Overlevde Auschwitz: Julius var «dødsengelens» prøvekanin

Julius Paltiel var en av svært få norske jøder som overlevde krigens redsler og kom tilbake til Norge for å bygge opp livet på nytt. Da andre verdenskrig kom til Norge, hadde trønderen allerede opplevd en stor tragedie. Da han bare var 11 år gammel, døde pappa Salomon i 1935.

Farfaren til Julius var født i Litauen og kom til Norge i 1890-årene. Den jødiske familien bosatte seg i Trondheim og startet en klesbutikk.

Frem til faren døde hadde Julius, storebror Idar og mamma Kaja et ubekymret liv sammen med Salomon. Familien på fire hadde leilighet i byen og hytte i marka. Familien Paltiel opplevde ingen hets eller ubehagelige episoder fordi de var jøder.

Erklærte unntakstilstand

Da nazistene kom til Trondheim våren 1940, var Julius 15 år gammel. I to og et halvt år fikk han leve uten problemer før rikskommissær Josef Terboven innledet en unntakstilstand i Trondheim i oktober 1942. Alle jødiske menn over 15 år ble arrestert, og Julius ble plassert i Falstad fangeleir.

– Alle fanger får hodet barbert. Også vi jøder, men vi får ikke lov til å barbere skjegget. Vi skal ikke se ut som de andre. Vi skal føle oss annerledes. Vi får ikke lov til å dele sovesal med andre fanger. Vi skal ligge på loftet. Der er det ikke vinduer, bare små glugger. De andre fangene får ligge i køyer på sovesaler. Vi må ligge på halmmadrasser på gulvet, fortalte han i boken «På tross av alt».

De seks ukene i SS-soldatenes klør satte spor. Fra ankomst ble de møtt med slag og behandlet dårlig. Oppholdet varte fra 7. oktober til 25. november, men for Julius føltes det som et år.

– Jeg opplevde fangenskapet som helt utrolig. Jeg greide ikke å forstå grusomhetene og den nedverdigende behandlingen vi fikk, sa han til Aftenposten i 1995.

Drept samme natt

Etter oppholdet på Falstad ble jødene sendt med tog til Oslo. Planen var at de skulle rekke en båttransport fra Oslo. DS «Donau» seilte fra hovedstaden 26. november 1942 med 529 jøder om bord. Julius var ikke en av dem. Toget med trønderne ble nemlig forsinket etter et lengre stopp på Hamar. Siden de ikke rakk båten, ble de i stedet sendt til Bredtveit fengsel. 

Først 24. februar 1943 ble trønderne og andre jøder sendt med MS «Gotenland» fra Oslo til Polen. Turen gikk videre via Berlin og så til endestasjonen Auschwitz. Ved ankomsten ble Julius og mamma Kaja skilt.

– Kvinnene og barna blir jaget opp på en lastebil. Heldigvis slipper de å stå her i timevis, tenker jeg, de blir sikkert kjørt til sitt nye oppholdssted. I det mamma kommer opp på lasteplanet, snur hun seg i et kort sekund. Øynene våre møtes. Mamma strekker armene mot meg. Bilen kjører bort, forklarte han i boken «På tross av alt».

Lite visste 18 år gamle Julius at han aldri ville få se mamma igjen. Hun ble drept i gasskammeret samme natt som de ankom. Først senere fikk han vite at storebroren Idar også hadde blitt drept på samme måte kort tid før Julius ankom leiren. Idar hadde blitt deportert fra Norge med DS «Donau» året før.

Møtet med Mengele

I gjennomsnitt levde fangene i Auschwitz mellom en og tre måneder før de døde. Det var utmattende fysisk arbeid, minimalt med mat og drikke og mange epidemier, men Julius klarte seg. Selv mener han at det var en blanding av flaks og viljen til å overleve. Han motiverte seg selv med at han skulle hjem og fortelle hva han hadde opplevd.

Julius slet med både dobbeltsidig lungebetennelse og leddgikt og ble sendt på sykestuen i konsentrasjonsleiren. Der var det doktor Josef Mengele som regjerte. Den beryktede legen brukte fangene som menneskelige forsøkskaniner i ulike groteske forskningsprosjekter og gikk under navnet «dødsengelen» innad i leiren.

En av Mengeles teorier var at det vonde kunne fordrives med det vonde.

– Vinteren 1943/1944 ble jeg alvorlig syk og kunne ikke engang stå på beina. Andre fanger i sykebrakken sørget for å ta vekk navnet mitt fra listene over dem som var så syke at Mengele og hans folk ville sende dem i gasskammeret. Jeg ble reddet på denne måten seks ganger. Så hørte Mengele om meg. Han besluttet å gjennomføre et eksperiment. Jeg ble holdt fast til senga mens de sprøytet 96 prosent ren alkohol inn i leddene. Til sammen fikk jeg 21 sprøyter den dagen. Smertene var ubeskrivelige. Det brant så forferdelig at jeg ikke engang orket å ha et teppe over meg i flere døgn etterpå, beskrev Julius til Dagbladet i 2004.

Mistet alt

I januar 1945 rykket Sovjetunionens styrker stadig nærmere Auschwitz, og tyskerne evakuerte konsentrasjonsleiren i desperasjon og sendte rundt 60 000 fanger ut på en såkalt dødsmarsj.

– Vi er kledd i stripete fangedrakter, og har tresko på bena. Enkelte har mistet skoene og river stykker av ullteppet og vikler dem rundt de allerede forfrosne føttene. Vi ser merkelige ut, med ullfilten over skuldrene, matskålen hengende fra en snor ved hoften, klamrende på et brød. Hendene er røde av frost. Vi har ikke hår på hodet, bare den flate, stripete fangeluen. Som en grå fillehaug, en uendelig lang slange, skal vi sno oss gjennom Polens snødekte landskap, fortalte han i «På tross av alt».

