kommentar:
Kjærlighet i koronaens tid
Ikke glem å ta vare på kjærligheten til både de rundt deg og til planeten når koronakrisen er over, skriver fødselslege Thorbjørn Brook Steen.
Thorbjørn Brook Steen er overlege i fødselsmedisin ved Oslo universitetsykehus og firebarnsfar. Han skriver fast for Foreldre og barn.
Overskriften på denne kommentaren er inspirert av boken «Kjærlighet i koleraens tid», skrevet i 1985 av Nobelprisvinner Gabriel Garcia Marques.
Den handler om en 50 år lang, uforløst kjærlighet i en landsby i Colombia. Motsetningen er stor til det nå svært uavklarte forholdet til en verdensomspennende pandemi.
Jeg forteller barna mine at på samme måte som vi leser om verdenskrigene og hvordan de forandret verden som vi kjenner den, vil kapittelet om korona stå i historiebøkene til deres barn. Vi lever i historien og vi kan også være med på å forme den.
Les også: Hva har vi gjort feil?
Dramatiske dager
Nyhetene ruller over oss med store overskrifter.
Hvordan går det i USA og hva for noe tull har Donald Trump sagt på siste pressekonferanse? Er det god nok avstand mellom alle i parken på en varm vårdag? Hva skjer i flyktningleirene? Er pandemien en overdrivelse? Hva med verdensøkonomien? Refleksjoner rundt disse store og eksistensielle spørsmålene har blitt, på få måneder, den nye normen. Ingen klemmer eller tar hverandre i hånden lengre heller. Du står trygt to meter bak og venter på din tur for å hente tomater i butikken. Det er nesten ufattelig hva vi må ta stilling til hver dag i disse tider. Mennesker er virkelig utrolig tilpasningsdyktige!
Les også: Peter bruker evigheter på å legge barna: «Den tiden har jeg»
Kjærlighetshistoriens tid
Hvor kommer så kjærligheten inn? Som de sier i sangen sunget av Wet Wet Wet i filmen «Love Actually»: «Love is all around». Det er min mening at det er kjærligheten til dine nærmeste, landet ditt, menneskeheten og verden som skal få oss gjennom dette. En økt verdenskjærlighet må også bli sluttresultatet.
Viruset som nå dytter oss fra hverandre på lang sikt må også føre oss nærmere.
Jeg er så heldig at det allerede skjer i min nærmeste familie. Jeg har to tenåringsdøtre som tidligere aldri ville tilbrakt fredagskveldene sammen med resten av familien rundt middagsbordet med «Beat for beat» i bakgrunnen.
Til vanlig flyr de rundt på en måte de selvsagt ikke kan nå. I stedet må de ta til takke med god mat og hyggelig prat med resten av familien. Jeg elsker dem der de sitter hjemme på kveldene, som om koronapandemien har kommet med en liten uventet kjærlighetsgave. I disse rare tider må det være lov og si at dette også er litt fint.
Jeg kjenner meg faktisk rørt og takknemlig for den gode ledelsen som sørger for at Norge er et trygt sted å leve, også under en pandemi.
Jeg har aldri stemt på Erna, likevel kjenner jeg på en kjærlighet for henne og det hun får til. Om det er på Lindmo på fredagskvelden eller på en pressekonferanse. Vi kan også mene mye om avgjørelsene til Folkehelseinstituttet og andre helseledere, inkludert mine egne sjefer. Likevel tar de valg, stort sett svært vanskelige, og så langt må vel de fleste av oss være glade for at det nettopp er Norge vi bor i.
Les også: Hvem er du mest glad i?
Barn i en usikker verden
Jeg kjenner meg privilegert som både har mulighet til å møte på jobb hver dag, og gjøre et meningsfullt arbeid for kvinner som skal gå gravide og føde i en så spesiell tid som dette. De fantastiske kvinnene som også har måttet omstille seg rett før noe så eksistensielt som å få et barn i denne usikre verden.
De fleste jeg møter takler dette veldig bra. Mange er lei seg over å ikke ha med partneren på barselavdelingen eller på poliklinikken. Men utover det, ser det ut til at denne pandemien behandler de gravide pent.
Isolasjons-regnskapet
Det er selvsagt tydelig at kjærligheten ikke er absolutt overalt. Vi vet at mange sliter, er ensomme eller redde. Jeg prøver å ringe eller sende tekstmeldinger jevnlig til de på min liste som jeg tenker trenger det. Selv om jeg ikke kan dele ut klemmer eller tid, vet de i hvert fall at jeg er der. Det er også mange barn som ikke har det bra eller blir sett. Mange er nok redde uten å få trøst, heldigvis har småskolen og barnehagene åpnet for de minste. Jeg gruer meg likevel til den dagen det totale regnskapet for all isolasjonen for de som ikke har det så bra, kommer.
Les også: Jeg bor alene og våkner opp lykkelig hver dag.
Ikke hopp på det første flyet!
Den tiden kommer da koronaens dager er talte. Barna tegner regnbuer og skriver «Alt blir bra» Det blir vår jobb å etterleve, både i det nære og i verden forøvrig. Isolasjon må ikke bli fremtiden, men vi må heller stå sammen for å finne de gode løsningene. For eksempel faller klimagassutslippene som en konsekvens, og da må en ikke hoppe på det første flyet for å feire når isolasjonen er over. Vi bør heller ikke øke forbruket bare fordi vi kan. Koronapandemien må lære oss at kjærligheten til planeten vår må være større enn behovet for økt forbruk. Alle har nå vært med på dugnaden og det må fortsette, også når vi bygger opp verden videre i etterkant. Både lokalt og globalt.
Denne teksten er fullpakket med store ord, men det er en stor tid vi lever i. Det er vårt valg hva vi skal bruke den til nå, og ikke minst hvordan vi skal bruke den i fremtiden. Vi må ikke bruke over 50 år som hovedpersonen i Marques’ bok for å komme til målet, den store kjærligheten!
Stay safe!
Denne saken ble første gang publisert 08/05 2020.
