Ingen hadde forestilt seg hva ryktene om den norske øya skulle føre til

Den som forsøker å legge til på Gjeterøya ute i havgapet mellom Langesund og Helgeroa, møtes av et værbitt skilt som med rød skrift kunngjør at dette er privat eiendom – overtredelse er straffbart. Det har heller ikke manglet advarsler fra lokalbefolkningen:

– På Gjeterøya må dere aldri finne på å gå i land …

Øya har vært i den samme familiens eie helt siden den velstående skipsrederen Hans Otto Meyer kjøpte den på midten av 1950-tallet. Fra 1960-tallet har øya vært gjenstand for myter og vandrehistorier. Folk har snakket om bevæpnede vakter som patruljerte brygga. De har hvisket om ulovlig spritproduksjon og anordninger for selvskudd utplassert i terrenget. Og det har gått rykter om eksplosjoner.

Til slutt nådde ryktene politiet – som slo til.

Ingen hadde forestilt seg hva aksjonen skulle lede til.

Hemmelig bunker

I november for snart 50 år siden havnet Hans Otto Meyer og Gjeterøya for alvor i offentlighetens søkelys etter avsløring av ulovlig spritproduksjon på Gjeterøya.

I forbindelse med opprullingen av saken mottok daværende politifullmektig Benedict de Vibe et tips om at det befant seg store mengder våpen i et hemmelig rom i Meyers villa på Skøyen i Oslo.

– Jeg husker det var et flott hus på en flott eiendom vi kom til, sier Benedict de Vibe til Vi Menn om villaen han var med på å slå til mot høsten 1978. Han har i flere tiår vært blant Oslos mest aktive forsvarsadvokater etter at han forlot politiet.

– Jeg hadde kontakt med Meyer på telefon, fortalte at vi visste om rommet med våpnene, og at vi skulle inn i det rommet. Meyer advarte meg; han hadde vært agent i etterretningstjenesten, og rommet og det som var i det, hadde sammenheng med den virksomheten, forteller de Vibe.

Den unge politifullmektigen fikk oppgitt navn på folk i Forsvaret som kunne bekrefte historien:

– Jeg ringte personene jeg fikk oppgitt, men de sa de aldri hadde hørt om Hans Otto Meyer. Det var da jeg skjønte at vi kunne stå overfor en væpnet celle av agenter uten noe legitimt formål.

Så begynte det som Benedict de Vibe i ettertid beskriver som «et selsomt skuespill».

– I kjelleren kom vi inn i en gang som var rundt én meter bred. Der ble vi instruert av Meyer om å trå på et spesielt sted og samtidig trykke et annet oppunder taket. Et bulder og brak fulgte, og den ene hyllen etter den andre flyttet seg. Bak hyllene åpenbarte det seg en hvelvdør med kodelås. «Høyspenning livsfare» var skrevet på den, erindrer de Vibe.

Meyer ga dem koden over telefonen, og politifolkene kom seg inn i det 12 kvadratmeter store rommet. Rommet var som en bunker.

– Selv om vi hadde opplysninger om at våpen fantes der, var vi ikke forberedt på hva som skulle møte oss, forteller de Vibe.

I rommet var det to stk. maskingevær MG34 (tysk type), én MG 1918 A2 av amerikansk type, én MG3, én MG av svensk fabrikat, én bazooka til utskytning av panservernraketter, ett amerikansk automatgevær av uspesifisert type, ett SLG selv-ladegevær, én Suomi maskinpistol, én mauser, flere US-carabiner, to stk. Stengun, en Schmeisser maskinpistol og flere pistoler.

I tillegg til dette; et utall magasiner med grovammunisjon, det meste produsert så sent som i 1972 og 1975. Brorparten av skuddene fordelte seg på 7.62- og 7.92-patroner. Politiet fant også et uhyre avansert rakett-gevær som ifølge Genève-konvensjonen er ulovlig i bruk på grunn av prosjektilets hurtighet. Og en flammekaster. Og lyddempere.

