Tornadojegerens siste ord: «Å, herregud. Dette er en sværing»
«Å, herregud. Dette er en sværing», sa Tim Samaras da han så tornadoen i bakvinduet. Ordene ble hans siste.
Tim Samaras (55) var i sitt ess, der han satt i passasjersetet i en hvit Chevrolet Cobalt i utkanten av byen El Reno i Oklahoma, 31. mai 2013. Han skar grimaser til videokameraet sjåføren rettet mot ansiktet hans. Trass i trusselen som nærmet seg, like etter klokken 18.00 denne forsommerdagen, var han avslappet. Samaras, USAs mest berømte stormjeger, var i hælene på en tornado.
Skjønt; ett moment var forskjellig fra situasjonene han likte best av alt: Samaras var i realiteten ikke hælene på tornadoen.
Tornadoen var i hælene på ham.
Han visste det bare ikke. Ennå.
Det tok ikke lang tid før stormjeger Tim Samaras skjønte at noe var forferdelig galt.
«Å, herregud. Dette er en sværing», utbrøt Samaras da han snudde seg og så ut gjennom bakvinduet. Bare tre kilometer bak bilen var en enorm tornado på vei.
Stemmen indikerte ikke at han kjente frykt, men heller en god porsjon vantro.
Besettelse
Tim Samaras hadde tilbrakt nesten hele sitt voksne liv i selskap med livsfarlige tornadoer. Det vil si: De var livsfarlige for andre, men ikke for ham. Han kjente dem, behersket dem og var besatt av dem. Hans kone Kathy kunne fleipe med at han elsket tornadoene høyere enn henne.
Nye rekorder
Tornado, også kalt trombe, er en raskt roterende luftsøyle som kjennetegnes ved en trakt eller et snabellignende nedheng fra en kraftig bygesky.
De fleste tornadoer har en vindstyrke på 180 kilometer i timen, er om lag 75 meter brede og beveger seg et par kilometer i løpet av noen minutter før de dør ut. De kraftigste tornadoene kan ha en vindhastighet på over 480 kilometer i timen, være mer enn 1500 meter brede og flytte seg over 100 kilometer på noen timer.
De sentrale delene av USA er spesielt utsatt for tornadoer, fordi varm og fuktig luft fra Mexico-golfen støter mot kald luft fra nordvest.
Våren 2013 var Tornado-Tim temmelig frustrert.
«Hvem har spist opp alle stormene», klaget han i en twittermelding.
Tim trengte ikke å vente lenge.
Mai er den store tornadomåneden. 18. mai la Samaras av gårde på sedvanlig vis på jakt etter ekstremværet. På dashbordet i Chevroleten lå en cheeseburger − hans lykkeamulett. En gang i sin ungdom unngikk han en storm han aldri ville ha overlevd, fordi han ble sulten og tok en avstikker til en McDonald's-restaurant. Siden jaktet han aldri tornadoer uten en cheeseburger innenfor rekkevidde.
Samaras var først og fremst en forsker som fotfulgte tornadoer i vitenskapens navn. Han ville lære mest mulig om dem for å bidra til å redde mennesker i utsatte områder. Men jakten trigget også gutten i ham, og ga ham et kick:
− Dette er mer enn et yrke, understreket han.
To personer var med Tim i bilen 31. mai 2013: Den 45 år gamle meteorologen Carl Young og hans egen 24 år gamle sønn Paul. Alle var erfarne tornadojegere, drevet av samme motivasjon; å avsløre tornadoenes hemmeligheter for å redde menneskeliv.
Selv om tornadojakten var noe Samaras ikke kunne leve uten, ble han aldri dumdristig. Tvert imot: Samaras var viden kjent for å sette sikkerheten foran alt. − Irriterende forsiktig, mente flere. Tim hadde avlyst utallige ekspedisjoner til reisefølgets fortvilelse. Dersom veistandarden var dårlig eller tornadoen var skjult inne i tunge regnskyer, satte han konsekvent ned foten.
Han hadde det samme forholdet til tornadoer som kaptein Ahab hadde til Moby Dick, den hvite hvalen. Han avskydde dem, men følte en dragning mot dem også.
Pappagutt
Helt fra han var liten hadde Tim Samaras målrettet fulgt sine drømmer. I oppvekstårene i Lakewood, Colorado, hadde han to hovedinteresser: Været og å sette sammen ting, særlig radioer og fjernsynsapparater.
Faren levde av å bygge fly og tog til leketøysbutikker. I helgene jobbet han som bryllupsfotograf. Gutten så på når faren fotograferte og når han bygde tog og fly i kjelleren. Da faren så hvor glad gutten var i å bygge og pusle, lot han ham demontere og sette sammen familiens fjernsynsapparat og radio. Samtidig hadde moren gitt opp å få ham til å spille baseball. Når han var ute på banen, så han ikke på ballen.
