forbereder seg på verst mulig utfall. Det er veldig mye nytt å sette seg inn i, og vi vet alle at vi må bistå dersom det skulle bli behov, sier Mette.
Les Kamille-redaktørens hyllest: La oss ikke glemme de som har jobbet i første linje»
– I begynnelsen tenkte jeg mye på om jeg skulle tørre å møte moren min, som tilhører en av risikogruppene. Om det var rett å møte henne. Men vi bestemte oss for at vi kunne omgås, bare vi tok våre forholdsregler og ikke møttes oftere enn nødvendig. Farmoren min, som har ligget på sykehus, har jeg ikke møtt. Det er litt trist, sier sykepleieren.
– Det er vanskelig å si hva vi vil lære av koronakrisen. Selv har jeg fått enda en påminnelse om at livet er skjørt. Det ser jeg ofte i jobben min, men enda oftere nå. Det blir også ekstra tydelig hvor viktig det er å ta vare på hverandre, og at selv om en selv føler seg frisk og sterk og sprek, så er det ikke alle som er det.
Det å gå på jobb i smitten, har imidlertid Mette stått fint i.
– Vi er godt tildekket og har strenge rutiner. Jeg har følt meg trygg, sier hun. Mette setter pris på at sykepleiernes viktige arbeid har fått mer fokus gjennom krisen, sier hun.
– Normalt jobber vi til alle døgnets timer. Hverdag som helg. Vi må ofte jobbe overtid, og mange tar på seg ekstravakter for å hjelpe avdelingen med en forsvarlig drift. Dette er vi vant til. En slik arbeidssituasjon er ikke utløst av en koronapandemi, det er bare slik det er i vår hverdag. Så, uavhengig av korona, vil jeg si tusen takk til alle mine kolleger rundt om i landet som står på natt og dag – både før, under og etter denne koronapandemien. Dere er helt rå!
Les også: Fem uante konsekvenser av koronaviruset
Holdt barna hjemme før skolene stengte
Intensivsykepleier Aina Evensen Helme (47) var tidlig ute med å rope varsku.
Hun holdt de tre barna hjemme før skolene stengte, og oppfordret andre foreldre til å gjøre det samme. «Vi har vår første koronapasient på jobb (intensiv på Ullevål), og jeg er skrekkslagen», skrev hun på Facebook-siden sin.
– Jeg hadde tenkt på det et par dager. Vi hadde fått inn de første dårlige pasientene, og vi skjønte at vi sto overfor noe vi aldri hadde sett før. På jobben hadde vi webinar med kolleger fra Italia og jeg tenkte: Shit! Dette klarer vi ikke å håndtere, vi er ikke utstyrt for en pandemi! Nå må myndighetene reagere! Så jeg satte meg ned og skrev et innlegg – og opplevde både at det ga mening for mange – men også at det trigget og gjorde enkelte irriterte. Det ble noen negative tilbakemeldinger, men man må betale prisen for å stikke seg fram.
– Er du redd i dag?
– Alle er redde innimellom nå. Vi ser jo veldig mye, men jeg er ikke redd for egen helse. Det kan jeg ikke tillate meg å være. Da blir jeg invalidisert og kan ikke jobbe. Men av og til, når jeg står hos de sykeste pasientene, tenker jeg: Hva om dette er meg om et par uker … Hun grøsser.
– Jeg tar alle forholdsregler – sørger for maksimal beskyttelse, vasker meg, bytter alle klær, overholder alle regler, og vel så det, før jeg drar hjem fra jobben. Jeg sover i en annen seng enn mannen min – på et annet rom. Klart jeg er redd for å smitte familien. Hadde koronaviruset vært mer farlig for barn, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.
– Hva er det verste på jobben?
– Å oppleve pasienter som dør alene, uten pårørende rundt seg, er ille. Det krever noe ekstra av oss helsearbeidere. Men det aller tøffeste, både personlig og profesjonelt, er telefonsamtalene til fortvilte og redde ektefeller og barn av dem som er syke.
