Prinsesse Astrid er stedt til hvile
Prinsesse Astrid ble stedt til hvile ved Ris kirke i Oslo 23. september 2026.
Prinsessen sovnet inn fredag 11. september. Hun ble 94 år gammel. Hun døde 14 dager etter sin yngre bror, kong Harald.
Prinsessen begraves fra Ris kirke i Oslo onsdag 23. september klokken 13.
Den norske kongefamilien, Kong Haakon, dronning Mette-Marit, kronprinsesse Ingrid Alexandra og dronning Sonja, deltok i begravelsen. De ankom kort tid før seremonien begynte, skriver TV 2.
Prinsesse Märtha Louise og hennes barn, Maud Angelica, Leah Isadora og Emma Tallulah Behn, kom samtidig. Ektemannen Durek Verrett deltok også.
Kong Hakon var med å bære Astrids kiste sammen med Astrids fem barn.
I fortsettelsen av saken kan du lese Roger Øversveens minneord:
Undertegnede har opp igjennom årene møtt flere gardister som forteller entusiastisk om sine møter med prinsessen.
– Hun tok seg ikke selv alvorlig, og hun kunne fleipe med alt. Hun var en fryd å være sammen, fortalte en tidligere gardist jeg kjenner.
Replikkene satt løst
Jeg skjønner godt hva han mener. Replikkene satt løs hos prinsessen.
Hun var ikke så glad mediene som hun mente ble verre og verre, og ga sjelden intervjuer.
Flere av mine kolleger synes derfor hun virket litt streng. Hun var heller ikke redd for å si det hun mente. Heller ikke til kong Harald.
Hun ga klar beskjed om ting hun mislikte, eller ville gjort annerledes.
Riktignok var han også hennes konge, men også hennes lillebror.
– Jeg har riktignok dysleksi, men snakketøyet er i orden, fleipet hun en gang jeg møtte henne. Hennes irritasjon ble imidlertid fort avløst av en munter replikk og latter.
Har betydd enormt
Prinsesse Astrid var heller ikke selvhøytidelig, og hun brydde seg ikke hvis noen sa du til henne.
Prinsessen vare ikke den i kongefamilien som fikk mest oppmerksomhet. Noe hun selv syntes var ganske behagelig. Men støtten og hjelpen hun ga både kong Haakon, kong Olav og kong Harald var uvurderlig. Hun har betydd enormt for det norske kongehuset, og vil bli dypt savnet.
Selv om prinsesse Astrid etter hvert fikk redusert helse, representerte hun det norske kongehuset helt til sin død. Slik hun gjorde helt siden hennes mor, kronprinsesse Märtha gikk bort i 1954. I 72 år ga hun gitt «alt for Norge».
Hun sa aldri nei til å hjelpe hverken sin farfar, far eller lillebror.
Men prinsesse Astrid så ikke på representasjonsoppdragene som jobb, i hvert fall ikke på sine eldre dager. Hun så det snarere som en mulighet å møte gamle bekjente og nye mennesker. Hun har betydd enormt for kongehuset.
Elsket sport
Jeg vet at prinsessen satte spesielt stor pris på å være til stede under kombinert, hopp og langrennskonkurransene i Holmenkollen hvert år. Hun var veldig sportsinteressert, og fikk med seg mange idrettsbegivenheter på TV.
Men hun har innrømmet at hun synes det var noe spesielt å møte stjernene i levende live på kongetribunen i Nordmarka. Jeg vet at flere idrettsstjerner også har blitt gledelig overrasket, og imponert over hennes kunnskaper om deres prestasjoner.
Mange beskytterskap
Prinsessen ble innvilget ærespensjon fra Staten allerede som 70-åring i 2002, men et liv uten oppdrag var ikke noe for henne. Hun ville ha oppgaver, og bidra.
Hun var med, unntak av noen få sykefravær til stede både under de offisielle middagene på Slottet i forbindelse med statsbesøk og kongelige jubileer, og også på plass under de årlige stortingsmiddagene hver høst.
Hun hadde et spesielt hjerte for de som falt utenfor. Hun hadde stor glede av å være beskytter Dissimilis. Musikkgruppen betydde mye for henne.
Dysleksi Norge, Norges lotteforbund, Inner Wheel Norge, Norsk Totalforsvars Forbund, Norges Kvinne og Familieforbund, Oslo Kunstforening, KFUK-hjemmet i London, foreningen for kroniske smertepasienter og Sanitetskvinnene var hun også beskytter for henne helt til hun gikk bort. Sistnevnte organisasjon var hun beskytter for helt siden 1954.
Beskytterskapene ble spesielt viktig for henne etter at hennes kjære ektemann gjennom 54 år, Johan Martin Ferner, døde i 2015.
Hun var ikke noe glad i å sitte hjemme alene, og elsket som hun sa å bli bedt bort. Hvis hun i tillegg kunne kombinere det med å gjøre en jobb for kongehuset, var hun fornøyd.
Prinsesse Astrid var også veldig glad i dyr, og hennes siste hund Wilma fulgte med henne helt til hun gikk bort.