Han så på været.
Trengte ingen utdanning
Samaras ble radiooperatør da han var 13 år, radioreparatør da han var 16 og sjef for en forretning som drev med radioreparasjoner da han var 17. Han brydde seg ikke om å begynne på college.
I stedet troppet han opp på kontoret til sjefen for forskningsinstituttet for mekaniske fag ved universitetet i Denver, Larry Brown. Uten eksamenspapirer i 1977. Brown så noe spesielt i tenåringsgutten, og ga ham en sjanse. I løpet av noen få uker skjønte Larry Brown at den ufaglærte tenåringsgutten kunne mye mer enn ferdigutdannede ingeniører.
Da han var 20 år gammel, var Samaras sikkerhetsklarert av Pentagon og i full gang med å planlegge, utvikle og teste ut avanserte våpensystemer.
Utover på 1990-tallet ble Tim Samaras mer og mer opptatt av å jakte på tornadoer. Han brukte alle helger og ferier til dette, i perioder også arbeidstiden. Brown var bekymret for sin stjerneingeniør, men Samaras ga ham noen forsikringer:
− Jeg jakter aldri stormer om natten. Jeg går aldri etter en tornado som er skjult i en regnsky. Jeg går aldri på akkord med sikkerheten.
Forsikringen beroliget sjefen.
Den første stormen Samaras fulgte etter var i Limon, Colorado i 1990. Etter hvert begynte han å jobbe for National Geographic og utviklet seg til å bli USAs store tornadokjendis. I 2009 tilbød Discovery Channel ham selve hovedrollen i en realityserie kalt «Storm Chasers».
Mørke midt på dagen
Samaras følte etter hvert at jakten på høye seertall gikk på sikkerheten løs, og var glad da programmet ble tatt av plakaten i januar 2012. Han fryktet ikke for egen sikkerhet, men følte at andre, mindre erfarne og mer uforsiktige deltagere kunne bli drept.
Våren 2013 kunne han endelig «dra på tornadojakt uten at det skulle bli et fjernsynsprogram av det», som han sa. Videokameraet var derimot med som alltid, et uvurderlig verktøy i arbeidet med å kartlegge tornadoene.
31. mai varslet meteorologen om varme og fuktighet i kombinasjon med kraftig vind. Tordenvær, med andre ord. Haglbyger og mulige tornadoer, lød advarslene. Et vær bare en stormjeger kunne elske.
Været ble verre enn antatt, et mørke midt på dagen. Litt over klokken 18.00 tok Tim Samaras telefonen sin. En eller annen pressemann ringte for å få en rapport.
− Ja, tornadoen er ca. 500 meter unna, like sør for El Reno, og den kommer til å sette kursen rett mot Oklahoma City. Jeg kan ikke snakke mer akkurat nå, sa han.
Samaras avsluttet samtalen. Tornadoen i sør hadde trukket til seg mye fuktighet og satt opp farten.
− Det er faktisk ikke så lett å vite hva den kan finne på, sa meteorolog Young i Samaras bil.
Idet stormjegerne skulle kjøre inn på Highway 81, fylte en svart vegg synsfeltet deres sørover.
− Udyr
− Oi, stønnet meteorolog Young, ved synet av stormen.
− For et udyr!
Ingen i bilen kunne si noe om hvor stort udyret inne i den svarte regnskyen virkelig var. De så ikke tornadoen, som hadde en voldsom styrke.
Uten at de tre i bilen fikk med seg hva som skjedde, rev tornadoen løs telefonstolper og kylte én av dem inn i en pickup med to amatørstormjegere ikke langt unna. Deretter kastet tornadoen hele bilen i været, rev støvlene av de to passasjerene og sendte dem 300 meter gjennom luften før de ble slått i bakken som to utstillingsdukker.
Samaras og hans to følgesvenner kunne ikke se hvordan tornadoen drev hagl tvers gjennom frontruten på en annen bil, rev motoren ut og sendte den rullende bortover kornåkeren.
De tre så bare et truende mørke. Det var i slike tilfeller Tim Samaras vanligvis tok til vettet og kom seg unna. Men ikke denne gangen − uvisst av hvilken grunn.
Velger å fortsette
Highway 81 var åpen, i alle fall delvis. I sørgående retning var veien stengt for trafikk, men nordover lå deres mulige fluktrute åpen. På dette tidspunkt hadde så godt som alle andre stormjegere flyktet fra El Reno og nærliggende områder. Samaras og hans reisefølge kunne ha gjort det samme, men to faktorer trigget dem: Veien var kjørbar og tornadoen var stor. De valgte å fortsette jakten.