– Hva tenker du om framtiden?
– Jeg hører mange snakker om at det snart går over til normalen, men jeg tror det vil ta tid. Generasjonen som vokser opp nå, kommer til å bli preget av dette for resten av livet.
– Alle tar ansvar
– Jobben vår er blitt enda viktigere. Beboerne har ikke fått lov til å ha besøk på over seks uker. Nå er det bare vi som tar vare på dem. Vi må se framover, informere, men samtidig passe på at de ikke blir redde. Og vi må sørge for at dagene oppleves som meningsfylte, sier Desislava Demirevska (34), pleierassistent ved Bråset bo- og omsorgssenter i Asker.
Tidligere kom barnehagebarn på besøk og sang og danset. Nå synger og danser de ansatte mer.
Ektefeller som kom daglig og satt der i timevis, må nå erstattes med ansatte som holder i hånden, prater og lytter mer enn før.
– Det er god stemning på jobb, og jeg synes vi klarer oss fint, sier Desislava. Hun opplever at de ansatte samarbeider nært og godt i denne annerledessituasjonen, sier hun.
– Vi har samtaler med lederne der vi diskuterer situasjonen og utviklingen daglig. Vi må være kreative og konstruktive for å gjøre det beste for beboerne. Det er viktigere enn noensinne å ikke bare se på dem som pasienter, men også som mennesker, sier Desislava, som selv er veldig glad i hver enkelt beboer.
Hun ser dem som sin andre familie. Desislava, som selv kommer fra Bulgaria, er imponert over kollegene sine.
– Alle tar ansvar. Noen kommer tidligere på jobb for å hjelpe litt ekstra. Og vi er alle forberedt på at vi må jobbe enda mer dersom noen skulle bli smittet av covid-19.
Les også: Skrekktall i Spania og Italia, men norske helsearbeidere står i kø for å hjelpe
Tar imot de dårligste pasientene
Silje Sollid Olsbu (36) er sykepleier ved intensivavdelingen på Sørlandet sykehus i Arendal.
Hun er en av dem som tar imot de dårligste pasientene, som er akutt og kritisk syke, og som trenger hjelp til vitale funksjoner, for eksempel å puste.
– Stort sett hver vakt jobber vi i fullt smittevernutstyr fordi pasientene enten har korona, eller mistenkes å ha korona. Dagene er mer hektiske, og det er tungt å gå flere timer i dette utstyret, men jeg kjenner på en sterk motivasjon for å gå på jobb og for å hjelpe. Jeg føler det blir feil å si at jeg er sliten nå, før det virkelig har begynt. Jeg er forberedt på at det vil bli større trøkk på oss i nærmeste framtid, sier Silje.
– Jeg er redd for å smitte de sårbare pasientene og familien min. Ikke å selv bli smittet. Jeg tar alle forholdsregler med bruk av smitteutstyr, og følger reglene som er satt når jeg ikke er på jobb. Men jeg har stor respekt for koronaviruset, for jeg har sett hvor utrolig syk man kan bli, sier hun.
– Jeg er heldig som har en mann som jobber hjemmefra, slik at jeg kan bidra så mye som mulig på intensivavdelingen. Jeg ser for meg at sommeren blir annerledes, og kanskje sommerferien vil utebli. Akkurat i dag er vi ikke der, men slikt kan endre seg i løpet av noen få dager, påpeker hun.
– Vi vet ikke hvordan de nærmeste månedene eller året vil bli. Hva venter oss? Vil det bli som i landene rundt oss, som Italia, Spania og USA, eller kan vi stole på at Norge har gjort et riktig valg av lockdown, og vi unngår den høyeste toppen i helsevesenet? Denne usikkerheten preger meg.
Som sykepleiere flest er Silje opptatt av at yrket hennes bør verdsettes høyere.
