Ingrids modige brev gjorde Quisling rasende

En junidag i 1940 gikk 39 år gamle Ingrid Bjerkås (1901 – 1980) i rasende fart mot Slottsbakken i Oslo. Rikskommissær Terboven, Hitlers utsending til Norge, skulle holde en tale, og Ingrid var fylt av en eneste tanke, Josef Terboven måtte stoppes.

Hadde hun tenkt seg om på dette tidspunktet, ville hun nok gjort ting annerledes, men hun var fylt av overmot og sinne mot okkupasjonsmakten.

Området der Terboven og hans likemenn sto, var omringet av soldater. Hun brøt seg gjennom sperringene, ristet av seg soldatene som ville holde henne tilbake, løftet hånden og viftet med et tysk nytestamente.

Hun var bare noen skritt unna taleren da hun ble stoppet. Hun ropte ut: «Her skal det ikke holdes noen tale av tyskere, de som bestemmer her, er den norske Konge og Regjeringen Nygaardsvold».

Hun ble selvsagt arrestert og ført til Victoria terrasse. Der ble hun avhørt og til slutt sendt til en legesjekk, som resulterte at hun ble ansett som syk. Sent på kvelden kom hun hjem til familien, som hadde engstet seg gjennom hele dagen. De ble ikke beroliget da hun fortalte om besøket hos politiet.

Både Ingrid og de som sto rundt henne lærte en lekse denne dagen. Nå var det rett og slett farlig å si sin ærlige mening. Men Ingrid mente at det var hennes selvfølgelige rett å si fra om noe hun var sterkt uenig i. Det skulle vise seg å få konsekvenser for henne.

En alminnelig oppvekst

Ingrid ble født i Kristiania 8. mai 1901 som nummer to i søskenflokken Johansen. Moren hadde utdannelse fra Den Kvindelige Industriskole, noe som var uvanlig på den tiden. Faren drev butikk.

Ingrid fikk ingen kristen oppdragelse, da foreldrene ikke var kirkelig interesserte. Senere i livet beskrev Ingrid faren som «fritenker», frigjort fra kirkens autoritet. Med denne bakgrunnen var det ikke skrevet i stjernene at hun skulle bli Norges første kvinnelige prest.

Hennes inntreden i voksenlivet ble derfor tradisjonell. Hun var russ i 1920, hoppet av universitetsstudier og tok i stedet stenografi, maskinskriving og husstell.

Året etter traff hun Søren Alexius Bjerkås, han arbeidet som revisor i Oslo Sporveier, og var i så måte svært forskjellig fra sin Ingrid. I 1922 giftet de seg. Ingrid ble husmor og ansvarlig for barn og hjem.

I 1935 ble hun røsket opp fra sin fredelige husmortilværelse. Da ble Nobels fredspris tildelt fredsaktivisten Carl von Ossietzky. Han hadde avslørt den ulovlige tyske opprustningen som Hitler hadde startet på, og ble arrestert og torturert av nazistene. Saken opprørte Ingrid, som bekymret seg for utviklingen i Tyskland. Landet hisset til krig, og det gjorde Ingrid vettskremt.

Da bombene falt over Oslo 9. april 1940, gikk hennes «normale», hverdagslige liv over i en bunnløs angst. Selv mente hun at tyskernes overfall på Norge, førte henne inn på veien til prestetjeneste. Hun opplevde at Gud var sterk og nær i uroen og frykten de første dagene av krigen.

Les også: (+) Irma bodde på en søppelfylling og fødte 13 barn

Brevene til Quisling

Ettersom dagene gikk, følte hun seg stadig mer forpliktet til å gjøre noe. Hun rettet harmen og fortvilelsen sin mot Qusling. Han hadde dolket hele det norske folket i ryggen, et utilgivelig svik, rett og slett.

Men tiden gikk, og snart ble det unormale normalt. Tyske tropper marsjerte i gatene, 17. mai ble forbudt, enda flere matvarer ble rasjonert, og matmangelen begynte for alvor å melde seg. Angsten for myndighetene krøp sakte innunder huden på det norske folk.