– Det paradoksale var at vi måtte bruke Forsvarets eksperter for å få vite hva slags våpen det var snakk om. For det var åpenbart at våpnene måtte stamme fra Forsvaret, og at Meyer snakket sant om hvordan han hadde fått tak i våpnene, sier de Vibe.

Inne i rommet var det også plassert en safe. Til politiets store overraskelse var den tom. Forklaringen fant man snart: Safen skjulte en hemmelig vei ut.

Huseier Meyer var åpenbart minst like kapabel til å føre en krig på egen hånd som til å lage sprit.

Latterliggjort

Som om ikke dette var nok, var Meyer-familiens landsted på Gjeterøya rene festningen. Rundt omkring på øya sto et batteri på 21 kanoner. Her var større ildkraft enn i en mindre norsk militærforlegning. Og Meyer var ikke fornøyd med kanoner og håndvåpen. Da saken ble rullet opp, hadde han planer om å skaffe seg en undervannsbåt.

Konfrontert med funnene, serverte Meyer påstander som han skulle slite med å bli trodd på: Han snakket om en privat hær, en hemmelig organisasjon – væpnet til tennene – som angivelig skulle springe ut av Forsvarets etterretningstjeneste.

Et par dager etter razziaen var følgende sitat fra Meyer slått opp på avisforsidene: «JEG VAR E-AGENT».

Året før hadde James Bond-filmen «Spionen som elsket meg» gått sin seiersgang på norske kinoer, og når avisene også meldte at agent-skuespiller Sean Connery hadde vært på besøk i villaen, tenkte nok mange at Meyer var en rikmann med livlig fantasi. Meyer sto i akutt fare for å bli latterliggjort, diskreditert og redusert til en stormannsgal spritprodusent med vrangforestillinger.

Men så tok saken en overraskende vending: Forsvarsledelsen valgte å kommentere de tilsynelatende fantasifulle påstandene.

Kontrabeskjeden

9. november 1978 gikk Forsvarets overkommando ut med en pressemelding som presiserte at Meyer ikke hadde hatt noe med dem å gjøre. Daværende forsvarsminister Rolf Hansen gjentok budskapet overfor Stortinget. For mange skeptikere var Forsvarets avvisning en de facto bekreftelse på at Meyer og Gjeterøya var inngang til noe som ikke tålte dagens lys.

En uke senere, etter press fra mediene, kom kontrabeskjeden fra Forsvaret:

Meyer snakket sant.

Han hadde vært en del av et såkalt «Stay behind»-nettverk.

En godt skjult hemmelighet frem i lyset: Tidligere etterretningssjef Wilhelm Evang hadde tatt initiativet til det hemmelige nettverket i 1947. Kommunismen var på fremmarsj flere steder i Europa, og med et offensivt Sovjetunionen ble det viktig for vestlige nasjoner å ha et apparat i beredskap som kunne bidra med alt fra evakuering av viktige personer til å drive sabotasje bak fiendens linjer, dersom en invasjon fant sted.

Evangs hensikt var å danne et nett av uavhengige partisangrupper som, i tilfelle en sovjetisk invasjon, kunne føre krigen mot okkupasjonsmakten på norsk jord – derav uttrykket «stay behind», bli tilbake. Ideen var en videreutvikling av erfaringene fra motstandsarbeidet mot tyskerne under krigen.

Ideell profil

«Stay behind»-nettverket i Norge var organisert i tre deler. «Linduks» var etterretningsnettet som skulle rapportere om det som foregikk lokalt. «Rock» var gerilja- og sabotasjenettet som skulle krige bak fiendens frontlinjer. «Blue Mix» var evakueringsnettet, og det var denne delen av Stay behind Hans Otto Meyer ble vervet til i 1954.

