André the Giant: Tragedien bak WrestleMania

Tre menn − to superstjerner og én som gjerne ville bli det − sto side om side på et podium i et hotell i Atlantic City, en mars-torsdag i 1988. De to svulmende superstjernene hadde evner og ferdigheter den langt mindre og spedbygde mannen med det røde slipset i midten manglet: De kunne samle det amerikanske folk; fattig og rik, farget og hvit, gammel og ung, fjærlett og tung.

De kunne utløse begeistring gjennom å vise muskler og stå opp for seg selv i et show som balanserte hårfint mellom velregissert teater og ekte mannjevning. På de to storvokste mennenes scene var nyanser og finesser ryddet unna og svakhet, problemer og personlige kriser gjemt bak konfrontasjon, kamp og kallenavn. 

Feiden og oppgjøret mellom de to store mennene med matchvekt på 150 og 240 kilo, hadde året før vært hovedattraksjon i fribryter-­arrangementet som har trukket flest betalende tilskuere noensinne. 

Men den fysiske lettvekteren på podiet i Atlantic City mars-­torsdagen i 1988 hadde mye å lære. Og kunnskapen han sugde til seg skulle gjøre ham til verdens mektigste mann.

Skjulte handikap

Den største av de to stjernene; Den franskfødte André René Rousimoff valgte å kvele sin historie som mobbeoffer og som bærer av et ytterst synlig syndrom: En godartet svulst på hypofysen gjorde at kroppen overproduserte veksthormoner. Allerede som 12-åring hadde han passert en kroppshøyde på 190 cm. Hendene var abnorme. Gutten med den stadig mer enorme kroppen stakk seg ut over alt. På skolen viste han anlegg for matematikk. Han prøvde seg også som snekker­lærling. Men som 14-åring avsluttet André skolegangen og begynte å jobbe som håndlanger på bondegårder.

I landbruket kunne kjempekroppen endelig være en fordel, og André fikk ord på seg for å kunne jobbe for tre mann. Men også arbeidet på farens gård ble vrient. Da en showpromotor oppdaget 18 år gamle André Rousimoff og skjønte at dette var en mann han kunne tjene penger på, startet et nytt liv for innvandrersønnen. Han skulle få en ny historie, ny identitet og nye kvaliteter; både som østeuropeisk busemann og «verdens 8. underverk».

Tidlig i 20-årene fikk André Rousimoff beskjed av legene om at syndromet kunne behandles. André nektet behandling. Hans nye alter ego var «André the Giant», en ytterst innbringende identitet han hadde begynt å identifisere seg med. Han var redd en behandling skulle ødelegge det han var blitt kjent for. Dette var hans skjebne, mente han. André ville heller bli berømt og dø tidlig. Smertene herjet i den enorme kroppen, men de kunne døyves på andre måter enn ved hjelp av medisin.

Gikk etter planen

«André the Giant» fant seg til rette på showbrytingens scene der rå kraft trumfet det meste, der brutalitet var skuespill og kampene var oppgjør mellom det gode og det onde − og der det «gode» til slutt alltid vant. Gladiatorenes svulmende muskler, grove skjellsord, aliaser og oppjazzede konflikter og stiliserte feider var akseptert som elementer i velregisserte show der publikum ble pirret av den uklare grensen mellom koreografi og ren vold. Og der den største av dem alle var mobbeofferet fra Frankrike, nå kjent som «André the Giant».

På senvinteren 1987 var «André the Giant» tiltenkt en hovedrolle i sesongens store TV-underholdningsbegivenhet i USA: I Pontiac Silverdome i Pontiac, Michigan skulle «Wrestle Mania» arrangeres. I ukene før det årlige TV-sendte spetakkelet som bare ble overgått av den amerikanske fotballens «Holmenkolldag» Superbowl i seer­inter­esse, ble forventningene bygget opp. Gjennom kløktig dramaturgi ble konflikter skapt, fiendskap avslørt og utfordringer formidlet. Ingen skulle tvile på hva som sto på spill foran de enorme mennenes møter i en ring, der følelser, hat og raseri skulle få fritt spille­rom og fair play, sportsånd og sportslige idealer var under­ordnet.

