Polferden Norge lo av: Bjørns drøm om polar triumf endte i tragedie

Bjørn Staibs friske idé splittet Norges befolkning.

− Når vi skjønte at det ikke ville gå? Et eller annet sted ute i isødet der. Men jeg fikk jo en viss peiling allerede første prøveturen ut fra baseleiren. Alle kjelkene var ødelagt etter én dagsmarsj, fortalte Sivert Fløttum, da 86, til Vi Menn i 2018.

Han var telegrafist på den storslåtte nordpolekspedisjonen til Bjørn Staib for 62 år siden og gikk bort i fjor.

Bejublet og kritisert

Tungt sponset, blant andre av National Geographic, Aftenposten og Vi Menn, hadde den unge eventyreren Staib, ti øvrige ekspedisjonsmedlemmer og nesten 100 hunder landet helt nord på Ellesmere Island i Canada i mars 1964.

Derfra skulle de støte over isen mot Nordpolen med ski og sleder, og deretter fortsette videre i retning Svalbard eller Sibir – en tur på rundt 2100 kilometer i alt. En ferd langs denne ruten hadde ingen tenkt på, langt mindre prøvd seg på, siden amerikaneren Robert Peary triumferende meldte at han hadde vært førstemann på polpunktet i 1909.

Den ene halvparten av Norges befolkning applauderte Staib (25), som ville ta opp arven etter forgangne tiders store norske polarhelter og lede en ekspedisjon til Nordpolen på gamlemåten. Den andre halvparten lurte på hva som var vitsen.

Folk hadde jo vært på Nordpolen allerede.

En vesentlig detalj gjorde at kritikerne etter hvert følte at de fikk rett:

Staib og hans menn kom ganske langt – lenger nord enn Nansen i sin tid, for eksempel – men ekspedisjonen kom aldri i nærheten av Nordpolen. De slet med utstyrstrøbbel og forsinkelser, men aller mest mot en arktisk vinter som hadde låst seg vrang, plassert den verste veggen av skruis i manns minne midt foran de unge nordmennene.

Etter 41 døgns slit, ved ankomst til en forskningsstasjon i isødet, var det slutt. Minst tre ukers marsj gjensto frem til Nordpolen. Og isen var i ferd med å gi tapt for våren og gå opp.

– Vi kunne nådd Nordpolen, men ville ikke hatt noen retur over åpent polhav. Det var bare å ta rev i seilene og innse at vi var for sene, sa Staib etterpå.

Kamp for livet

Og som han snart skulle oppdage:

Nordmenn elsker sine polarhelter.

Men en litt mislykket én, var det mulig å gjøre narr av.

I hvert fall én med selvsikker filmavisstemme, strikket genser og frostskade på nesen, slik Bjørn Staib fremsto i et NRK-intervju på Fornebu da ekspedisjonen vendte hjem i juni. Fristelsen ble for stor for riks-humoristen Rolv Wesenlund.

Men for mennene i isen var strabasene ingenting å le av.

– Det var en kamp for å overleve. Målet endret seg underveis. Da handlet det ikke om å komme til Nordpolen. Det viktige ble å komme fra det med livet i behold, sa Steinar Laugen, ekspedisjonens navigatør i 2018.

Han registrerte selvsagt den senere kritikken mot ekspedisjonen og fikk med seg humorinnslagene.

– Som nordpolekspedisjon ble det jo ikke vellykket, men turen var ingen fiasko, heller. Det var et vettugt forsøk, men forholdene var for vanskelige det året. Vi kom til 86 grader og 31 minutter. Så langt nord hadde ingen tatt seg på beina siden Peary, sa Steinar Laugen til Vi Menn.

Frontfiguren

Ikke noe latterlig preget Bjørn Staibs drøm. På gutterommet i Oslo hadde han slukt beretningene om Fridtjof Nansen, lest om Pearys bestrebelser og kjent en dragning mot nord og å teste seg selv til det ytterste. Staib ble selve definisjonen på en norsk friskus.