Underveis i marsjen slår han seg sammen med fire andre nordmenn: Samuel Steinmann, Leo Eitinger og brødrene Pelle og Assor Hirsch.

Bare rundt halvparten av fangene kom frem til arbeidsleiren Buchenwald i Tyskland. Enten døde de av utmattelse eller sykdom på veien, eller de ble skutt av SS for at de ikke gikk fort nok.

I Buchenwald møtte de fem jødene over 500 norske studenter og politiske fanger. I mars fortalte studentene at de hadde fått beskjed om at alle norske og danske fanger skulle hentes av de såkalte hvite bussene. Det var den svenske greven Folke Bernadotte i Røde Kors som hadde klart å få til en avtale med SS-sjefen Heinrich Himmler.

Lykkefølelsen ble imidlertid snudd underveis i busskøen. De fem norske jødene fikk beskjed om at de dessverre var strøket fra listene, og de måtte bli igjen i Buchenwald da bussene kjørte.

– Akkurat det var den verste følelsen og opplevelsen under hele fangenskapet. Jeg mistet fotfestet og sto og dunket hodet i veggen. Jeg hadde mistet alt, hele familien min var død, mamma og broren min drept i Auschwitz, og nå var i tillegg hjelperne våre borte, forklarte Julius til VG i 2005.

Vitnet mot Quisling

Først 11. april ble Buchenwald frigjort. De fem nordmennene måtte komme seg hjem på egen hånd. Via en Røde Kors-bil til Kiel, haiking med lastebil til Danmark, båt fra Århus til Oslo og tog til Trondheim kom Julius endelig hjem igjen.

Han var bare 20 år gammel, uten familie, og både leiligheten og butikken i Trondheim var blitt overtatt av andre. Han måtte kjempe for å få dem tilbake, og selv om han fikk tilbake både leilighet og butikk, fikk han aldri tilbake 95 prosent av familiens eiendeler.

Sommeren 1945 vitnet han i landssviksaken mot Vidkun Quisling.

– Det var en belastning å skulle fortelle om fangetiden i Auschwitz, men jeg gjorde det. Det var fullstendig stille i den fullsatte rettssalen da jeg vitnet om grusomheten og lidelsen i leiren, fortalte han i boken «Tidsvitner».

Den unge gutten klarte likevel å bestemme seg for at han ikke ville hate nazister eller tyskere.

– Den du hater, vet ikke at du hater ham. Hatet gnager opp deg selv innvendig. Det er du som får lide, ikke den du hater, fastslo han overfor Adresseavisen i 2006.

Giftet seg

Trygt hjemme i Trondheim fortsatte Julius å drive familiens forretning. Han giftet seg med Rita og fikk barna Sten og Ruth.

– Julius var en snill og omtenksom far. Vi hadde et åpent hus hvor mine venner likte å komme. Det å snakke med mine foreldre var noe de satte pris på, forteller sønnen Sten Paltiel til Norsk Ukeblad.

Tobarnspappaen fortalte ikke noe om krigsopplevelsene sine til barna hverken da de var små eller voksne, men på sine eldre dager begynte han å åpne opp. Som pensjonist ønsket han å formidle informasjonen til den oppvoksende generasjonen. Han holdt en rekke foredrag over hele Norge, spesielt for skoleelever og studenter.

Han var forstander og formann i Det mosaiske trossamfunn i mange år og var med på å etablere Det jødiske museum i Trondheim. I 2004 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Hadde klaustrofobi

Selv om Julius ikke fortalte så mye, merket sønnen at opplevelsene under krigen hadde satt sterke spor.

– Selv om han ikke klaget, hadde han mange plager hele livet etter det han ble utsatt for, både fysisk og psykisk. De mest fremtredende var klaustrofobi i mange sammenhenger, sykelig opptatt av å ikke kaste mat, leddplager etter Mengeles injeksjoner og muskelplager etter overbelastning, forteller Sten.

7. mars 2008 døde Julius Paltiel på St. Olavs hospital i Trondheim. Han ble 83 år gammel. Regjeringen bestemte at gravferden hans skulle foregå på statens bekostning, og kong Harald (88) var blant dem som ønsket å ta et siste farvel med Julius.

I 2015 fikk Julius Paltiel en egen plass oppkalt etter seg i Trondheim.

– Julius ville blitt veldig, veldig glad om han hadde opplevd dette. Ja, han ville blitt rent lykkelig, fortalte hans enke Vera Kommisar til Dagbladet.

Deportasjonen av norske jøder

• Til sammen 772 norske jøder ble deportert av nazistene i 1942 og 1943. De aller fleste ble sendt til Auschwitz. Kun 37 av dem overlevde krigen.

• Den største deportasjonen skjedde med DS «Donau» fra Oslo 26. november 1942. Av de 529 jødene var det kun ni stykker som overlevde, deriblant Julius Paltiels gode venn Samuel Steinmann. Da han døde i 2015, var det ingen norske tidsvitner igjen fra Auschwitz.

• 25. februar 1943 var Julius Paltiel en av de 158 jødene om bord på MS «Gotenland». 

Kilder: Sten Paltiel, Hvite Busser, Jødiske fotspor i nord, Store Norske Leksikon, Aftenposten, VG, Dagbladet, Adresseavisen, bøkene «På tross av alt» og «Tidsvitner»