Han hadde studert i USA, tilhørte den politiske høyresiden, var en av Norges rikeste menn, og gjennom sitt familierederi hadde han blant annet tilgang til båter som gikk i trafikk til sovjetiske havner. Kort sagt: Han hadde en ideell profil.

Meyer fikk sin grunnopplæring i Sørkedalen i Oslo vest. Der ble han undervist i våpenbruk. Som alle andre i disse gruppene, fikk han også opplæring i radiosamband, dekkoperasjoner, koder, samt såkalt «ideologisk brifing». Meyer var utdannet sivilingeniør i USA og viste seg snart som en fremragende våpenekspert. At han fikk oppsyn med ett av våpenlagrene var naturlig.

I slutten av 1950-årene sto et tomotors fly i full beredskap på den militære delen av Fornebu flyplass. Flyet tilhørte Meyer, var klart til bruk til enhver tid og det ble brukt av e-staben. Ved et tilfelle benyttet oberst Evang flyet til Nord-Norge under den vesttyske etterretningssjef Gehlen hemmelige Norgesbesøk.

Men Meyer gikk fra «stjerne» i etterretningskretser, til «sikkerhetsrisiko». I 1964 le Meyer regelrett sparket ut etter ni år i «Stay behind». Men våpenlageret ga han ikke fra seg.

– Jeg har aldri røpet hvem som var politiets kilde til opplysningene om våpenlageret i Meyers bolig. Men jeg kan si såpass at en hemmelighet sjelden forblir en hemmelighet om man deler den med flere i lystig lag, sier Benedict de Vibe.

Skipsreder Meyer likte å gjøre inntrykk på sine venner og bekjente. Han nøt å være sentrum for oppmerksomhet og begynte å fortelle små historier om sin karriere som agent. Noen av hans gjester skal også ha blitt forevist våpenlageret i kjelleren.

Hemmelighetens slør

Gjeterøya er en langstrakt øy. Skagerrak og storhavet ligger rett ut sørover, og i skipsleia nedenfor glir et frakteskip forbi. Både Yara og Norcem har industrianlegg inne i fjorden. Slik sett har øya en strategisk viktig beliggenhet. Et åpent kulturlandskap strekker seg fra nordspissen til sørspissen, et dalsøkk flankert av bratte klipper som stuper ned i havet på begge sider. Brekende sauer gresser uforstyrret av de rustne gjenstandene som står inne i skogholtet. Der inne står nemlig fortsatt flere kanoner som peker ut mot den åpne sletta.

Allerede i mai 1940 ble Gjeterøya foreslått som marine- og radiobase for motstandsbevegelsen, men britene var skeptiske. Da Hans Otto Meyer kjøpte øya i 1956, hadde han kanskje beliggenheten i tankene. Han var blitt vervet til «Stay behind» to år tidligere, og bulkbåter fra hans rederi gikk fra sementfabrikken Norcem, ut fjorden forbi Gjeterøya og videre til sovjetiske havner i Svartehavet. Blant mannskapet på disse båtene plasserte man spioner som fotograferte sovjetiske havneanlegg og ikke minst byggingen av Sovjets største hangarskip «Kiev». Meyer formidlet bildene til sine overordnede.

Skipsrederens illegale spritfabrikk er borte for lengst. Men fortsatt er øyas historie og militære betydning omfattet av et hemmelighetens slør. Hvordan brukte for eksempel det hemmelige «Stay behind»-nettverket øya? Er kanonene tause vitnesbyrd om hemmelige militære øvelser? Eller om forsvarstiltak anbefalt av CIA etter besøk på øya på 1960-tallet?

Mye er fortsatt ukjent om Meyers involvering i «Stay behind». Skipsrederen og agenten døde 16. mai 2002.

Ingen biografi er skrevet, men angivelig har Meyer lest inn sin historie på lydbånd.

