Mannen med de store labbene ble landskjent for skrønene sine

Rundt ett av bordene i Ølhallen i Tromsø runget latteren alltid litt høyere. Karene der gliste litt bredere, ristet litt oftere på hodet og gned seg litt kraftigere på lårene enn resten av klientellet.  

Den som snek seg litt innpå for å høre hva gapskratten kom av, kunne kanskje få med seg slutten på en av historiene til Georg Bjørnnes. 

– ... og en ekstra bonus var det at slipesteinen traff en isbjørn i bunnen av bakken – så æ fikk biff til middag! 

Nye lattersalver og mer hoderysting fulgte. Og så, stemmen til bjørnejegeren Henry Rudi:

– Gubbevare meg vel – og du sier du ikke har drukket et glass øl i hele livet?

– Aldri smakt noe sterkere enn kefir, svarte Georg Bjørnnes. 

Det var ikke ljug, han var til og med formann i edruskapsnemnda hjemme på Senja. De andre satt der i tobakksrøyken i Ølhallen med sin fjerde eller femte mackøl, Bjørnnes holdt seg til solo og kaffe.

Men mye annet var ljug.

Historiene til fangstmannen fra Svalbard var så drøye og fantasifulle at han ble sammenlignet med Münchhausen, den tyske løgnbaronen som fløy på kanonkuler inn i litteraturhistorien på 1700-tallet. På sine eldre dager ble Bjørnnes landskjent etter at Erik Bye hentet ham inn til sitt populære «Vi går ombord»-program, først på radio og deretter på selveste fjernsynet. 

Finfin rabbagast

Bjørnnes fortalte skrøner på sitt langsomme og lavmælte vis – og folk elsket det. «En finfin rabagast som ga lytterne noen stunder de sent vil glemme», het det i en av omtalene.

– Av og til dukker det opp typer her nord som fortjener å bli kjent for hele landet. En slik er den gamle og velkjente bjørnejegeren Georg Bjørnnes, slo avisa Nordlys fast. 

På det tidspunktet, rundt 1960, var Bjørnnes allerede godt over 70. Nordpå, ikke minst blant fiskere og fangstmenn og seilskuteskippere og alle som en gang hadde tatt trappa ned i Ølhallen, var han en levende legende. Allerede i 1928 ble han omtalt som «den kjente fangstmann» i Nordlys, og avisen trykket dagbokfortellingene hans gjennom 1930-tallet, «med enerett».

Og selv om skrønene kunne være lattervekkende, var arbeidet alvor.  

– Du kan ikke leve av å ljuge, men av ærlig arbeid, sa Bjørnnes selv. 

Posten skal frem

Georg Bjørnnes var av kveneslekt og født i Lebesby i Finnmark, med jakt og fangst i blodet. Senere flyttet han til Hillesøy og  deretter til Laukvik på Senja. Han overvintret på Svalbard 20 ganger i årene 1918 til 1940, oftest ved Wijdefjorden, den markante fjorden som nesten spjærer Spitsbergen i to fra nord til sør. 

Bjørnnes rev en gammel hytte og oppførte hovedstasjonen Austfjordnes – der Lars Monsen overnattet under nasjonalparkferden som vist på NRK. I gangen passerte Monsen et nesten hundre år gammelt bilde av en utydelig skikkelse foran hytta: Georg Bjørnnes. 

De to hadde sikkert funnet tonen. Kanskje hadde Monsen humret av ett av de faste ritualene til Bjørnnes: Han spikret alltid opp ei postkasse på hytteveggen. 

– Æ hadde med en hel årgang av Nordlys. Før jeg la meg om kvelden, la jeg neste dags avis i postkassa. Morran etter, når jeg hadde satt på kaffekjelen, gikk jeg ut for å se om avisa var kommet. Og det var den. Det spilte ingen rolle om den var et år gammel, det var nytt for meg, forklarte Georg Bjørnnes. 

Lesing var det mye av. Alle som kom innom, var himmelfalne over all litteraturen han hadde med seg. «Alt fra Allers Familiejournal til Alexander Kielland», ifølge én gjest. 

Reddet livet med tåa

En fangstmann på Svalbard kunne være uker og måneder for seg selv. Visst var det travelt med alle gjøremålene, men det var ikke til å komme fra at det ble en god del tid til tenking. Det må ha vært i slike stunder, mens han satt alene ved det lille bordet eller mens han hvilte på sovebenken, historiene tok form. Muntre, aldri dystre, selv i hardeste mørketida. 