I 1962 gikk han i Nansens spor på ski over Grønland med Bjørn Reese, og erfaringen rikere planla han med gutteaktig iver et enda mer vågalt prosjekt.

– Jeg hadde jo fått med meg grønlandsturen hans. Da jeg så at han søkte etter folk som ville være med til Nordpolen, avtalte jeg et møte. Jeg kunne russisk og radio, og hadde eventyrlyst. Han ansatte meg på direkten, fortalte Sivert Fløttum fra Midtre Gauldal, den gangen 32 år gammel.

Staibs entusiasme var smittsom. Han fikk folk med seg.

I boken han senere skrev, listet han opp en lang rekke bidragsytere i forordet. Alt fra det amerikanske flyvåpenet (som fraktet ekspedisjonen i Hercules-fly fra Thule på Grønland) til Swix og Kikkut støvelfabrikk (det personlige utstyret var prima, men støvlene for trange, ifølge Fløttum).

– Bjørn var fenomenal der. Dessverre eide han ikke praktisk sans og ville ikke høre på andre. Det ble skjebnesvangert. Utstyret holdt ikke mål. Pulkene var for smekre. De ble ødelagt den første dagsturen i isforholdene der oppe, sier Sivert Fløttum.

Aviskrigen

Med hjelp av to inuitter bygde ekspedisjonsmedlemmene nye pulker, men det tok en ukes tid. Ekspedisjonen hadde også støtt på andre utfordringer som medførte at startstedet ble flere dagsmarsjer lenger sør enn planen var.

Leiren lå ved den canadiske militærbasen Alert. Der hadde nyheten om at syv korrespondenter (fra Aftenposten, svenske Expressen og National Geographic) fulgte Staib, blitt dårlig mottatt. Journalister og fotografer var ikke spesielt velkomne på militært område.

– Vi kan da ikke stanse forsvaret av den nordlige halvkule på grunn av Staib! het det i en fortørnet uttalelse fra canadisk hold, gjengitt i Verdens Gang – som ikke lot sjansen til å harselere med ekspedisjonen gå fra seg.

Aftenposten, som altså var en av sponsorene og hadde journalist på plass i baseleiren, skrev positive rapporter. VG, muligens litt snurt, skrev om en ekspedisjonsleder som elsket rampelyset og «å leke Nansen».

Da Aftenposten meldte at Staibs ekspedisjon hadde supermoderne radioutstyr, kontret VG med at Staib sikkert ville ringe Kong Olav fra Nordpolen – og at den egentlige hensikten med ekspedisjonen var avslørt.

– Staib er utvilsomt lei av å stå på venteliste for å få telefon her hjemme.

En av National Geographics utsendte hadde for øvrig sine egne problemer. Han hadde oppdaget at whiskyen frøs i 56 minusgrader.

Ingen snarveier

Med nye kjelker bak hundespannene, forlot Staibs menn Alert en av de siste dagene i mars. Alle var gode på ski, men innså raskt at det var av mindre betydning. Til tider minnet ferden over isen mer om fjellklatring. Skruisen tårnet seg opp i barrikader. Mennene måtte hakke og grave seg frem.

– Isen var nesten ugjennomtrengelig. Blokkene kunne være høye som hus, fortalte Sivert Fløttum i 2018.

Da ekspedisjonen endelig slo leir den første, anstrengende dagen, hadde de gått halvannen kilometer.

– Vi trengte ikke engang radioen for å kontakte baseleiren. Vi kunne rope, fortalte Bjørn Staib i Vi Menn.

Han foretok en rekognoseringstur under midnattssolen. Da han krøp inn i teltet, kikket han på de spente ansiktene og fastslo med dyster stemme at han ikke hadde sett noen snarveier til Nordpolen.