Også i Europa kunne nysgjerrige TV-seere følge oppbyggingen av dramaet: Nyvinningen Sky Channel, gjort tilgjengelig gjennom kabel- og sattelitt-fjernsyn, viste fribryting nattetid etter at Pat Sharp hadde skrudd av musikkvideoene og gått hjem. Også på Sky Channel var det forestående Wrestle Mania et trekkplaster. Europeere lot seg begeistre og fulgte måpende med: Kunne dette virkelig være sant?

På selve dagen for Wrestle Mania var «alle» til stede i Pontiac Silverdome. Arrangørselskapet World Wrestling Entertainments mektige sjef Vince McMahon åpnet showet og introduserte superstjernen Aretha Franklin, som sang «America, The Beautiful». Brytere med kallenavn som Hercules, Randy «Macho Man» Savage og King Kong Bundy, Jake «The Snake» Roberts hadde rockestjernen Alice Cooper i hjørnet for moralsk støtte.

Men denne gjengen var knapt for oppvarmere å regne sammenlignet med duoen alle ventet på. Århundrets wrestlingoppgjør skulle bli kampen mellom den gode og den onde − mellom Hulk Hogan og André the Giant.

Hogan inntok rollen som «den gode». Muskuløs, solbrun med tynt, bleket hår og gul badebukse fremsto han som symbol på den amerikanske drømmen. Til stående applaus og ellevill jubel entret han ringen. Så snudde stemningen totalt: Folk buet, pep og kastet søppel da en kjempe på 240 kilo og 224 centimeter kom inn i salen, presentert som russer, iført en slags badedrakt med stropp over en skulder. Mannen måtte jo være ond i all sin voldsomhet! Mannen var André the Giant.

Etter en forrykende oppvisning kunne Hulk Hogan innkassere seieren − som ventet. I USA satte programmet seerrekord, og under den direktesendte omkampen to måneder etterpå, satt 33 millioner gærne amerikanere benket foran kassa. 

Fritt vilt for mobbere

André the Giant var langt ifra verdens beste wrestler. Han var mest av alt en diger mann. Fra midten av 1960-tallet til slutten av 1980-tallet var han den best betalte fribryteren i wrestling-­bransjen. Hans blotte nærvær solgte ut arenaer, Beatles-tilstander rådet hver gang han ankom en amerikansk by.

Pengene, berømmelsen og oppmerksomheten veide nesten opp for smertene i den sykelig over­dimensjonerte kroppen. Konfrontert med alternativet; behandling, valgte André the Giant berømmelse og tidlig død. Resten av smerten bedøvet han med alkohol − og det i mengder som reflekterte mannens størrelse.

Etter sigende drakk André the Giant 7000 alkohol-kalorier − tilsvarende 38 halvlitere pils − hver dag. André kunne få så mye som 15–20 tusen dollar for en kamp i Madison Square Garden, en betydelig del av honoraret ble lagt igjen i nærmeste bar etter kampen. I barene viste giganten seg like sjenerøs som han var stor. Hvis han skulle ha det moro, sørget han for at alle andre hadde det også.

Med berømmelsen og rikdommen fra brytingen, fulgte også andre mindre hyggelige sider. Som «heel» i ringen, mente mange at André kunne mobbes for sitt utseende. For syndromet hadde ikke bare gjort mannen diger, også ansiktet hans fremsto mer og mer deformert. Bestemødre kalte ham stygg og foreldre holdt barna sine borte fra ham av frykt for at de skulle bli skremt av oppsynet hans.

Ifølge wrestlingkommentator Gene Okerlund, satt giganten ofte i campingvognen sin og gråt på grunn av mobbingen.

Smertehelvete

Den enorme kroppstyngden, alkoholkonsumet og 300 dager med «kamper» i ringen hvert år, bidro til å forkrøple franskmannen. Men fred til å la kroppen roe seg, var ikke lett å få. Wrestling-­sirkusets ubestridte sjef Vince McMahon skrøt i en TV-dokumentar av André the Giant, av at han klarte å lokke kjempen ut av «pensjonisttilværelsen». Han skjemtes ikke over at André – som knapt nok klarte å bevege seg fremover uten stokk – var en desperat mann uten særlig andre muligheter.