I slutten av januar hvert år, da den beste fangstperioden var over, la gjerne fangstmennene oftere ut på ferd for å besøke andre. De snakket om sesongens utbytte, om rev, snadd, kobbe, ærfugl, rype og bjørn, og om uvær og ulykker.

Våren 1925 kunne Bjørnnes til og med fortelle at han hadde sett luftskipet til Roald Amundsen over Amsterdamøya, på vei mot Nordpolen. Det var helt sant. Men så kunne han også legge til noe sånt som at han på samme turen nesten hadde mistet livet i møtet med en hvalross, som hadde bitt seg fast i båten med huggtennene.

– Æ måtte skjære hull i båten med kniven for å skyte den. Æ hadde et svare strev med å tette hullet med stortåa på veien inn.

Folk nordpå hørte nok lett forskjellen på hva som var ljug og hva som var sant i det Bjørnnes fortalte. Verre kunne det være for andre. En danske på turistskipet «Lyngen» dro hjem, overbevist om at skodden på Svalbard kunne være så tykk at  bjørnejegerne samlet den i en sekk og brukte den som hodepute – og at det fantes noe som het mammutbjørn, så diger at isrypa bygde reir i øyekroken på'n. 

Georg og flickan

Tilnavnet «Svalbards Münchhausen» dukket opp, ifølge våre søk, første gang i mediene i 1953, da Georg Bjørnnes ble omtalt i forbindelse med utgivelsen av bok om en annen fangstlegende, Hilmar Nøis. Året etter fikk skrønene hans spredning utover den vanlige kretsen i Ølhallen.

Da var Bjørnnes med på en radiosending med Rolf Kirkvaag i Tromsø, og innslaget med «den godt konserverte polargubben» ble umiddelbart utpekt som «kveldens høydepunkt» i Nordlys. 

Blant historiene han fortalte oftest, og som kom i mange varianter, var den om en svensk flicka som forvillet seg seg på land fra en turistbåt på fjorden, og måtte tilbringe vinteren i fangsthytta hans. 

– Hun flyttet inn med parfumer og håndkofferter. Vi måtte dele seng, det var for kaldt å ligge alene på golvet. Men for å beholde moralen tok vi oss til sysselmannen. Han kunne vie folk for ett år om gangen. Da var det verre med bjørnen, alle vet at den er gal etter kvinnfolk. «Vi må bytte klær, æ og du», sa jeg til jenta. Det var et strev å få på de tynne silkestrømpene. Jeg tok på meg kåpa hennes og gikk ut. Da kom bjørnen, og æ skaut mange. Dom trudde æ var ho, fortalte Georg Bjørnnes. 

Møtene med isbjørn var noe han ofte kom tilbake til i skrønene. Den første gangen han hadde med radio kom en isbjørn forbi, fortalte Bjørnnes. 

– Men da den hørte at bjørneskinn gikk for tusen kroner, stakk den av – så da ble det to bomskudd. Deretter passet jeg alltid på å skru ned lyden på nyhetssendingene når det var bjørn i nærheten. 

Du skal høre mye

Året han fylte 73 år, i 1959, tok Bjørnnes steget inn på det som den gangen var landets største underholdningsscene. Han dro til Oslo for å delta i Erik Byes radioprogram «Vi går ombord». 

– En av de beste sjømannspostene Bye noen gang har levert, lød dommen i avisene etterpå. 

Den finfine rabagasten ble sendt rett ut til Sjøfartsmuseet. Der fortalte han historier inn på lydbånd i syv timer, slik at de kunne skrives ned og bevares. Våren etter ble Bjørnnes invitert nedover igjen – til fjernsynsdebut. Erik Bye hadde tatt med seg det populære programmet inn i det splitter nye kringkastingsmediet. Sendingen i nordvisjonen ble tatt imot av rundt én million fjernsynsapparater. 

Georg Bjørnnes oppdaget at han plutselig ble kjent igjen av folk, ikke bare i Ølhallen i Tromsø, men på gata i hoved­staden.

– Jeg fikk spesialplass på flyet, og noen fortalte meg at folk hadde kjøpt fjernsyn til to tusen kroner når de fikk høre at jeg skulle være med. Det var morsomt, sa Bjørnnes. 

