Gjemt bak fire bokstaver lå tidenes mest skrekkelige plan

Allerede før amerikanske analytikere med lupe studerte ferske luftfotografier og oppdaget byggingen av baser for mellom- og langdistanseraketter på Cuba, hadde amerikanerne sitt svar klart.

Da USAs president John F. Kennedy i største alvor talte til sine landsmenn på en TV-sendt tale fra Det hvite hus 22. oktober 1962 og varslet en blokade av Cuba, var konsekvensene av et sovjetisk brudd på blokaden for lengst beregnet. For allerede året hadde «SIOP» sett dagens lys.

SIOP står for Single Integrated Operational Plan, og var USAs overordnede plan for kjernefysisk krigføring, en samlet plan for bruk av atomvåpen, hvordan og når slike våpen skulle benyttes i et krigsscenario.

– Da den kalde krigen var på sitt mest intense tidlig på 1960-tallet, levde verden med en konstant frykt for atomkrig. Like før Cubakrisen i 1962, da USA og Sovjetunionen sto ansikt til ansikt og truet hverandre med atomvåpen, hadde USA planen klar for hvordan en massiv og total atomkrig faktisk skulle utkjempes, forteller professor Stian Bones ved Universitetet i Tromsø til Vi Menn.

Alle atomvåpen samlet

Bones er professor i moderne historie og arbeider med utenriks- og sikkerhetspolitikk, med vekt på nordområdene og Arktis. Han arbeider blant annet med epoker som Den kalde krigen og vår egen samtid, og Norges relasjoner til Russland, USA og de nordiske nabolandene står sentralt.

– Atomplanen som gjerne kalles SIOP-62, var klar i 1961, og var den første planen der alle USAs atomvåpen – i fly, raketter på bakken og raketter på ubåter og andre innsatser – var samlet i én stor angrepsplan. Ideen var å ha full kontroll og handle raskt hvis en krig brøt ut. Gjennom denne planen får man jo galskapen fra Den kalde krigen virkelig demonstrert, sier Bones.

SIOP-62 var enorm.

I sin mest dramatiske form gikk planen ut på at USA i en atomkrig kunne bruke over 3 200 atomvåpen mot 1 060 mål i Sovjetunionen, Kina og andre allierte stater til disse kommunistlandene.

Et fullstendig atomangrep fra SIOP-styrker i høy beredskap, iverksatt som gjengjeldelse for et sovjetisk angrep, ville vært noe mindre – 1 706 atomvåpen mot totalt 725 mål i Sovjetunionen, Kina og allierte stater.

– Ikke bare militære baser kunne angripes, men også byer, fabrikker, havner og steder der politiske ledere satt. Med andre ord; planen var ikke laget for å «stoppe en fiende», den var laget for å utslette nesten alt. Dette var jo vanvittig skremmende. De forestilte seg også hvor store tap det kunne føre til. Ulike anslag foreligger − helt absurde ting, sier Bones.

Tallet på 285 millioner døde er hentet fra dokumenter som nokså nylig ble avklassifisert og gjort tilgjengelig av National Security Archive ved George Washington University. USA inkluderte så mange atomvåpen i sin første plan for atomkrig i rakettalderen at de øverste militære kommandantene kalte det en «fare for oss selv så vel som vår fiende», ifølge de samme dokumentene.

Vel bevart hemmelighet

Helt siden opprettelsen har SIOP vært en av den amerikanske regjeringens dypeste hemmeligheter. Til og med planens eksistens har vært en vel bevart hemmelighet.

Den første referansen til planen i trykte medier var etter alt å dømme en artikkel av Seymour Hersh (journalisten som avslørte My Lai-massakren under Vietnamkrigen) i New York Times 9. desember 1973.

I artikkelen rapporterte Hersh om at Det hvite hus fryktet at militæranalytikeren Daniel Ellsberg hadde avslørt «USAs mest hemmelige hemmeligheter om atomvåpen», nå kjent som Single Integrated Operation Plan. Senere ble en del flere opplysninger om planen kjent.

Men først etter at SIOP ble nedgradert på 1990-tallet, har interesserte kunnet få mer oversikt over de generelle prinsippene planen den bygde på. De detaljerte operasjonelle planene er fortsatt hemmelige.