De neste tre ukene var isen deres slagmark. Så brøt de ut av de forvridde isbarrierene og kom ut på den jevnere isflaten lenger fra kystlinjen. Der var skrugardene minst like høye, men langt færre. Tempoet var fortsatt lavt, selv om dagsmarsjene gjerne var 14 timer lange.

– 15–20 centimeter med snø lå oppå isen. Med sine smale meier sank de tunge eskimosledene nedi. Derfor ble det fløyet inn nye pulker, som ble dumpet ned til oss med fallskjerm, fortalte Sivert Fløttum.

40 mil unna lå neste mål, forskningsstasjonen på isøya Arliss II. Seks mann utgjorde det Staib omtalte som «støttroppen» sin; Staib selv, broren Terje, Sivert Fløttum, Hans Oddvik, Egil Selnes og Steinar Laugen.

På grunn av de tunge sledene fraktet de mindre proviant enn opprinnelig tenkt. Matforrådet av pemmikan minket faretruende. Hundene var reserveproviant.

Livredd

En natt raste verdenen av is sammen rundt leiren deres, til lyden av knakende is som sprakk og enorme flak som støtte mot hverandre.

– Isflaket skalv og duvet under oss, og det drønnet som artilleriild. Vi krabbet på alle fire mens blokkene begynte å rase og isen sprakk opp. Å pakke sledene var som å laste en båt i storm. Vi hoppet fra flak til flak i sikkerhet, skriver Bjørn Staib.

Det var i grunnen en helt vanlig natt i Arktis, «det hvite dyret som venter tålmodig på at byttet skal gjøre feil», med Staibs egne ord. Mot slutten av april var alle innforstått med at marsjen mot Nordpolen var blitt noe annet.

– Det var ikke lenger Nordpolen vi tenkte på. Vi måtte først og fremst finne frem til denne isøya, Arliss. Vi skjønte at tiden løp fra oss, fortalte Steinar Laugen. Som navigatør kjente han et tungt ansvar for sine turkamerater.

– Jeg hadde sekstanten min i ryggsekken, og var livredd for uhell. Jeg hadde ramlet på ryggen et par ganger, sier Laugen. Hans sterkeste minne fra turen er øyeblikket hvor han fortalte de andre at «nå skal vi etter mine beregninger kunne se forskningsstasjonen» – og én av de utslitte mennene som sto og speidet utover terrenget plutselig ropte at han så noe.

– Det var den røde stripen på haleroret til et Dakota-fly som hadde havarert, sa Steinar Laugen.

Der, 700 kilometer ut fra canadisk territorium, endte 1964-årets Nordpolen-ekspedisjon.

Hjem til kritikken

Det ingen visste den gangen, var at Robert Peary trolig aldri hadde vært på Nordpolen. Det er i hvert fall omstridt, og mange regner briten Wally Herberts ekspedisjon i 1969 – fem år etter Staibs forsøk – som den første til å nå frem til det nøyaktige polpunktet. Senere var det nordmennenes tur.

I 1982 kom en ekspedisjon ledet av Ragnar Thorseth seg dit på snøscooter, og moderne polarhelter som Børge Ousland, både alene og sammen med Erling Kagge, har gått til Nordpolen på ski.

De ble møtt av hyllest.

Kritikerne ventet på Bjørn Staib.

Som rakrygget svarte at det var greit, bare ingen kritiserte guttene.

– For jammen var det innsats. Vi hadde temmelig harde forhold, sa Staib, og la til:

– Jeg tror ikke det finnes en eneste mann i dette landet som har kjørt en meter hundespann i pakkisen mot Nordpolen. Det finnes en masse forståsegpåere. Sitter man hjemme og hører på disse, kommer man ingen vei. Det er bedre å dra ut og forsøke.

Det sa Bjørn Staib til NRK i 1964. Hans datter, Susanne Staib, synes fortsatt det er godt sagt.