Blåbærryper og sviskelaks

Samme år, i 1960, var den gamle fangstmannen attraksjon under Nordkalottmessa i Tromsø. Et arktisk landskap var del av utstillingen, og Bjørnnes holdt til i ei fangsthytte. Blikkfanget var et glefsende isbjørnhode. Utenfor hadde bjørnejegeren satt ut både slagfeller og selvskudd, men Bjørnnes beroliget de besøkende med at selvskuddene ikke var ladd. 

Og så fortalte han enda en gang, på sitt helt spesielle vis, om livet han og mange andre hardhauser en gang hadde levd. Han kunne fortelle om utradisjonelle fangstmetoder. Han kunne jo fange ryper uten å skyte, bare det var kaldt nok. 

– Jeg smøg meg frem på oversiden og tømte vannbøtter, så føttene frøs fast. Jeg kunne høste ryper som blåbær hele vinteren gjennom. Samme med laksen; når anglene røk, var det bare å spytte ut svisker i vannet og klubbe ihjel fisken som kom, sa Georg Bjørnnes. 

Og så kom selvsagt flere av historiene han ofte vendte tilbake til. Som den om slipesteinen, en av de mange som alltid hadde fått karene i Ølhallen til å skratte litt ekstra høyt, så det hørtes over stemmesurret og de klirrende glassene og gjennom tobakks­røyken.  

– Æ trengte ny slipestein. Bjørnen hadde kvesset klørne på den gamle og ødelagt den. I fjæra fant æ en stein som hadde riktig form, så æ klatra til topps på et fjell og lot steinen rulle nedover fjellsiden. Æ sprang ved siden av og holdt kniven mot steinen og fikk den kvass igjen. Og en ekstra bonus var det at slipesteinen traff en isbjørn i bunnen av bakken – så æ fikk biff til middag! avsluttet Svalbards Münchhausen. 

Den ensomme ordensmann

Georg Bjørnnes fikk folk til å dra på smilebåndene, men jobben tok han høyst seriøst.

Kombinasjonen av å være både talefør og dyktig i yrket, gjorde at han fikk oppdrag som talsmann for fangstfolkene. Blant annet kunne Arbeiderbladet i 1930 fortelle at Bjørnnes var innkalt til samtaler hos Svalbardkontoret i Oslo. 

Andre fangstfolk kunne oppfatte ham som et petimeter. I hyttene hans hang det plakater på veggen, med klare beskjeder til de som eventuelt måtte inn for å søke ly. Viktig! Vask kopper og kar! Vask gulv! Hugg ved! Rydd! Viktig!

Og nåde den som slurvet. Fangstfolk som ikke la ned revefellene etter sesongen, eller folk som etterlot seg lånte hytter i dårlig tilstand, fikk en skyllebøtte som på ingen måte var noe å le av. 

Da isbjørnene lurte jegeren

En Georg Bjørnnes-skrøne, slik han fortalte den til ukebladet «Aktuell» i 1960:

– I mørketida så man ikke bjørnen, for han var kvit som snø. Han gikk i ett med snøen og du så ikke anna enn to blanke aua. Du kunne sikte midt i mellom, så var det som regel fulltreffer. Ved hovedstasjonen hadde æ rigga te ei signalsnor, med spekk i eine enden av snora ute på snøen og blekkboksa inne i hytta i den andre enden. Straks etter jul en vinter begynte boksan å danse, det var signalet at han var der. Æ slo opp luka. Ja, der var to blanke aua. Æ fyrte. «Der falt den», sa æ. Men straks etter var der igjen to blanke aua. Fleire bjørna! Æ skaut. Og dette gjentok sæ, ti ganger. Ti bjørna trudde æ æ hadde skotte. Æ dansa av glede. Sånn fangst er det ikkje mange som har gjort på en kveld. 

Men når æ kom ut for å flå dyran, så var der ikkje ein einaste bjørn. Det gikk over min forstand. Så skulle æ se etter i snøen, og da så æ at der har verkelig vore TO bjørna. Og dem ha stådd om bredd og lagt hauan i sammen, og blunda med det eine aue. Og da hadde æ skotte imellom dei heile tida!

De var kloke, bjørnan. 

Æ gikk i seng og la meg. 

Kilder: «Arktiske originaler», Thorvald Lund, «Menn av is og kulde», Kjell Fjørtoft 2000