SIOP var utformet både med tanke på gjengjeldelse og såkalt «førsteslag».

– Da planen ble kjent for de politiske lederne, ble de rystet. President Eisenhower sa «it frightened the hell out of me», forteller professor Bones.

− De planlagte ødeleggelsene av byer og andre mål var totale. I stor grad hadde US Air Force hånden på rattet i utviklingen av disse planene. Selv om målet var avskrekking, og slik sett hindre en krig, er planen i seg selv en demonstrasjon av hvor total og ødeleggende en krig faktisk kunne ha blitt, mener professor Bones.

Også Norge og det norske forsvaret hadde en rolle i forbindelse med en eventuell iverksettelse av atomangrep (se egen sak).

Planla for norsk støtte

– Norge hadde ikke atomvåpen utplassert på grunn av vår atompolitikk, men vi inngikk likevel som en del av den massive gjengjeldelsesstrategien. Spesielt luftforsvaret var tiltenkt oppgaver i forbindelse med en massiv gjengjeldelsesaksjon. Norske jagerfly skulle brukes som støtte for amerikanske bombefly, forteller Stian Bones. (Se egen sak).

– Ble SIOP behandlet på Nato-nivå?

– Jeg vet ikke om SIOP i seg selv ble drøftet, den var jo ikke en del av en Nato-strategi. Men det er klart at planen kom til å prege også Nato fordi det USA gjorde ble på mange måter også Nato-politikk.

De langsiktige konsekvensene ville ha vært globale, trolig ville et angrep av dette omfanget kunne føre til en «atomvinter» som i seg selv ville ha ført til voldsomme tap av menneskeliv.

Denne effekten, som innebærer massiv nedkjøling og redusert sollys som kan påvirke matproduksjonen, ville ha ført til alvorlig matmangel og dermed ytterligere tap av liv.

Et slikt apokalyptisk scenario var en viktig del av de strategiske overveielsene under Den kalde krigen, og både USA og Sovjetunionen jobbet hardt for å hindre at en slik konflikt skulle bli virkelighet.

I den aller første versjonen av den store operasjonsplanen, som ble utarbeidet i løpet av 1960 og 1961, skulle en russisk by på størrelse med Nagasaki – byen som i 1945 ble ødelagt av en atombombe på 20 kilotonn – bombes med tre 80 kilotonns våpen, altså 20 ganger mer enn bomben som stanset 2. verdenskrig.

President Dwight D. Eisenhower, selv femstjerners general som blant annet hadde ledet den allierte invasjonen i Normandie i 1944, var blant flere amerikanske ledere som var dypt kritisk til SIOPs enorme maktbruk. Det samme var påtroppende forsvarsminister Robert McNamara.

Da han ble kjent med planen, fordømte han kjapt de «fantastiske» nivåene av nedfall som angrep på en mengde sovjetiske mål ville gi.

Amerikansk uenighet

De omfangsrike planene oppnådde på ingen måte full oppslutning i USA. Svært mange av dem som visste, var bekymret for at SIOP ville innebære bruk av for mange atomvåpen mot sovjetisk og kinesisk territorium.

Om våpnene bommet på sine planlagte mål, ville de drepe veldig mange sivile i begge land, i tillegg til at nedfallet også ville ramme USA hardt.

Daværende kommandant for USAs Marine Corps var bekymret for at SIOP ville innebære et regn av atomlandinger etter en forhåndsoppsatt liste av land, uten å gjøre forskjell mellom kommunistiske land som var i krig med USA og de som ikke var det.

Dokumentasjon viser at general Lee Butler, i en periode øverstkommanderende for strategisk luftkommando, prøvde å dempe det han så på som SIOPs «groteske utskeielser» etter Den kalde krigen, ved å kutte ned på antallet mål som var definert i planen.

Hemmeligholdet rundt SIOP gjør at man ikke vet om han lyktes.

Kjent er likevel at SIOP i 1962, det andre året planen eksisterte, hadde listet over totalt 3 729 individuelle mål. Planen hadde 14 til 16 angrepsalternativer, basert på hvor lang reaksjonstid man hadde. Mange av målene var samlokalisert slik at de kunne angripes på samme tid i en såkalt Designated Ground Zero (DGZ).