− Etter at karrieren hans var over, følte André seg verdiløs. Jeg overtalte ham til en ny runde i ringen, sa McMahon.

Det var som om André Rousimoff følte at han ikke hadde noe valg. Han var blitt André the Giant, med alt det medførte.

– Jeg skulle gitt mange penger for å være en mann av normal størrelse bare én dag i uka. Jeg vil ikke være overnaturlig. Jeg vil bare være meg selv, uttalte André Rousimoff i et spesielt sårt øyeblikk.

Hverdagene til André ble preget av nærmest uutholdelige smerter som han døyvet ved hjelp av et etter hvert sagnomsust alkoholkonsum. Med årene vokste knoklene seg større og leddene grodde sammen – og André klarte knapt å bevege seg. Hendene hans var blitt så store at han ikke kunne bruke telefonen. Han kunne ikke betjene tastaturer, i gammeldagse nummerskiver måtte han bruke en kulepenn når han skulle ringe opp noen. André var svært interessert i musikk, men fingrene hans var for store både for piano og gitar – som han ønsket å lære seg.

Den digre mannen hadde nok problemer på andre vis også. Han hatet å fly, for det eneste stedet kjempen fikk romslig plass var i lasterommet. Flytoalett kunne han ikke bruke, løsningen ble at han ble tatt med bak forhenget til flykabinpersonalet for å late vannet i en bøtte.

De fleste biler var altfor små og ga ham plager i knær, rygg og hofter. Privat kjørte André en Lincoln Continental. Her hadde han kastet ut førersetet og satt i baksetet. På slep hadde han med seg wrestlingutstyret, og kasse på kasse med is og Budweiser. Slik kjørte han USA rundt. Han stoppet bare for mat og bensin, og ikke minst for å fylle på med en kasse øl eller to.

Andrés norsk­ættede manager Arnold Skaaland bivånet hvordan André Rousimoff ble til «André The Giant» gjennom å bøtte ned kasse på kasse med øl, gjerne blandet med vodka og noen franske kvalitetsviner på toppen. Hans løsning for André ble å sørge for at han fikk en egen campingvogn der han kunne drikke uforstyrret før og etter kampene.

I 1979 ble han pappa til datteren Robin, men hverken André eller moren ville at Robin skulle vokse opp i wrestlingverdenen. Han var på veien året rundt, hadde dårlig kommunikasjon med moren og lite tid med datteren.

– Han var en god og kjærlig far når han var til stede. Men han var på veien året rundt, så vi fikk aldri noe nært forhold, sier Robin i TV-dokumentaren om farens liv.

Håndfast vennskap 

Hulk Hogan ble som ung fribryter kompis med André the Giant. Mens de på plakater og i ringen fremsto som bitre fiender i en evigvarende feide, var de gode og nære venner privat. De var sammen på turné i Japan da Hogan var vitne til franskmannens enorme alkoholinntak. På vei fra hotellet til kamparenaen drakk André minimum tolv øl, før han knuste boksen i hånden og kastet den i bakhodet på Hulk for moro skyld. Hogan husket å telle antallet bokser som traff ham. Jobben utenom ringen var nemlig å passe på at The Giant til enhver tid hadde nok øl. 

På turné i Japan ble André the Giant forært en kasse eksklusiv vin av promotørene. André satte seg bakerst i bussen og begynte å drikke. Fire timer senere ankom de neste kamparena. Da var 16 flasker vin borte. André gikk rett i ringen og brøt tre kamper. De 16 flaskene med vin så ikke ut til å ha noen nevneverdig effekt på ham. På slutten av kvelden hadde han svettet ut mesteparten av vinen og begynte å bli amper.

Hulk Hogan hastet som vanlig ut for å kjøpe noen kasser øl.

En spesielt tørst kveld drakk André the Giant 119 flasker øl. Det er uoffisiell verdensrekord.

