Fire mann på en øde øy. Én med en mørk fortid. Auduns overvintring tok en uventet vending

Skuddet smalt og kula satt i døra der Audun Gangstø sto. I øyekroken så han bestyreren, full og ful i blikket over børseløpet.

− Galskap, tenkte Gangstø.

Den 25-årige telegrafisten ved værstasjonen på Hopen nølte ikke. Han kom seg ut av rommet. Før sjefen fikk skutt igjen.

– Han traff ikke, så jeg antar at han ikke siktet så godt. Det var nok et skremmeskudd. Men helt trygt var det vel ikke, sier Audun Gangstø (92) fra Terråk i Nordland.

Siden 1947 har værvarslingen i Nord-Norge hatt stasjon på Hopen, øya som er en lang, smal strek på kartet 18 mil fra sørspissen av Spitsbergen. Det bor ingen andre der. Bare en besetning på fire, som tidligere var der ett år om gangen, fra sommer til sommer, for å rapportere om vær og vind hver tredje time. Fire ensomme sjeler på en utpost i et hav av is og tåke, for å si det med forfatter Oddmund Søreides ord.

Det er god grunn til å tro at Audun Gangstø er den eneste værobservatøren det er skutt mot i løpet av disse 71 årene.

Trøbbel med spriten

Audun Gangstø var ung, fri og eventyrlysten da han sommeren 1959 så Hopen fremfor seg for første gang. Skuta hadde stanget i is på ferden. Øya så litt karrig ut. Noen naturlig havn fantes ikke. Det var langgrunt. Proviant og utstyr for et helt år, og enda mye til for sikkerhets skyld, ble brakt i land med småbåt. Og så sto de der, de fire, overlatt til seg selv og eventyret. Ett år med værobservasjoner og fangst lå foran dem.

Audun Gangstøs opphold utviklet seg til et drama med skyteepisoden på kjøkkenet som klimaks.

Gangstø hadde vært telegrafist både i marinen og på land, og hadde blitt håndplukket til jobben av kokken, Einar Strand.

– Vi kom fra Bindal, begge to. Han hadde hatt et opphold der før, og ble spurt om han ville dra opp igjen. Det ville han, bare han fikk med meg, sier Gangstø, som var den eneste førstereisgutten den sesongen. Også bestyreren Hans, en kar i slutten av 30-årene fra Hadeland, og fjerdemann i gruppen, Lyder Bergesen fra Fusa, hadde ett år bak seg på Hopen.

– De to gikk ikke spesielt godt sammen, men selv kom jeg godt overens med begge. Greie karer, sier Gangstø.

– Problemet var at bestyreren mistet kontrollen når han drakk, og at vi aldri visste når raserianfallene kom.

Alkohol var med i provianten.

Til medisinsk bruk, som det het.

Dessuten var det tradisjon på Hopen å brenne selv, slik at man hadde noe å by på når avløsningen kom. Satsdunkene sto på kjøkkenet. Det hendte det ble en dram på karene, medisinske behov eller ei.

Angrep i julen

Audun Gangstø trivdes med livet der, likte de tause nattevaktene og rusleturene rundt for å lese av målerne for nedbør, sikt, vind og trykk. Likte den tikkende lyden fra telegrafen når resultatene ble sendt til Tromsø. Han likte forberedelsene til vinterens isbjørnjakt. Likte å ta seg en rotur alene. Ta seg av hundene. Han hadde intet ønske om å være noe annet sted.

Men utover høsten fikk Gangstø også de første bange anelsene.

Stemningen kunne bli utrivelig.

I bedugget tilstand hendte det at bestyrer Hans røpet detaljer fra en fortid de andre var ukjente med.

– Han snakket om at han hadde vært frontkjemper på østfronten. Han hadde vervet seg som 17-åring, og han hadde kjempet i SS-bataljonen Wiking, fikk vi vite. Jeg vet ikke hva han hadde opplevd og hva han hadde sett. Men det var kanskje ikke den rette bakgrunnen for et slikt opphold, sier Audun Gangstø nøkternt.

– Det gikk greit de første månedene. Helt frem til jul.

Rotbløyte

Julen var en høytid mennene hadde sett frem til. Is ble smeltet til et etterlengtet bad. Gulvene ble vasket, med badevannet, og grisene ble slaktet, så kokken Einar Strand kunne forberede julemåltidet.

Men bestyreren, Hans, fikk smaken på juledrammen og gikk inn i en rotbløyte som varte romjulen gjennom.

– Jeg hadde vakt og satt og sendte værmeldingen, da jeg hørte en voldsom krangel. Det var bestyreren som gikk amok inne i stuen. Han hadde hisset seg opp igjen. Kanskje hadde Lyder sagt noe, eller kanskje ikke. Hans skulle i hvert fall ta ham. Da jeg kom inn i stuen, sto han med en flaske i neven, klar til å slå. Einar og jeg fikk kastet oss over ham. Vi stengte ham inne på soverommet. Einar var sikker på at vi avverget drap, sier Gangstø.

Skudd i natten

Etterpå var det ingen som sa noe. Ikke et ord. Stemningen var trykket. Det daglige livet fortsatte som før for mennene, bortsett fra at tre av dem visste når de burde være på vakt. Tilværelsen utviklet seg til en ganske absurd, nesten filmgrøsseraktig affære utover våren: En liten gruppe mennesker, isolert fra omverdenen, med én som sliter litt. Tenk Jack Nicholson i «Ondskapens hotell». Eller … så galt gikk det heldigvis ikke. Bestyreren kom aldri med øks.