– Det som var litt morsomt, var at politiet måtte konkludere med at våpnene tilhørte Forsvaret, og derfor ble levert tilbake. Den mest spektakulære saken jeg har vært borti, og som førte til et salig oppstyr, endte derfor kun med en dom for hjemmebrenning, sier tidligere politifullmektig Benedict de Vibe.

Sparket ut i kulda

Toppsjefene i Forsvaret falt Hans Otto Meyer i ryggen etter avsløringen av «Stay behind».

Under den offentlige skandalen høsten 1978 opplevde Hans Otto Meyer at toppsjefene i Forsvaret, de som hadde nytt godt av hans ressurser i flere år, sviktet ham for å redde seg selv fra ytterligere granskning.

Strategien var ikke videre vellykket.

Turbulensen rundt saken førte til at «Stay behind» i Norge ble avdekket, avslørt og rullet opp. Forsvaret vedkjente seg til slutt at Meyer hadde vært en del av dette hemmelige nettverket, men det tok tid før de innrømmet at alle våpnene i villaen var deres. Og noen unnskyldning kom de aldri med.

I et intervju fra 1990-tallet fortalte Meyer om bitterheten han bar på i kjølvannet av denne saken:

– Jeg ble rett og slett sparket ut i kulda. Siden har jeg bare opplevd dårlig presse og hånlig omtale i biografier. Man skal vel ikke vente noen takk for at man prøvde å gjøre landet en tjeneste etter krigen, sa han.

− Forsvarets idiotiske håndtering av saken bidro sterkt til at saken nådde offentligheten, sier advokat Benedict de Vibe i dag. Han ledet etterforskningen av Meyer som ledet til avsløringen av «Stay behind»-nettverket.

− Etteretningstjenesten trodde åpenbart at alle Meyers våpen var innlevert, og at de ikke løp noen risiko ved å benekte kjennskap til ham. Men bare sambandsutstyr var levert tilbake. Og våpnene vi fant, måtte åpenbart stamme fra Forsvaret, sier de Vibe.

Dermed ble Forsvaret tvunget til å bekrefte «Stay behind»s eksistens.

Organisasjonen holdt det gående inn i 1980-årene, men opplevde etter hvert åpen kritikk på grunn av manglende kontroll, drift og rutiner. Meyer-avsløringen bidro også til organisasjonsendringer og endring av lagringssted for våpen og utstyr til militært område.

Tilsvarende grupper fantes i flere vesteuropeiske land, men den norske ble avslørt først. I 1990 ble en slik organisasjon med kodenavn Gladio avdekket i Italia. Dette ledet til avsløringen av slike hemmelige grupper i flere andre europeiske land.

Hemmelig arme

I de første årene etter krigen dukket flere hemmelige, private stridsgrupper opp. Én årsak var mistillit til den offisielle etterretningsledelsen.

Én av disse gruppene var den såkalte Femmannsgruppen, etablert av næringslivsfolk som svar på kommunist-trusselen og en følelse av at landets myndigheter ikke gjorde nok for å ruste opp militært.

Myndighetene kunne ikke akseptere slike private tiltak, men ville videreføre virksomheten under Forsvarets ledelse. Slik ble femmannsgruppen til «Stay behind».

De første «Stay behind»-gruppene ble satt sammen på starten av 1950-tallet under ledelse av Jens Christian Hauge. Finansieringen sto Storbritannia, USA og Norge for i fellesskap frem til midten av 1960-tallet.

«Stay Behind» overlevde avsløringen i 1978, men organisasjonen ble betydelig redusert utover 1980-tallet. I 1991 ble de to NATO-organisasjonene som Stay Behind hadde sluttet til, oppløst.

Kilder: Vi Menn nummer 51 1978 Kald krig, hemmelig hær (Frode Fanebust 2016), Norges hemmelige hær (Ronald Bye 1995) Porsgrunns Dagblad, VG (1978–79), Lund-kommisjonens rapport.