Ingrid ble aldri med i en organisert motstandsgruppe, men hun ble heller ikke bare sittende med hendene i fanget. Hennes våpen ble brevskriving. Hun skrev brev på brev til Vidkun Quisling, der hun advarte mot den veien han hadde tatt inn på, og klandret ham for de vanskelige tidene.

Snart ble hun hentet av Statspolitiet igjen, denne gangen ble hun undersøkt av to leger for å se om hun var riktig vel bevart. Det var hun ikke, mente de, og diktet opp en helt egen diagnose på henne, nemlig «jøssingimus anglemanicus paranoidformis».

Så slapp de henne fri igjen, men nå var hun under overvåkning. Folkedomstolen betraktet henne som en sikkerhetsrisiko.

Slik fortsatte det en god stund, hun holdt det gående med å bombardere Quisling med brev, krevde at han skulle oppløse NS, eller snarere – hun tryglet ham om å gjøre det. Og hun var ikke redd, hun hadde jo Gud på sin side.

Den store skoleaksjonen

I mai 1942 kom en delegasjon med Quisling i spissen til Stabekk gymnas, der begge barna til Ingrid var elever. Delegasjonen ville at lærerne skulle melde seg inn i NS. Alle bortsett fra to lærere nektet. Dermed ble de arrestert.

Ingrid ble med i en stor protestaksjon med støtte til foreldre og lærere ved skolen. Klagebrevene fikk de ikke svar på.

Da oppsøkte Ingrid skoledirektøren, og fikk beskjed om det var Quisling som hadde ansvaret for «lærersaken». Ingrid skrev et nytt brev til Quisling. Denne gangen ble hun innkalt til Slottet, for å snakke med ministerpresidenten og skoleministeren.

Quisling var rasende. Hun ble truet med at barna hennes ikke skulle få mer skolegang, at ektemannen skulle miste jobben og hun selv skulle straffes.

Ingrid ville ikke la seg true til taushet, og fortsatte ufortrødent brevskrivingen. Nå begynte hun å bli skikkelig plagsom for okkupasjonsmakten. Og nå skrev hun til Terboven også, og det var ikke særlig smart. For denne gangen ble hun arrestert, og nå var det alvor.

Hun satt et år på Grini, og deretter på en psykiatrisk avdeling frem til freden. Like før frigjøringen fikk hun endelig komme hjem til familien sin.

Et urolig sinn

Påkjenningene fra krigen medførte at Ingrid synes det var vanskelig å gå tilbake til å være «bare husmor» igjen. Det var umulig å slå en strek over fem år med krig og motstandsarbeid, og bare fortsette som om ingen ting hadde skjedd. Med voksne barn ute av redet, var det også mindre å gjøre i hjemmet.

Hun begynte å engasjere seg i kvinnesaken. Etter hver fant hun også en oppgave som lærer i søndagsskolen, noe hun fant stor glede og mening i, og som pekte frem mot hennes neste mål.

I 1951 bestemte hun seg for å studere teologi, en stor beslutning som ville kreve mye innsats. Nå tok hun den universitetsutdannelsen hun hadde hoppet av som ung kvinne for å bli husmor.

Mye talte imot henne. Ingrid var rundt tredve år eldre enn sine medstudenter, og hadde ikke særlig imponerende resultater på eksamener.

Men hun hadde pågangsmot, og var sta og overbevist om sitt kall. Selv sa hun dette i et intervju med NRK.

– Gud har villet gi oss kvinner kall, vi kan da ikke si at vi ikke kan påta oss det bare fordi vi er kvinner. 

Les også: (+) Når Katti er i tenårene, setter hennes ulykkelige mor seg på sengekanten og forteller henne noe i dyp fortrolighet

Kampen for å være prest

Ingrid var hele tiden klar på at hun ville bruke studiene til å arbeide som prest. Men det var mye og mange som ville hindre henne. Avgangskarakteren «non contemnendus» var bare hakket over stryk. Dessuten jobbet alderen også mot henne.