Men en gang sto han over senga til kokken med kniven.

Og en gang skjøt han altså i veggen der Audun Gangstø sto.

– Det var også på natten. Jeg hadde vakt. Satt med en røyk og en kaffe ved kjøkkenbordet. Hans hadde en av periodene sine. Han hadde tatt med en Krag. Våpnene sto i gangen, ladd. Han sa noe slikt som at «jeg har skutt folk før, det er ikke noe problem», og jeg tenkte det var lurest å komme seg ut. Men før jeg kom til døra, smalt det. Det var meteren unna, kanskje. Jeg trodde ikke den gangen, og tror fortsatt ikke, at han var ute etter å ta livet av folk. Da hadde han truffet, sier Gangstø.

Isbjørnjegere

Ladde våpen var en del av hverdagen på Hopen. Med vinteren og isen, kom også isbjørnene vandrende. De var den gangen fritt vilt. Frem til begynnelsen av 1970-tallet, da den hvite polarkjempen ble totalfredet, plusset værobservatørene på Hopen på inntekten med isbjørnskinn de tok med seg da året var omme. I alt ble det skutt 1500 isbjørner på øya i løpet av de 25 etterkrigsårene som jakten var lovlig. Års­rekorden var 99.

Audun Gangstø og de tre andre felte 60 isbjørner sesongen 1959/60. Rundt halvparten av dem skjøt seg selv.

– Det stemmer faktisk. Vi hadde cirka 25 selvskuddkasser rundt omkring, forteller Gangstø. En ståltråd gikk fra åtet til avtrekkeren på børsa og dermed fikk isbjørnen et hodeskudd når den ville jafse i seg godbiten. Turene rundt på øya for å sjekke disse stedene, var en viktig del av hverdagen. Isbjørnen ble flådd på stedet den falt, og det tunge skinnet fraktet med hundeslede tilbake til stasjonen.

Gangstø hadde ikke jaktet på hverken stort eller smått før han kom til Hopen. Han husker godt hvordan de store fotsporene gjorde inntrykk, og hvordan det banket i brystkassen da han skjøt sin første.

– Jeg kjente på den store skjelven da. Vi måtte jo nærme. 50 meter. Den tåler mye og vi måtte helst treffe.

Iblant var det isbjørnene som oppsøkte jegerne.

– En morgen satt Einar som vanlig i gyngestolen og røkte pipe. Da fikk han se to stykker i vinduet. De skulle ha noe selspekk som hang på veggen. Einar ut, i bare underbuksa. Han skjøt begge i lyset fra utelampen, sier Gangstø.

Vårløsningen

Isbjørnene var digre og farlige, men likevel greie å ha kontroll på. Hundene varslet også, hvis det dukket opp isbjørn i nærheten.

Bestyreren var mer uberegnelig.

– Situasjonen var spesiell og veldig stressende. Vi hadde ingen steder å gå. Ikke noe helikopter som kunne hente oss den gangen. Vi måtte bare ta det som det kom, sier Gangstø. Det hendte han tok seg en tur til en av forlatte fangsthyttene når det brygget opp til trøbbel.

Og et stykke utpå våren hadde mennene fått nok.

De ordnet opp på den eneste måten de kunne.

– Det hadde blitt ulevelig. Så vi slo i stykker krukkene med hjemmebrenten. Etter det vart det stilt. Han var jo som sagt en grei kar når han var edru, sier Gangstø.

Mennene kunne puste lettet ut. Tilværelsen roet seg. Gangstø dro fra Hopen med flest gode minner. Snart dro han ut på eventyr igjen, på hvalfangst i sydhavsisen. Senere utdannet han seg til flygeleder. I dag er han eneste gjenlevende av de fire som overvintret på Hopen for snart 70 år siden. Dramaet som hadde utspilt seg der, var lenge ukjent for alle andre. Først for noen år siden kom historien frem, da Gangstø og kameraten Einar Strand fortalte den i en lokal utgivelse i Bindal.

– Det var et lite helvete, men jeg slapp unna uten mén. Og jeg ville faktisk ikke vært året der oppe foruten, sier Audun Gangstø.

Vi Menns rapport i 1960

Vi Menn sendte en reporter til Hopen for å være med da besetningen fikk sin avløsning sommeren 1960.

I reportasjen sto det riktignok ingenting om psykiske problemer og slagsmål, men mye om isbjørnjakt. 

«Det nye stasjonsbygget på Hopen er stort og komfortabelt. I en slik bolig er det ikke så ille om mørketida blir både lang og hard, om bjørnen brummer langs husveggen eller om vinterstormene huier som isende gufs fra døden», heter det i en av tekstene.

Reporteren kunne melde om en god fangstsesong. Den gangen var det altså lov å skyte isbjørn, i dag virker bildene av bjørneskjeletter spist rene av rev og måker noe kontroversielle. Halvparten av de 60 bjørnene ble skutt i såkalte selvskuddkasser. 

«Et selvskudd består av en langaktig kasse, reist i høyde med dyrets hode. I bakerste del er plassert en avsagd børse. Foran løpet og i den åpne enden ligger et spekkstykke, bundet til avtrekkeren med en ståltråd. Skuddet treffer som regel bjørnen midt i skallen».

«Kongen av Oslo»s siste oppdrag