Med 15 minutters varsel skulle 1 004 systemer aktiveres, der 1 685 våpen på totalt rundt 2 100 megatonn, skulle avfyres mot mer enn 650 DGZ-er i den kinesisk-sovjetiske blokken.

Med strategisk varsling på 14 timer eller mer, ville 2 244 bombefly og missiler, med 3 267 våpen som kunne yte mer enn 7 800 megatonn, angripe totalt 1 060 DGZ, inkludert de som lå i mer enn 150 urbane områder. 800 av DGZ-ene ble definert som militære mål.

Nato opererte med en liste på om lag 1 200 flyplasser som bombemål. Høyest prioritet hadde flyplassene der Sovjet hadde samlet nukleære styrker. I tillegg omfattet planen infrastruktur som flybaser, radaranlegg, kommandoplasser og sivile anlegg som var involvert i støtte til fly, og drivstoffanlegg. Først etter at disse var ødelagt kunne en systematisk ødeleggelse av sovjetisk krigspotensial starte.

De som var ansvarlig for å opprette SIOP skjønte naturligvis at så voldsomme planer kunne og ville skape reaksjoner, de var derfor ikke ufølsomme for spørsmålet om begrensninger.

Presidenten advart

I forbindelse med fremleggelsen av SIOP-62, fikk president John F. Kennedy understreket at angrep mot de fleste av målene på listen, blant dem byer, kunne holdes tilbake dersom presidenten valgte å gjøre det. Radaranlegg, jord-til-luft-missilanlegg og andre «defensive» mål måtte man imidlertid ta ut.

Presidenten ble samtidig advart mot å gjøre slike valg. Planen var utarbeidet for å bli gjennomført «som en helhet».

I en akutt situasjon ville revidering av planen koste verdifull tid. Den amerikanske militærledelsen fryktet blant annet at styrker som ble holdt tilbake kanskje ikke ville overleve og dermed ikke være tilgjengelige for senere bruk om nødvendig:

«Dermed kan tilbakeholdelse av en del av det planlagte angrepet, forringe vår plan til et punkt der vår plan for nasjonale overlevelse kanskje ikke blir oppfylt», het det.

Å «begrense angrep til militære mål» ville ha «liten praktisk betydning som et humanitært tiltak», siden atomvåpen er «relativt ikke-diskriminerende, spesielt med hensyn til nedfall», lød vurderingen. Med så mange militære mål lokalisert i nærheten av befolkningssentra, ville begrensning av sivile tap være like umulig som å overbevise sovjeterne om at USA forsøkte å gjøre det.

Å gjennomføre planen i sin helhet, om nødvendig, var langt bedre enn å risikere nasjonens overlevelse ved å søke å pålegge begrensninger i siste liten, mente planleggerne.

Men planen ble altså etter hvert redusert, en prosess som begynte allerede i John F. Kennedys tid som president.

– Utover 1960-tallet, under Kennedy og etter hvert McNa-mara, la USA om sin atompolitikk og sine strategiske planer fra denne massive gjengjeldelsestaktikken som omfatte t SIOP, til en ikke fullt så omfattende strategi, sier professor Stian Bones.

Sjokktall

SIOPs destruktive omfang, spesielt i de tidlige fasene, var svimlende.

Anslaget for 285 millioner døde inkluderte både umiddelbare dødsfall fra atom- eksplosjoner og langsiktige skader fra stråling, miljøødeleggelse og påfølgende sult eller sykdom.

SIOP rettet seg ikke bare mot militære mål, også store grupper sivile i Sovjetunionen, Kina og andre fiendtlige stater ville blitt rammet, noe som ville ha bidratt til det svimlende dødstallet.

SIOPs måldatabase (National Target Base) inneholdt på forskjellige tidspunkter tusenvis av steder over hele fiendens territorium, i hovedsak i Sovjetunionen og Kina, samt andre kommunistiske land.

Basen ble stadig justert etter hvert som internasjonale trusler endret seg – fra 16 000 mål i 1985 til under 2 500 rundt år 2000 da planen var i ferd med å bli skrinlagt for godt.