Den beste og viktigste støtten hun hadde i kampen for å bli ordinert til prest, var ektemannen Søren og barna. Søren likte at hun studerte og han hadde alltid oppmuntret henne til å lese og lære. Nå når hun var like ved målet, ble familien oppsatt på at hun skulle gå de siste skrittene for at hun skulle bli prest.

Ingrid var klar over at motstanden kunne bli stor. Hun sa dette om utfordringene:

– Jeg tenkte at det blir nok ikke bare lett å vitne om Gud, men det ble også noe tungt ved siden av. Og det har det vært, forteller hun til NRK.

Likevel, det var også en del støtte, blant annet fra lokale kvinneorganisasjoner. Men de fleste biskoper og prester sa nei, det var uaktuelt å ansette en kvinne.

Ingrid var derfor en outsider, men også en veldig modig kvinne. Hun hadde lang erfaring med å protestere, enten det var mot naziregimets overgrep eller kirkeledelsens motstand mot kvinnelige prester. Andre kvinner som ønsket å bli prester på denne tiden, holdt mer tilbake, fordi de ikke orket å ta den kampen og det bråket en presteordinasjon ville medføre.

Mye støtte

For bråk og stor ståhei ble det da hun ble ordinert til prest i Vang kirke ved Hamar. Dette var en nasjonal begivenhet og både norsk og utenlandsk presse dekket gudstjenesten.

Her fikk Ingrid også merke støtten hun faktisk hadde i det brede laget av folket. Over 1200 møtte opp, og det ble satt opp høyttalere utenfor kirken, slik at de som ikke fikk plass inne kunne høre.

Snart satte Ingrid og Søren nesen mot Troms. Det var vanskelig å få prester dit, så Ingrid var den eneste søkeren. Flere fra kirkelig hold prøvde hindre henne, men i Torsken ble befolkningen så opprørt over motstanden mot Ingrid at det ble holdt folkeavstemning, den viste at et stort flertall ønsket henne velkommen som prest.

Ingrid forventet motstand da hun kom til Torsken.

– Jeg måtte jo regne med at noen ville være imot. Det rare var at de gamle som kanskje syntes det var rart med en kvinnelig prest, de sluttet så absolutt opp om meg, fortalte hun.

Ingrid fikk fire gode år som prest på Senja sammen med ektemannen, men da han plutselig døde i 1965 maktet hun ikke å fortsette på egen hånd. Hun avsluttet gjerningen i nord, og flyttet tilbake til familiens hjem på Jar i Bærum.

Les også: (+) Overlevde Auschwitz: Julius var «dødsengelens» prøvekanin

Travel pensjonist

Ingrid var samfunnsengasjert til det siste, og sa sjelden nei til å delta når kvinneforeninger og kvinnesaksmiljøer inviterte henne inn. Overalt ble hun tatt imot med åpne armer og stor respekt.

Geir Jacobsen, Ingrids barnebarn, beskriver henne overfor NRK som en sterk personlighet.

– Hun var en veldig sterk person. Veldig modig og samtidig veldig omsorgsfull og åpen. Hun var positivt nysgjerrig. Interessert i andre menneskers liv. 

Barnebarnet Øystein Bjerkås er enig.

– Jeg husker henne som en veldig bestemt og rettferdig dame. I tillegg var hun ufattelig tolerant. 

Hun ble diagnostisert med kreft da hun var 77 år, uten at det tok fra henne engasjementet. I sykdomsperioden var hun blant annet med på å utforme punkter i Senterpartiets kirkepolitikk. Hun planla også begravelsen sin, og ba den omstridte presten Helge Hognestad om å forrette i den.

30. november 1980, 79 år gammel, døde Ingrid Bjerkås. Det var en modig pioner som gikk bort.

Kilder: Ingrid Bjerkås: «Mitt kall», 1966. Wikipedia. Store norske leksikon. Aud Valborg Tønneseen: «Ingrid Bjerkås. Motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest», 2014. NRK.