Ville hindre sovjetisk innflytelse
– Tredje verdenskrig kunne brutt ut
En Sovjet-vennlig regjering og en ny flystripe gjorde amerikanerne bekymret. Under påskudd av å skulle redde 600 studenter, angrep USA den vesle øystaten i det som ble amerikanernes største militære operasjon siden Vietnamkrigen. – Tredje verdenskrig kunne brutt ut, sier ekspert.
Fallskjermsoldatene kom ved daggry. Cubanske og grenadiske styrker svarte med kraftig ildgivning. Til ingen nytte.
Raskt hadde de overlegne amerikanske styrkene med mer enn 6000 soldater fra både Hæren, Marinen og Luftvåpenet inntatt øystaten i det østlige Karibia, støttet av cirka 350 soldater fra Det karibiske fellesskapet. Alt på dag tre av invasjonen var all motstand slått tilbake.
Den offisielle begrunnelsen amerikanerne la til grunn for å invadere Grenada, var sikkerheten til 600 amerikanske studenter. Formelt kalte USA operasjonen en «evakuering av ikke-stridende». Men hvorfor USA igangsatte Operation Urgent Fury 25. oktober 1983, er fortsatt gjenstand for debatt.
– En morgen sto soldater utenfor kjøkkenvinduet mitt. Jeg kunne ikke fastslå om de var grenadiske eller om de kom fra CARICOM (Det karibiske fellesskapet) som hjalp amerikanerne. Det var veldig ubehagelig, sier Regina Dumas (72) til Vi Menn, mer enn 40 år etter at hun og hennes to barn havnet midt i sentrum av invasjonen.
Skjedde fort
Grenada var et britisk protektorat, men fikk sin uavhengighet i 1974, midt en situasjon med massestreik og voldelige opptøyer. Ifølge den britiske avisen The Guardian hadde statsminister Eric Gairy på tidspunktet utviklet seg fra en beundret fagforeningsleder til en brutal og paranoid diktator besatt av flygende tallerkener og religiøs mystisisme.
Mens Gairy besøkte FN i New York, gjennomførte den kommunistiske New Jewel-bevegelsen et kupp i mars 1979. Bevegelsen var ledet av karismatiske Maurice Bishop, som ønsket et marxistisk-leninistisk styre på Grenada.
Den nye regjeringen kalte seg The People's Revolutionary Government (folkets revolusjonære regjering). Under Bishop begynte Granada å samarbeide med Sovjetunionen og Cuba.
Byggingen av flyplassen Point Salines med rullebane på 1600 meter ble igangsatt. Lang nok til å ta imot større sovjetiske militærfly, blant annet bombefly.
USA så med bekymring på utviklingen. Flystripen åpnet for muligheten til å forsyne kommunistiske opprørsbevegelser i Mellom-Amerika med store mengder våpen.
President Ronald Reagan pekte på den sovjetisk-cubanske opprustningen av øyas militære styrker som en trussel. I mars 1983 gikk han offentlig ut og advarte mot farene ved nok en pro-sovjetisk stat i Karibia.
I juni 1983 dro den da 39 år gamle Bishop til Washington i det som kan ha vært et forsøk på å normalisere forholdet til USA. Han rakk også å tale til en begeistret forsamling på 2500 studenter ved Hunter College i New York. I Washington var man ikke overbevist. Reagan fryktet MiG-jagere på Point Salines.
Henrettet
Bishops dager var uansett talte. Uttrykket «revolusjonen spiser sine egne barn» oppsto i forbindelse med den franske revolusjonen. De samme tendensene gjorde seg gjeldene på Grenada. Hvetebrødsdagene var over. Partiet var splittet.
Bishop ble bedt om å trekke seg, men nektet. En pro-sovjetisk fraksjon innad i New Jewel Movement-partiet, ledet av visestatsminister Bernard Coard, plasserte Bishop i husarrest til store protester fra folket.
19. oktober 1983 greide en folkemengde å befri ham fra husarresten. Bishop ble fraktet til det militære hovedkvarteret på Fort George, i hovedstaden St. George, som Bishop og hans tilhengere kontrollerte. Visestatsminister Bernard Coard svarte med å sende soldater som tok kontroll over fortet.
Bishop og hans støttespillere, inkludert flere ministre, ble stilt opp for en eksekusjonspelotong og summarisk henrettet. Likene ble kastet i en grop og brent. Bernard Coard var med ett ny statsminister.
Etter den brutale maktovertagelsen ba Organisasjonen for østkaribiske stater (OECS)USA, Barbados og Jamaica om militær støtte. Reagan var trolig ikke vond å be. Ytterligere et kommunistisk regime i USAs egen bakgård var ikke noe amerikanerne tok lett på.
Invasjonen
Regina Dumas hadde flyttet til Grenada med sine to barn i forbindelse med en jobbmulighet et par år i forveien.
– Utdanningsminister på Grenada, Jacqueline Creft, hadde invitert meg for å jobbe med et jordreform-program. Vi hadde møttes på Barbados i annen sammenheng, forklarer Regina.
De første årene på Grenada gikk knirkefritt for Regina og barna.