– Vi som står på første rad når hjelpen virkelig trengs, er jo en av de avgjørende yrkesgruppene, og jeg håper dette vil gjenspeiles i lønn, risikotillegg og lønn til videreutdanning når vi en dag kommer ut av dette. Vi har også behov for flere sykepleiere, fastslår hun.
– Jeg er veldig stolt av jobben min, arbeidsplassen og lederne mine. Jeg elsker jobben som intensivsykepleier! Når jeg hører om sykepleierne som jobber på sykehusene nedover i Europa, river det i hjertet. Man kan kjenne på kroppen hvilken håpløshet de må oppleve, og hvor slitne de er både fysisk og psykisk. De går nok alltid hjem fra jobb og kjenner at de ikke har gjort nok, tror hun.
– Mennesker trenger mennesker. Jeg håper vi ikke vil behandle hverandre som et virus etter dette. Vi trenger klemmer, et godt håndtrykk, et stryk over kinnet og, ikke minst, å få lov til å være hos våre nærmeste når de trenger oss.
Les også: Koronakrisen har gitt tobarnsmor Oda (30) en skikkelig aha-opplevelse
Ble redd da mange døde i Italia
Elin Grooss Berge (45) jobber på intensiven ved Sørlandet sykehus i Arendal. Hun har kjæreste og to barn på 16 og 18 år.
Ved sykehuset er en av etasjene omgjort til covid-avdeling.
– Hverdagen min er preget av forberedelser. Vi må planlegge og sikre at vi kan håndtere et verst tenkelige scenario, sier sykepleieren og legger til at de så langt heldigvis har hatt få innleggelser.
Til gjengjeld er koronapasientene noen av de sykeste intensivpasientene Elin kan huske å ha hatt inne.
De fleste må legges i koma og intuberes, altså legges i pustemaskin, og de er ofte syke lenge.
– I starten var jeg mer avslappet, men jeg ble redd da jeg så hvor mange sykepleiere og leger som døde i Italia. Da gråt jeg. Og spiste to kilo med M&Ms.
Elin tok tidlig et standpunkt om å beskytte seg selv så godt som mulig, hele tiden. Hun bruker alltid smittevernutstyr, dusjer både før og etter jobb, og koker klærne sine.
– Jeg er veldig redd for å smitte mine nærmeste. Jeg omgås veldig få, og de jeg møter, som foreldrene mine, treffer jeg kun utendørs. Jeg handler for dem så de ikke skal måtte gå i butikken, men når jeg møter dem holder jeg to meter avstand. Det er ekstremt utfordrende å jobbe med dette, og jeg håper at alle respekterer reglene som er satt. Også når de blir løsnet opp. Man må bruke vettet.
Til tross for den krevende situasjonen er hun glad for at hun får lov til å gå på jobb.
– Vi kollegene bruker hverandre på en veldig god måte. Vi kan både gråte og le. Vi jobber tett sammen i mange tøffe situasjoner, og kjenner hverandre på en helt spesiell måte. Det gjør meg stolt over å være intensivsykepleier. Jeg er stolt av avdelingen vår, sier Elin som også finner styrke i støtten fra storsamfunnet.
– Jeg gråter når folk klapper for oss. Jeg blir rørt av at vi blir satt pris. Og jeg håper det fortsetter også når denne krisen er over. Det skal ikke glemmes at vi jobber i risikosonen, og utsettes for bakterier, til alle døgnets timer. En ting er å klappe nå, men jeg håper vi blir verdsatt også når dette er over, og at det vil bli flere av oss. Når redselen for hva som kanskje venter blir for stor, kommer ordene Kong Harald sa etter 22. juli til henne:
– Kongen ble spurt om han sov godt, og svarte han at han både spiser og sover godt, for om noe skjer vil han være både mett og uthvilt. Det var fornuftig, og det forsøker jeg å leve etter nå.
Intervjuene med sykepleierne ble gjort i midten av april. Flere intervjuer kan leses i Kamille utgave 7.
Denne saken ble første gang publisert 27/05 2020, og sist oppdatert 27/05 2020.