Urealistisk å vinne

Etter at SIOP ble nedgradert i 1990-årene, er flere akademiske artikler og bøker blitt skrevet om planens implikasjoner, både for militær strategi og global sikkerhet.

Forskere spesielt innenfor områder som internasjonal politikk, militærstrategi, og atomvåpenkontroll og som har vært opptatt av emner som atomkrig og det nukleære avskrekkingsregimet, har analysert SIOP for å vurdere hvordan det kunne ha utløst en storskala krig og de potensielle dødsfallene som kunne ha blitt resultatet.

Blant dem som har kommentert slike emner er forskere tilknyttet prosjekter som «The Doomsday Machine» (Daniel Ellsberg) og «The Nuclear Winter»-studiene, som vurderer de langvarige konsekvensene av en atomkrig. De har ofte understreket faren ved eskalering og mangelen på en realistisk måte å vinne i en atomkrig.

Planla for norske angrep

Den norske innsatsen i forbindelse med eventuelle atomangrep mot sovjetiske og/eller kinesiske mål, var i hovedsak planlagt og styrt av Nato.

Noen fly hadde en såkalt «strike-rolle», de skulle benytte atomvåpen. Andre hadde en «attack-rolle», og skulle anvende konvensjonelle våpen. Det skriver Dag Kaarstad i en artikkel i Luftled – Norsk luftmilitært tidsskrift.

I Nord-Norge ble «strike»-oppgavene ble tildelt 331-skvadronen i Bodø.

I 1959 stilte den amerikanske gruppen av militærrådgivere i Norge (MAAG-NOR) med tre instruktører for opplæring i taktikk for ­levering av atomvåpen, såkalt LABS (Low Altitude Bombing System). Opplæringen ble gjennomført i Bodø, og var i første omgang rettet mot flygere fra 331-skvadronen og instruktører fra Flyvåpenets bombe- og skyteskole på Sola, skriver Kaarstad og siterer blant annet boken «Fryktens likevekt» skrevet av forskerne Kjetil Skog­rand og Rolf Tamnes.

Planen gikk grovt sett ut på at norske rekognoseringsfly skulle fly i forkant av et atomangrep. Deretter skulle norske jagerbombere fly enkeltvis inn som en første bølge mot «sine» mål i Øst-Europa.

Taktikken var å klatre raskt til stor høyde, for på den måten å spare drivstoff. Deretter holdt de stor høyde så lenge de kunne uten å bli opp­daget av fiendtlig radar, før de slapp seg ned og fortsatte mot målet i «tretopphøyde», altså så lavt at de var under radar­dekning.

Flyene skulle så stige opp til 6 000 fot, finne målet visuelt og stupe inn i 60 graders vinkel. Etter bombeslipp skulle flyene igjen legge seg lavt slik at de kunne utnytte terrenget til ikke å bli oppdaget før de senere trakk opp i stor høyde for å spare mest mulig drivstoff på tur hjem.

Denne bølgen inneholdt en blanding av konvensjonelle og nukleære våpen fordelt på taktiske jagerfly.

Mulige mål

Opplysningene som forteller hvem som skulle angripe de ulike målene, er ikke frigitt, men det er likevel mer enn sannsynlig at målene for de norsk offensive operasjonene sto på den komplette listen over militære og sivile anlegg i Øst-­Europa.

Et konkret eksempel fra listene er anleggene i Murmansk/Vayenga (Severomorsk fra 1951) snaue 800 km i direkte luftlinje fra Bodø. Flyplassene Vayenga, Murmashi og Murmansk er tildelt målnumrene 29, 51 og 60 også i norske dokumenter som er blitt nedgradert.

Norges atompolitikk i denne perioden tillot ikke atomvåpen på norsk jord, men Norge hadde ikke reservert seg mot oppbevaring eller bruk av atomvåpen i krigstid. I praksis kunne Norge planlegge for bruk av atomvåpen i det øyeblikket NATOs krigsplaner var hentet frem.

Det er viktig å slå fast at selv om det ­eksisterte slike planer, og norske jagerfly var i beredskap for å gjennomføre dem, ble de aldri satt ut i livet.