I Kansas noen år senere kunne Hulk Hogan fortelle om at André bestilte 40 vodka tonic da bartenderen ringte «last call». Han drakk alle sammen. Under en filminnspilling oppholdt André seg i London. Da han sjekket ut av hotellet, etterlot han seg barregningen. Den var på 300 000 kroner.

Som om en full kjempe var en glad kjempe.

Hulk Hogan og André the Giant lærte at livet på scenen ikke fungerte som flukt fra virkeligheten for de involverte. André the Giant døde bare 46 år gammel i 1993. Han døde alene på et hotellrom i Frankrike, snaue tre uker etter at han hadde reist hjem for å delta i sin egen fars begravelse. Ikke noe krematorium i Frankrike kunne ta imot Andrés enorme legeme, så vennene hans fløy ham til USA og kremerte ham der. Syv og en halv kilo aske sto igjen etter kremeringen.

Hulk Hogan gikk bort i fjor sommer. Begge døde som følge av hjertetrøbbel.

Tredje mannen på bildet fra opptakten til WrestleMania i 1988, der kampen mellom Hulk Hogan og André the Giant endte med at begge ble «diskvalifisert», tok med seg lærdommen inn i kampen for å bli verdens mektigste leder; USAs president.

Dyrking av styrke

Profesjonell fribryting − kalt wrestling − har ikke mye til felles med sportsgrenen bryting.

Wrestling-sirkuset har lenge hatt stor oppslutning særlig i USA og Japan. Også i Europa har wrestling fått en viss oppmerksomhet, ikke minst etter at kabel-TV-selskaper fylte sendeskjemaet nattetid med historiske oppgjør på 1980-tallet. Også i populære filmer har wrestling blitt introdusert for et europeisk publikum: I boksefilmen Rocky III hadde wrestling-stjernene Mr. T og Hulk Hogan roller som Sylvester Stallones motstandere.

Sportselementet er kokt ned til dueller mann mot mann eller grupper mot grupper. Reglene er få, råskap, aggresjon og eksplisitt voldsbruk er sentrale virkemidler i mappene der den sterkeste vinner − ferdig snakka.

Langt viktigere er dramaturgien rundt kampene mellom gladiatorer med velregisserte profiler som gjerne spiller på enkle stereotypier. Selv om kampelementer som slag, kasting og grep i seg selv har stort skadepotensial, er tricks, kamuflasje og simulerte slag viktig. For når utøverne er i ringen, handler kampene i virkeligheten om å skade hverandre minst mulig og påføre minst mulig skade. Skader er dårlig business i en bransje der aktørene kjemper svært ofte og inntjeningen for alle involverte avhenger av å holde stjernene, heltene og skurkene på beina. Slik blir showet mer preget av dans enn av slåssing, ifølge Sports Illustrated.

Oppgjørene selges inn som bitre feider mellom tydelige roller som gode − «face/babyface» på wrestling-språket, og onde − «heel». Feidene bygges over tid før de når sitt klimaks i ringen under storstilte og velregissert gallaer i store arenaer og sendt på betal-TV-kanaler.

Utfallet av kampene er bestemt på forhånd, de «gode» vinner, med mindre den «onde» vinner som ledd i oppbyggingen til en senere galla. Men et inntrykk av et minimum av uforutsigbarhet skal holde publikum i ånde. Hva som er avtalt og hvilke rom som åpner for tilfeldige utfall, voktes som en statshemmelighet av alle involverte − en såkalt «kayfabe».

I virkeligheten er sirkuset preget av å styre unna kontroverser. I 1989 innrømmet wrestlingens sterke mann og hovedaktør Vince McMahon at virksomheten var «en aktivitet» for å tilby tilskuere underholdning i et forsøk på å unngå skatter og særavgifter for profesjonell idrett. Hans forbund World Wrestling Federation ble i 2002 omdømt til World Wrestling Entertainment etter en krangel med World Wide Fund for Nature.

Kilder: HBO-filmen «André The Giant», Modern Drunkard Magazine, Wikipedia, The New Yorker, Politico