– Det var slik pappa var. Han turte å gå sine egne veier, og sto for det. Det var ikke noe nederlag å ikke komme til Nordpolen. Han var stolt. Seieren lå i det å våge å sette store drømmer ut i live, har hun fortalt Vi Menn.

– Det var en real mannfolktur, konkluderte Bjørn Staib.

Veiene skiltes for gjengen etterpå. Staib selv gikk inn i tømmerbransjen. Han døde i 2013. Noe nytt forsøk på å nå Nordpolen ble det aldri. Men Steinar Laugen og Sivert Fløttum hadde begge gjort det samme igjen. Fulgt drømmen og eventyrlysten.

– For en opplevelse det var, sa Steinar Laugen.

– Og tenk om vi hadde klart det, supplerte Sivert Fløttum.

Kon-Tiki-heltens død

Den store tragedien under ekspedisjonen var dødsfallet til Torstein Raaby. Den høyt dekorerte motstandsmannen  hadde vært Thor Heyerdahls telegrafist på Kon- Tiki-ferden, og var hentet inn for å lede Staib-ekspedisjonens radioavdeling i base­leiren.

En natt sviktet hjertet, og Raaby døde i teltet i leiren ved Alert, bare 45 år gammel.

Polferden Norge lo av

Kritikerne mente at Bjørn Staib lekte Nansen. På TV ble det Rolv Wesenlund som lekte Staib.

Ekspedisjonen kom velberget hjem i juni 1964 med uforrettet sak. Et klassisk NRK-intervju med Bjørn Staib på Fornebu ved hjemkomsten er utgangspunktet for parodien. I en sketsj i underholdningsprogrammet «Kunden har alltid rett» tok Wesenlund opp tråden.

− Den kjenner jeg til. Vi har ledd mye av den. Pappa i et nøtteskall, sier datteren Susanne Staib.

Opptaket ble gjort i Nansens lugar på polarskipet Fram.

− Vi ville gjøre noe ingen andre har gjort. Gå fra Oslo til Bergen til fots. I sommerhalvåret, forklarte «Staib», altså Wesenlund. Ekspedisjonslederen fortalte om en strabasiøs ferd med lange og mange tunneler, spisse steiner og ekspresstog som var vanskelige å beregne. Is ble ikke nevnt, men brenneslene var ifølge Wesenlund et stort problem.

− Kjentfolk sa at det var et av de verste brennesleårene i manns minne.

Det originale NRK-intervjuet er tilgjengelig på YouTube og er vel verdt en titt. Bruk søkeordet Staib.

Børge Ousland om Staib

− En inspirator og foregangsmann.

− Det var skikkelig schwung over ekspedisjonen til Bjørn Staib, sier mannen som i dag er anerkjent som vår tids største polfarer, Børge Ousland.

− De fleste med lignende planer kommer aldri i gang. Han fikset det, bare 25 år gammel, på en tid da ingen tenkte på Nordpolen, sier Ousland.

Han møtte Staib flere ganger, blant annet under for­beredelsene til sine egne ekspedisjoner.

− Det var lærerikt. Det var kunnskap å hente, selv om han brukte hundespann og jeg gikk på ski. Han var en stor inspirator, sier Børge Ousland.

Respekten var gjensidig. Staib selv uttrykte stor beundring for gutta som trekker sitt eget utstyr, som han uttalte i et intervju med Aftenposten i 1994:

− For en prestasjon! Men dagens enmannsferder må være ensomme. Og slik jeg ser det, får de ikke med seg susen av det gamle polarlivet. Lukten av selspekk og lyden av pesende hunder i tungt slit. Slik ønsket jeg å oppleve det, slik det ble levd av de gamle polarrevene, sa Bjørn Staib.

Kilder: «På skidor mot Nordpolen» (Bjørn Staib, 1965), Norsk polarhistorie (utgitt av Norsk Polarinstitutt), Vi Menn arkiv, NRK.