– Barna og jeg opplevde med stor glede Grenada, miljøet, menneskene og kulturen, som var akkurat slik jeg hadde sett for meg.
Så brøt opprøret brøt ut.
– Ting hendte svært fort, erindrer Regina.
19. oktober 1983 skjedde det Regina aldri kan glemme: Opprørerne drepte ikke bare statsminister Maurice Bishop. De drepte også syv andre lederskikkelser lojale til Bishop, inkludert utdanningsminister Jacqueline Creft.
– Hun var blitt en nær venn, minnes Regina.
Seks dager dager etter at Bishop var henrettet, rykket amerikanerne inn.
Minnene sitter i
Regina Dumas sier minnene sitter levende i, mer enn 40 år senere.
– Jeg husker først og fremst redsel, ikke minst for barna mine. Ingen visste hvordan ting ville utvikle seg fra dag til dag, eller hva utfallet ville bli.
Regina trekker frem nok en ubehagelig hendelse fra de få dagene kampene pågikk.
– Det er tre fort i St. George- området, forklarer Regina.
– Fort George, Old Fort og Fort Frederick. Mine barn og jeg hadde kjøpt og bodde i et vidunderlig hus rett ved Old Fort, som tilfeldigvis var i midten, og som de to andre fortene kan ses fra.
Fra huset sitt kunne Regina observere et skremmende skue.
– To kampfly kom flygende inn. Systematisk og i én nærmest sømløs bevegelse, ødela de kanonen på Fort George.
Tragedien
Men ødeleggelsen av kanonen, kunne allikevel ikke måle seg med følelsen av sorg og avmakt over noe amerikanerne bombet ved en feiltakelse: Regina og resten av befolkningen møtte nyheten om at amerikanerne hadde bombet et mentalsykehus, med sjokk og vantro. Feilbombingen kostet 18 menneskeliv.
Regina fryktet for eget og barnas liv. Alle mulige tanker for gjennom hodet.
– Hvordan kunne vi komme oss ut av Grenada? Hvem kunne vi spørre til råds? Hva ville barnas far tenke om at vi dro? Hvordan kommer jeg i kontakt med mine ansatte?
2. november 1983 var invasjonen offisielt over. De amerikanske studentene var berget i sikkerhet. Det hadde mer enn 6000 amerikanske soldatene og karibiske medhjelpere sørget for. En midlertidig regjering ble opprettet, ledet av guvernør Paul Scoon.
– Alt jeg følte var frykt og sinne mot opprørerne og mot invasjonsmakten, erindrer Regina.
Provoserte britene
– Britene var heller ikke særlig fornøyd med invasjonen, sier Dag Einar Thorsen, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitet i Sørøst-Norge og ekspert på politisk vold. Grenada var medlem i det britiske Samveldet med dronning Elizabeth II som formelt statsoverhode.
– Selv om Grenada hadde en venstreradikal regjering med nære forbindelser til både Cuba og Øst-Tyskland, var landet tett knyttet til Storbritannia, og USA hadde angrepet et land som var i personalunion med Storbritannia. De hadde nok fått grønt lys til å ta ut den nesten-kommunistiske regjeringen om de hadde spurt statsminister Margaret Thatcher om lov først, men britene var formelt støtt på mansjetten siden USA ikke hadde tatt med britene i planleggingen før invasjonen.
Thorsen mener invasjonen likevel var vellykket sett fra et amerikansk ståsted, tross at den møtte en del kritikk internasjonalt.
– USA fikk kvittet seg med et potensielt tredje venstreradikalt og Sovjet-alliert regime i sin egen bakgård, ved siden av Cuba og Nicaragua. Invasjonen bidro nok også til å redusere sjansen for at kommunistisk ideologi ville spre seg til andre engelsktalende øynasjoner i Karibia.
Føler fortsatt avmakt
Regina Dumas forteller til Vi Menn at hun mer enn 40 år senere fortsatt føler avmakt og sinne.
– Ikke bare mot dissidentene, men også mot amerikanerne.
Hun har aldri kjøpt USAs offisielle begrunnelse for invasjonen.
– De 600 amerikanske studentene befant seg i Grand Anse, som var ett av få områder som uansett ble ansett som trygt, sier Regina, som mener amerikanerne derimot oppnådde akkurat det de kom for: Knuse revolusjonen og enhver potensiell kubansk innflytelse i regionen.
Regina og barna kom uskadet fra invasjonen. De valgte å flytte til sitt hjemland Trinidad og Tobago, der hun i dag driver rekreasjonsstedet Cuffie River. Men inntrykkene fra det som hendte på Grenada, glemmer hun ikke.
– Det var smertefullt nok å oppleve et lite land satt opp mot seg selv militært, politisk og ideologisk. Men for å forverre alt, kom det uønskede nærværet til en svært mektig tredjepart som ikke var venn med noen av de krigende partene. Det er det vanskeligste for meg å akseptere, sier Regina Dumas til Vi Menn.
Kilder: nacla.org, «Grenada War 1983», «The U.S Invasion of Grenada: At What Cost?», cuffie-river.com, history.com, Store norske leksikon, armyupress.army.mil, «Memoair of a Cocoa Farmer's Daughter»
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 51 2025