Men Samaras var åpenbart i villrede:
− Der ser jeg den, utbrøt han plutselig.
− Nei, forresten …
Det var ikke tornadoen han så, bare en haug med skyer. Da han omsider fikk øye på selve tornadoen, så han noe han aldri har sett før og aldri skulle se igjen. Synet var av en type som kan få selv erfarne stormjegere på langt tryggere avstander til å skrike av frykt.
Plutselig endret tornadoen kurs mot venstre. Vanligvis er slike retningsforandringer et tegn på at tornadoer er i ferd med å miste kraft, men ikke i dette tilfellet.
Tvert imot.
Tornadoen vokste. I løpet av noen få minutter este tornadoen fra mindre enn 1,5 kilometer i diameter til to og en halv ganger denne størrelsen. Med voldsom kraft raste det meteorologiske uhyret opp Alfadale Road med kurs mot Reuter Road og knuste alt som kom i dens vei.
Idet Samaras bil nærmet seg Reuter Road og Alfadale Road, kastet Tim et blikk på himmelen. Stemmen var rolig, men inntrengende:
− Dette er ikke noe blivende sted.
Videoopptaket stanset klokken 18.20, tre minutter før storm og stormjegere møttes.
Funnet i grøft
Mindre enn én time senere, klokken 19.06, kjørte en politimann langs Reuter Road. Han så en knust bil ute på et jorde. Kraftige haglbyger gjorde at han ikke kunne ta seg frem til bilen der og da, men måtte komme tilbake senere på kvelden.
Politimannen tok seg frem til døren på sjåførsiden. Der satt ingen. Deretter oppdaget han passasjeren, tok frem radioen og kunngjorde at en død person måte skjæres løs fra en bil.
En annen politimann ankom åstedet umiddelbart etterpå. Han fikk øye på en død person som lå med ansiktet ned i en grøft, 300 meter til venstre for bilen. De to politimennene var redde for at vannmassene skulle ta med seg den døde, derfor plukket de ham opp og la ham i nærheten av bilen.
Politifolkene fant lommeboken og kunne fastslå at den omkomne i grøften var Carl Young. Personen inne i bilen ble også identifisert. Det var Tim Samaras.
Senere på kvelden bestemte den ene av politimennene seg for å ta et siste overblikk ved Reuter Road. Da et lyn lyste opp himmelen, så han enda en død person, også han liggende med ansiktet ned i den samme grøften, bare noen meter fra der Carl Young lå. Paul Samaras var funnet.
Ingen vet nøyaktig hva som skjedde klokken 18.23 den 31. mai 2013.
Forsøkte de tre mennene å sette ut sine måleinstrumenter da de ble overrumplet av tornadoen? Forsøkte de å kjøre unna? Eller sto de stille i et håp om at det skulle gå bra? Det mest presserende spørsmålet for lokalbefolkningen var et annet: Hvordan skulle de kunne gardere seg mot en slik hendelse når verdens dyktigste stormjeger ikke kunne det?
Under begravelsen plasserte presten en cheeseburger på Samaras kiste, som for å trygge stormjegerens ferd til himmelen.
Stadig flere, stadig sterkere
Ekstremværet i Oklahoma har hatt en skummel utvikling.
2024 var et rekordår for delstaten med 152 bekreftede tornadoer, tre flere enn i det forrige rekordåret 2019. Tornadoene kostet åtte mennesker livet, flest siden 2013.
I 2014 mistet minst 21 personer livet etter at kraftige tornadoer traff Midtvesten og de sørlige delstatene. Det kraftige uværet kastet biler i været og la hus og bygninger i ruiner i Arkansas.
Amerikanske myndigheter frykter at fremtidens tornadosesonger kan bli verre og verre.
I 2011 ble hovedsakelig det sentrale og sørlige USA rammet: Utbruddet begynte i Oklahoma 25. april. I løpet av tre dager ble delstatene Alabama, Arkansas, Georgia, Missisippi, Nord-Carolina, Tennessee og Virginia rammet. Minst 325 mennesker omkom.
Mellom 315 og 320 mennesker omkom da de samme områdene ble rammet i 1974. 27. april 2011 er den dødeligste enkeltdagen med tornadoer i USA siden Trestaterstornadoen 18. mars 1925.
Det totale antall registrerte tornadoofre i USA er om lag 10 000. Radarovervåking, effektive varslingssystemer og tornadosikre tilfluktsrom bidro til å senke antallet dødsofre en periode, men nå er tallene atter stigende på grunn av tiltagende ekstremvær.